Jeg har skrevet ned historien om psyken min, sånn kort oppsummert. Det kan være kjekt å ha dette samla på et sted tror jeg, både for min egen og eventuelle leseres del. Dessuten har jeg faktisk aldri skrevet ned dette, så det blir egentlig litt moro å gå igjennom det. Kanskje jeg til og med ser noen mønstre. Jeg kommer nok til å utbrodere detaljene i de ulike fasene seinere.
Innlegget har jeg flytta på, det ligger nå som en egen side som heter «Min historie». Dette fordi det så litt voldsomt ut å ha det liggende på forsida, det blir rett og slett litt for heftig for meg å få hele livshistorien min i fleisen hver gang jeg går inn på bloggen min.
Jeg har fått en kommentar fra Charl8e om at hun synes synd på meg. Det er godt å få sympati, men jeg vil understreke at det er ikke synd på meg. Livet mitt har gått opp og ned, men jeg har utrolig mye å være takknemlig for selv om jeg har opplevd mye vondt. Jeg har verdens beste familie, jeg bor i drømmeleiligheten sammen med en herlig hund og en haug med fugler, vennene mine er så fantastiske som det går an – og så trives jeg skikkelig godt med å blogge!
Jeg blogger for å vise fram hvordan det er å være psykisk syk, og fordi det gjør godt å sette ord på alt som er i hodet mitt. Det er mye jeg trenger å få utløp for. Blogging er terapi for meg.
Og jeg setter stor pris på dere som leser og kommenterer, det gir meg motivasjon og inspirasjon til å fortsette å skrive. Bare gi meg tilbakemelding om det er noe dere vil vite mer om og om det er noe spesielt dere lurer på. Eller bare si hei 🙂
Les også: Hei
Muriel 
Jeg syns virkelig synd på deg!!
Det må du ikke gjøre. Det mener jeg 🙂 Det er ikke synd på meg, og jeg skriver ikke dette for at folk skal synes synd på meg heller. Jeg har hatt min porsjon med uflaks, og så er jeg nok genetisk disponert for å være ustabil i psyken. Men det er ikke synd på meg altså, jeg klarer meg 🙂
Noe av det verste jeg vet, er når andre kommenterer at det er synd på meg. Det er kjempefint at dem bryr seg, men det at de alltid synes synd i meg liker jeg ikke ..
Enig med deg, Liljen. Jeg skjønner at folk mener det godt når de sier det og jeg setter stor pris på at folk bryr seg, men jeg har ikke lyst til å være en sånn person som det er synd på.