Category Archives: Bipolar

Avhengighet

Det er skummelt å gå og bære på noe inne i seg som når som helst kan sprekke og føre til et stort sammenbrudd. Jeg jobber så jævlig hardt med å holde meg selv oppe nå, med å komme igjennom dagene.

Egentlig klarer jeg det ganske fint. Jeg gjør det, det er sant. Men det er en stor usikkerhet der inne. Angst og paranoia. I tankene, i hjertet. Grunnen til at jeg står oppreist, om enn vaklende, er at jeg har styrke og håp. Hvis jeg hadde gitt meg hen til tvilen og angsten for å bli svikta hadde det vært ute med meg.

Men hva om bekymringene blir til visshet? Visshet om det som for meg vil bety enda flere måneder med blodslit? Hva om det jeg ønsker meg mest viser seg å være tapt for alltid? Hva om det jeg frykter mest blir virkelighet?

Da. Da blir det vanskelig å være Muriel.

Derfor holder jeg usikkerheten unna så mye som jeg klarer. Nekter å snu og vende på faktorer for og imot, analysere, gruble. Jeg tviholder på håpet.

Å håpe er rein selvoppholdelsesdrift for meg. Den gnistrende kula med smerte og vonde tanker er der inne i meg, den brenner meg. Av og til svir det sånn at jeg må la den få slippe til i noen minutter. Men resten av tida klarer jeg ikke annet enn å håpe.

Håpet er nærende, beroligende balsam. Håpet er et glass med rødvin som sprer varme i kroppen. Håpet er et kyss som sender ilinger nedover ryggraden. Håpet er min avhengighet.

Les også: Knuter

Ei gnistrende kule

Noen ganger er det best å bare sette seg ned og ta og føle på det. Når alt som skjer rundt meg og inne i meg blir for overveldende samler jeg det sammen og setter lys på det. Aleine. For meg selv, for min egen del.

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Les også: Sorgen og Krusninger

Tankene

Jeg er drittlei av å være deprimert! Drittlei av det automatiserte tankemønsteret som prøver å ødelegge ethvert hint av glede jeg opplever. Depresjonsdelen av meg, Miserable Muriel, lykkes ikke alltid i å ta over tankene mine, men av og til blir jeg fanga av depresjonen.

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

– Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

– Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer

Kaos

Bobler, brus, rus, beruselse, opp, ned, hit, nei dit, fram og tilbake. Murielhodet er fullt nå, stappfullt, sprett, fjas, hjelp, hurra. Jeg er stygg, jeg er fin, jeg er kul, jeg er helt håpløs.

Hva var det jeg skulle gjøre nå? Jeg må vaske litt. Nei, først må hunden ut en tur. Og så er jeg egentlig litt sulten. Men det var jo veldig spennende det som ble sagt på twitter akkurat nå, så. Ja. Nei, jeg må begynne et sted. Men det bobler sånn. Bobler sånn! Jeg klarer ikke å kjenne om dette er bra eller dårlig. Kanskje begge deler. Jeg tror kanskje det er begge deler.

Beina snurrer, hodet snurrer, livet snurrer rundt meg, og akkurat nå aner jeg ikke hvor dette ender. At livet mitt holder på å ta en vending, det er helt sikkert. Men, opp, ned, hit, dit, fram og tilbake, en vending i livet mitt kan fort bli til en sirkel og så er jeg tilbake der jeg starta.

Selv om vingene mine er rufsete, så klarer jeg å flakse litt. Og om jeg får nok luft, eller noen skyver meg i gang, så kan jeg komme meg et godt stykke på vei. Hvis vinden tar tak i meg kommer jeg til å sveve langt avgårde, høyt over bakken.

Fredag er D-dag. Fredag er D-dag. Eller kanskje bare fortsettelsen på en neverending story.

Jeg gleder meg, jeg. Men det er hemmelig.

Les også: Svevende, levende og Lysbryteren

Sjatteringer

Jeg er veldig glad jeg har mitt alter ego Den andre. Her er noe av det jeg har skrevet om henne tidligere:

Hun er magisk. Hun får anspente muskler til å slappe av og forandrer kroppen så den blir lett, elegant, rytmisk. Hun legger et slør rundt bekymringer så de framstår som bagateller. Hun forstørrer positive inntrykk så de blir alt som betyr noe. Hun er berusende, hun er rus.

Hun har redda meg mange ganger. Muriel hadde ikke vært Muriel uten Den andre. Nå vil jeg la henne overta litt. Jeg trenger at hun sier noen ord.

Kjære Muriel

Du har det tungt for tida, sier du. Jeg kommer ikke så ofte som du skulle ønske. Og når jeg først kommer har jeg det travelt. Jeg haster flyktig forbi, vi rekker såvidt å veksle noen ord, jeg ser at det lyser litt av deg, men jeg rekker ikke å være hos deg lenge nok til å skape en jevn, stabil flamme.

Jeg vet at jeg er viktig for deg. Vi utfyller hverandre. Men det er jeg som må jobbe hardest, det koster så mye krefter å dra deg opp. Det er liksom… for få knagger å henge ting opp på. Jeg prøver og prøver, henger mange ting på samme knagg, men da bare raser de ned igjen, altfor fort.

Det mørket du har i deg er så sterkt, så tungt, mektig, skremmende. Jeg klarer å få tent lyset hos deg, men så jager mørket meg bort. Eller jeg blir rastløs, sliten, og må videre. Kreftene til mørket gjør meg svakere… det holder deg fast, og jeg føler meg nesten latterlig, ynkelig i møtet med det. Selv om jeg er sterk i meg selv, like sterk som mørket.

Du har slagside. Du vingler, snubler, og det er som oftest mørket du lener deg mot. Det er som om du ikke tror helt på meg. Stiller du spørsmålstegn ved meg? Kaller du meg naiv, godtroende? Betviler du hensikten min, nytteverdien min? Jeg tror du gjør det, Muriel. Og at det er derfor mørket har overtaket.

Det er slitsomt å kjempe mot mørket. Men du kommer aldri til å gi opp, det vet vi begge. Til og med når mørket fanger deg klarer du å huske på meg, se meg for deg. Striper av knallrosa, rød, oransj, og varme skygger i sjøgrønt og lilla holder deg våken. Og du er aldri nede i de dypeste dalene lenge av gangen. Vi kjemper sammen, og vi mister ikke håpet.

Du vet at det fins en vei ut av depresjonen. Du har funnet veien mange ganger før. Husker du Goa? Var du deprimert da? Nei, du var ikke det. I to måneder var du ikke nede i mørket i det hele tatt. Det er bare ett år siden! Ta fram dagboka di. Slå opp på 22. januar i år. Bla deg fram til 29. januar. Hvert eneste innlegg i den perioden begynner med «Dette har vært en kjempebra dag!». Ser du? For mindre enn to måneder siden var du lykkelig flere dager på rad!

Jeg gir deg ikke lov til å slå deg til ro i mørket. Du får det ikke til heller, for du trekkes mot fargene som omgir deg. Mørket er aldri helt svart, det har sjatteringer, glimt, nyanser av alle farger som finnes. Og fargene drar i deg. Hvis det blir farger nok, eller du klarer å se dem på den rette måten, så kommer du deg opp igjen.

Du vet, Muriel, at jeg forsvinner aldri helt. Jeg kommer alltid tilbake. Kanskje en dag er jeg hos deg for godt.

Les også: , Lysbryteren og Øyeblikket


Bare tre igjen

Nå har jeg fylt opp ukesdosetten min. Jeg har bare tre halve tabletter med Remeron igjen, og så er jeg ferdig. Ferdig med Remeron! Selv om jeg blir skjør og sårbar og tynnhuda av å trappe ned så føles det utrolig godt.

Snart skal jeg få en normal døgnrytme igjen. Kanskje blir det slutt på døsighet og nummenhet. Snart skal jeg få tilbake kroppen min. Se den Muriel jeg kjenner i speilet, istedet for det hylsteret jeg ser nå.

Kanskje til og med følelsene mine blir mer normale igjen… Jeg håper det. Og tror det.

Les også: Forandringer, Stress og stolthet og Jeg lover

Me and my bipolar

Jeg bare nevner det. Lizzåm. Gimme some love!