birdmuriel.com

Nå har jeg flytta til birdmuriel.com, og kommer ikke til å bruke denne bloggen mer. Håper å se dere alle sammen der 🙂 Det er supert om dere som linker til meg oppdaterer lenkene deres, slik at folk finner fram til meg. Og følg meg gjerne på bloglovin på den nye bloggen, da blir jeg glad!

Reklamer

Muriel, snart på egne bein!

Det er ikke sikkert jeg rekker å komme med noe innlegg i dag dessverre, jeg holder nemlig på med spennende saker på bakrommet.

Snart dukker jeg opp på eget domene! Jeg gir beskjed når alt er klart, fram til da finner dere meg fortsatt her, og målet er som alltid å skrive minst en bloggpost om dagen.

Jeg setter veldig stor pris på dere lesere, det skal dere vite. Så jeg håper dere følger med meg over til mitt nye hjem når den tid kommer.

Avhengighet

Det er skummelt å gå og bære på noe inne i seg som når som helst kan sprekke og føre til et stort sammenbrudd. Jeg jobber så jævlig hardt med å holde meg selv oppe nå, med å komme igjennom dagene.

Egentlig klarer jeg det ganske fint. Jeg gjør det, det er sant. Men det er en stor usikkerhet der inne. Angst og paranoia. I tankene, i hjertet. Grunnen til at jeg står oppreist, om enn vaklende, er at jeg har styrke og håp. Hvis jeg hadde gitt meg hen til tvilen og angsten for å bli svikta hadde det vært ute med meg.

Men hva om bekymringene blir til visshet? Visshet om det som for meg vil bety enda flere måneder med blodslit? Hva om det jeg ønsker meg mest viser seg å være tapt for alltid? Hva om det jeg frykter mest blir virkelighet?

Da. Da blir det vanskelig å være Muriel.

Derfor holder jeg usikkerheten unna så mye som jeg klarer. Nekter å snu og vende på faktorer for og imot, analysere, gruble. Jeg tviholder på håpet.

Å håpe er rein selvoppholdelsesdrift for meg. Den gnistrende kula med smerte og vonde tanker er der inne i meg, den brenner meg. Av og til svir det sånn at jeg må la den få slippe til i noen minutter. Men resten av tida klarer jeg ikke annet enn å håpe.

Håpet er nærende, beroligende balsam. Håpet er et glass med rødvin som sprer varme i kroppen. Håpet er et kyss som sender ilinger nedover ryggraden. Håpet er min avhengighet.

Les også: Knuter

Ei gnistrende kule

Noen ganger er det best å bare sette seg ned og ta og føle på det. Når alt som skjer rundt meg og inne i meg blir for overveldende samler jeg det sammen og setter lys på det. Aleine. For meg selv, for min egen del.

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Les også: Sorgen og Krusninger

Mandagsreise 7: Hampi

Hampi er det mest fascinerende stedet jeg har vært. Det er en liten by i delstaten Karnataka i India, og regnes som et av de mest hellige stedene i hinduismen. Byen er omkransa av fantastiske, store steinformasjoner, mange eldgamle hinduruiner og en del arabiske byggverk.

Det er egentlig umulig å beskrive den spesielle stemninga i Hampi. Veldig mye av stemninga utløses nok av estetikken. Byen i seg selv er søt og sjarmerende, og omgivelsene tok pusten av meg. Menneskene i Hampi er sympatiske og morsomme, og får deg til å føle deg velkommen.

Bøfler på vandring gjennom ei gate i byen.

En skoleklasse på ekskursjon til noen av tempelruinene. Ungene syntes at oss turister var mye mer spennende enn ruinene!

Tempel under vann, helt nydelig. Det var så stille der inne. Vi tok av oss skoene og vassa i knehøyt vann.

Søyler i svart marmor i et av templene. Stor rikdom!

Det hvite på toppen av fjellet er et tempel til ære for apeguden Hanuman. Der bor det to babaer (hellige menn) og 350 aper. Vi gikk opp 700 trappetrinn for å komme dit.

I denne båten fløt vi nedover elva for å komme til apetempelet. Vannet var helt rolig, så turen var ren meditasjon.

Ved tempelet møtte vi blant annet denne karen, en black faced hanuman monkey.

En av babaene som bodde i tempelet. Utrolig kul fyr! Bak han en apemamma med babyen sin.

Utsikt fra apetempelet.

En morgen gikk vi opp på et annet fjell for å se soloppgangen, og da ble jeg kompis med han her. Han holdt meg i hånda til og med!

I tempelet på det fjellet fikk jeg være med og spille da disse mennene hadde morgenrituale.

Soloppgang over Hampi.

Steinformasjoner. Sånne var det fullt av rundt hele byen.

Her finner du de andre stedene jeg har skrevet om.

Ly

På ei forblåst klippe, høyt over havet, satt de tett i tett sammen. Hun og de to beste, Marco og Ava. Ingen snakka. Det var noe med lufta der.

De hadde reist et lite stykke for å komme dit. Ingen av dem var spesielt glade i å kjøre bil, men det fortrengte de fordi de trengte å kjenne på sangene, smilene og det vakre i landskapet som suste forbi. Som om det var landskapet som bevegde seg og ikke bilen. Et slags magisk, levende maleri som pulserte og smøg seg inn i sansene deres. Innover, innover.

Det var en sånn biltur med gamle sanger på radio,  skrål og latter og fyllehistorier og verdens beste venner, som i en teit amerikansk high school movie, men så er det bare livet. Livet som av og til tar over styringa, kjører showet, og lar deg få nyte det.

Da de gikk ut av bilen hadde energien fra livet og maleriet og sangene satt seg i dem som adrenalin, og Marco var venneflørtende som alltid, han tok mye på henne, holdt henne i hånda der de rusla bortover, Ava skravla ivei om Kafka på stranden og var gira.

Vinden blåste rundt dem, himmelen var grå, nesten svart, skyene danset. Naturen spilte for dem, og de melankolske, dramatiske tonene forma dem, øynene deres fikk høytid og alvor i seg.

Tett sammen satte de seg på klippa. Tett. Vinden ruskende i håret. Alle tre på samme frekvens, stille, naturen snakka for dem og de var sammen.

Les også: Grønne drømmer og Øyeblikket

Tankene

Jeg er drittlei av å være deprimert! Drittlei av det automatiserte tankemønsteret som prøver å ødelegge ethvert hint av glede jeg opplever. Depresjonsdelen av meg, Miserable Muriel, lykkes ikke alltid i å ta over tankene mine, men av og til blir jeg fanga av depresjonen.

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

– Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

– Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer