Tag Archives: vennskap

Tankene

Jeg er drittlei av å være deprimert! Drittlei av det automatiserte tankemønsteret som prøver å ødelegge ethvert hint av glede jeg opplever. Depresjonsdelen av meg, Miserable Muriel, lykkes ikke alltid i å ta over tankene mine, men av og til blir jeg fanga av depresjonen.

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

– Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

– Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer

Reklamer

Fjas og fanteri på galehuset

Fine øyeblikk #7

Da jeg var innlagt på DPS hadde jeg faktisk mange morsomme og gode stunder midt oppi alt det jævlige. Ei av mine nærmeste venninner ble jeg kjent med på DPS, og jeg fikk god kontakt med flere av de andre pasientene også.

Stemninga på dagligstua på et psykatrisk senter er spesiell. Selv om de aller fleste ser helt normale ut og i grunnen oppfører seg normalt også, er det naturlig nok mange som har et trist drag over ansiktet. For å bruke meg selv som eksempel, så var det mange dager jeg ikke orka å prate, rett og slett. Jeg hadde ikke nok konsentrasjon til å føre en samtale, og for mange voldsomme tanker i hodet til å klare å bidra med noen ting. Likevel syntes jeg det var fint å oppholde meg på dagligstua. Godt å være sammen med andre mennesker istedet for å isolere meg på rommet.

Det var avslappende og befriende  at vi ikke trengte å late som vi ikke var psyke. Er man innlagt, så er man innlagt. Stirring ut i lufta og grining på dagligstua ble ikke sett rart på eller kommentert, for å si det sånn.

Vi var ganske mange som var innlagt samtidig over lengre tid, og flere av oss ble en sammensveisa gjeng etterhvert. På et sånt sted så klamrer en seg til de små lyspunktene som dukker opp. Humor ble vår felles medisin. Vi hadde det veldig gøy med å lese gjennom en temabrosjyre om anti-depressiva der alle bivirkningene ble ramsa opp. Lista over bivirkninger er nemlig så lang at det blir bare komisk til slutt. En av bivirkningene var nedsatt sexlyst – og sexevne. «Herregud, blir vi dårlige i senga av medisinen vi tar?» ropte R. Vi vred oss på stolene i latterkrampe. Teit? Barnslig? Oh yes indeed, men det var sånn vi kom oss gjennom dagene.

Etter som ukene gikk begynte noen av oss å friskne til, og med det steg frustrasjonen over å bli passa på av pleierne. Jeg vil ikke gå i detalj på alt som foregikk, men det skjedde en del ting som ikke var helt bra fra pleiernes side. Dette gjorde at samholdet ble enda sterkere blant pasientene. Vi kjente hverandre egentlig ikke, og vi var spredt i både alder, utdanning og verdier, men vi hadde det aller viktigste til felles: vi var innlagt på samme sted.

En dag jeg hadde det helt forjævlig, jeg var så deppa at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, ble det mine gode venner blant medpasientene som fikk meg opp igjen. Vi var flere som var på en nedtur denne dagen. Som vanlig satt vi i dagligstua og småprata litt. Etterhvert begynte vi å komme i litt sånn leirskole-fjortis-modus. Fniste og lo av alt mulig, både av oss selv, sykdommen vår, medisiner, behandling, pleiere, det å være innlagt.

Vi rota oss inn i opprørsplaner (bare for moro, vi er jo ikke heelt gale), noen skulle rive ut alle bøkene på biblioteket, noen skulle hive planter veggimellom, noen skulle bære ut alle møblene (midt på vinteren). Det var så utrolig godt å bare le og ha det moro, vi glemte alt det vonde en stund og ga faen, og vi forsto hverandre og det gjorde ikke pleierne, så vi trengte denne stunda, trengte å bygge hverandre opp med latter og latterligheter.

Mennesker er vanvittig sterke. Vanvittig tilpasningsdyktige. Jeg er stolt over at vi klarte å fjase og gjøre hverandre i godt humør istedet for å trykke hverandre lenger ned.

Her er de andre fine øyeblikkene jeg har skrevet om.

Til dere som ikke gir meg opp

Noe av det verste med å ha en psykisk sykdom er at jeg i perioder ikke har overskudd til å være et godt nok medmenneske for mine nærmeste. I de mørkeste periodene mine er jeg dårlig på å ta kontakt, jeg glemmer å svare på meldinger, jeg utsetter avtaler, avlyser besøk, orker ikke å svare når folk sier hei på facebook eller msn.

Det er fordi de dypeste dalene gjør meg sliten. Tom. Jeg har ingenting å gi, ingenting å si. Vil ikke prate, fordi jeg er skamfull over livet mitt. Har ikke lyst til å fortelle hvordan det egentlig går, for det går ikke bra. Blir matt når folk spør hva jeg holder på med, for hva holder jeg på med?

Det er ikke sånn hele tida, heldigvis. Jeg har gode perioder hvor jeg er sosial og har lyst til å være mye sammen med folk. Men nå har det vært noen uker der jeg har meldt meg litt ut, fordi det har vært så tungt. Jeg vet at noen av vennene mine har begynt å lure på om jeg er irritert på dem, at det er derfor jeg er vanskelig å få tak i.

Men det er ikke derfor.

Kjære familien min og vennene mine, dere skal vite at dere er helt fantastiske. Dere er det beste jeg har. Jeg blir kjempeglad hver eneste gang dere ringer, alle SMS’er jeg får lyser opp dagen min. Det er dere som gjør livet verdt å leve, det er dere som holder meg oppe. Dere gir meg håp. Dere minner meg på den personen jeg egentlig er. Om jeg synes Muriel holder på å forsvinne innimellom, så holder dere henne fast. Og dere vet jo at dette ikke varer evig! Psykdommen tvinger meg til å være tålmodig, og dessverre må også mine nærmeste være med og betale den prisen.

Herregud, så glad jeg er i dere. Jeg klarer ikke å vise det godt nok for tida, og det er jeg lei meg for. Men aldri tvil på hvor mye dere betyr for meg. Lov meg det.

Som Jack Nicholson sa i filmen As Good as it Gets:

You make me want to be a better person.

Grønne drømmer

Hun lente seg forsiktig mot treet, plutselig litt desillusjonert og sliten. Hvorfor de hadde gått til dette vannet ante hun ikke. M var sånn. Overbevisende, engasjerende. Han hadde gode ideer. Myke tanker som var lette å følge. Han malte bilder når han snakket. Stemningsfulle, hypnotiserende bilder. Bilder som fikk henne til å lengte. Det var så godt å drømme sammen med han.

Treet hadde en ruglete, kraftig stamme, og det var høyt og erverdig. Gammelt. Det var et sånt tre hun kunne se for seg et ansikt på. Drømmetre. Dagdrømmetre. Eventyrtre. «Snakk til meg», tenkte hun. «Si noe, fortell om hva du har sett, hva som skjuler seg i vannet.» Det suste i bladene, stille, hviskende, men hun klarte ikke å tyde det. Hun pirka borti barken, banka med knyttneven.

Desillusjonert. Hun leita etter mening her også. Det var et vakkert sted. M var vakker. Kanskje den nydeligste kompisen hun hadde, og ihvertfall den med de vakreste tankene. Men skjønnheten hans fikk av og til et skjær av noe annet, den ble påtrengende, usannsynlig.

Nå sto han helt nede ved vannkanten i bare boxershortsen. Han snudde seg og smilte til henne, vinka henne til seg. «Jeg venter litt, jeg!», ropte hun med et lite knis. Hun hadde en voldsom trang til å kaste seg mot han, dytte han i vannet, rive i håret hans, hyle. Provosere han. Gjøre han forbanna, få han til å gjøre noe som ikke var vakkert.

Vannet var helt stille, solstrålene spilte en melodi om noe hun hadde glemt, noe hun ikke forsto, på den blanke overflata. M gikk sakte uti, lot fingrene stryke vannspeilet. Skimrende, forsiktig.

Les også: Krusninger og La meg vise deg noe

Rammene

Jeg tenker på alle de fine menneskene jeg hadde gått glipp av om jeg hadde latt fordommer og førsteinntrykk styre hvem jeg velger å bruke tid sammen med. Vi har så lett for å lage oss ei ramme å leve i. I ramma putter vi det vi føler at vi trenger og det som passer inn. Noen har store rammer med god plass, mens andre har små A4-rammer.

Materialet rammene er bygd opp av er fordommer, gruppebåser og kategorier. Fordommer har vi alle, og de fleste har et behov for å gruppere menneskene rundt seg. Rammene kan gi god beskyttelse, og kan til og med være nyttige til sitt bruk. De gir oss verktøy for å tolke og vurdere personer vi møter. De gjør at vi til en viss grad kan kjenne igjen folk med onde hensikter, for eksempel.

Selv har har jeg gjennom livet hatt rammer av varierende størrelse, og jeg har i perioder sjonglert mellom flere rammer avhengig av dagshumør. For meg har rammene skapt en del trøbbel. Jeg har av og til vært for snar til å dømme folk etter førsteinntrykket. «Blondt hår, rosa klær og høy skingrende latter? Hun er sikkert slitsom, selvopptatt og dum. Ingen potensiell venninne akkurat». «Svarte klær, ravnsvart hår og holder seg for seg selv? Han er sikkert dyster, kjedelig og dyrker livets tristesser. Umulig for meg å komme innpå han».

Året på folkehøgskole kurerte meg for det meste av denne tendensen til å avfeie folk så lett. Skolen jeg gikk på var en heksemikstur av babes, filosofer, allværsjakkejenter, gothere, galinger, outcasts – og en gjeng med streitinger. Og det var akkurat den heksemiksturen jeg trengte. Vi var pent nødt til å omgås, og sånn fant jeg ut at de aller fleste av dem var ålreite folk, og at livet mitt ble rikere og mer spennende av å se utafor den ramma jeg hadde bygd meg.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har tilbakefall rett som det er. Et eksempel på det er en kompis av meg som er modell. Jepp, han ser ut som en modell også. Han glir glatt inn i båsen «metroseksuell» og jeg gadd ikke engang å prate med han første gang jeg var på samme fest som han. «Han tenker sikkert bare på klær, interiør og iPhone, jeg har vel ingenting å prate med han om.» Heldigvis besinna jeg meg og bestemte meg for å være åpen for at han kunne ha andre kvaliteter også. Da vi møttes igjen på fest fant jeg fort ut at han er hysterisk morsom, smart og samfunnsengasjert. En dritbra fyr, rett og slett. Han hadde jeg kommet til å gå glipp av hvis jeg hadde latt ramma styre meg.

Dessverre så gjør mobbinga, svikene og falskheten jeg har opplevd at jeg innimellom innbiller meg at jeg er en sånn person som ikke passer inn i ramma til folk. Da jeg møtte min forrige kjæreste brukte jeg mange måneder på å få tillit til han, fordi jeg trodde rett og slett ikke at en sånn kul, kjekk og populær fyr som han kunne være interessert i en så kjedelig, herpa og snål person som meg. Jeg kunne da aldri i verden passe i hans ramme. Men det gjorde jeg faktisk.

De siste par årene har ramma mi blitt stor og romslig. Mye fordi psykdommen har gjort meg mer tolerant. Men også fordi min forrige kjæreste lærte meg å være åpen for de aller fleste mennesker. Mangfold er ikke bare en viktig prinsipiell samfunnsverdi, det er også fantastisk gøy å være en del av det. En risikerer å gå glipp av mange skatter om en lar ramma begrense seg for mye.

Les også: Number 1 og Livet skjer med meg

Perfeksjon

En bra kveld for meg begynner med at jeg føler meg fin når jeg går hjemmefra. Jeg bruker gjerne litt tid foran speilet, sminker meg med sterke farger. Som oftest føler jeg meg som crap, føler meg stygg, føler at alle kan se hva som foregår inne i hodet mitt (kaos, mørke, selvhat, osv osv osv). Ved å fikse litt ekstra på håret og bruke fargerik sminke dempes dette inntrykket (ja, jeg vet det bare er innbilning, men sånn funker jeg altså). En bonus er hvis jeg også klarer å glede meg litt til å komme meg ut, til å møte folk.

Føle meg fin, glede meg. Det er en bra start. Men så kommer et kritisk punkt. Velkomsten jeg får når jeg møter folk, for eksempel på fest. La oss si at jeg kommer inn på en privat fest med masse mennesker. Hvis noen ser meg og smiler til meg, viser at de er glade for å se meg, da får jeg den gode følelsen som booster selvtilliten min. Det er en stor bonus hvis jeg ser mange kjente fjes, folk som jeg ikke har møtt på lenge og som jeg har savna. Og at musikken i bakgrunnen er den salige blandinga av fint, sært og teit som jeg liker best.

En typisk bra kveld fortsetter med at jeg får statusrapport og oppsummering av den siste tidas hendelser fra de jeg kjenner fra før, og diskuterer alt fra Nobels fredspris til de mange betydningene av ordet «fargerik» med både kjente og ukjente. Selvsagt med sterke innslag av allsang, latterkramper og dansing på bordet.

Men den viktigste ingrediensen i en vellykka fest nå som jeg er psyk, er at jeg må få være åpen om psykdommen uten at folk freaker ut. Det er naturlig i sosiale sammenhenger å fortelle litt om hva en driver med, og da vil jeg ikke at psykdommen min skal være en hemmelighet. Når andre fletter anekdoter fra jobben eller studielivet sitt inn i samtalen, vil jeg fortelle historier fra da jeg var innlagt eller fleipe med hvordan jeg har lagt på meg av medisinene jeg bruker. Uten å skjemmes, og uten at folk blir pinlig berørte eller så overmanna av medlidenhet at de ikke klarer å snakke normalt med meg lengre.

Psykdommen er en del av hverdagen min nå, akkurat som den kjipe sjefen på jobben til Kåre, den slitsomme masteroppgaven til Emma eller musearma til Pernille. Når jeg slapper av og koser meg er jeg veldig åpen om situasjonen min, og da er det så godt når folk ikke behandler meg annerledes når de får høre at jeg er psyk.

I går var akkurat en sånn kveld. Alle ingredienser var på plass. Jeg fikk være Muriel som er psyk, men som er mange andre ting også. Det var en sånn kveld som var perfekt fordi perfeksjon ikke var målet. Det var bare en samling av folk, alle med sine skavanker, samla i et rom, i noen timer der alt var bra.

Les også: Hvordan går det? og Er jeg sykdommen?

La meg vise deg noe

I et vindu sitter det ei dame, rundt 40 år, det ser ut som hun har en tekopp i hånda. Det kunne egentlig like gjerne vært kaffe, men hun ser mer ut som den tedrikkende typen. Vinduskarmen er så bred at hun får plass til å sitte i den. Hun ser ut vinduet, tydelig fastlåst i sine egne tanker. I øynene hennes kan vi lese nostalgi, men ikke tristhet. Det er som om hun ser tilbake på noe bittersøtt. Kanskje på en mann hun elska en gang i tida. Kanskje tenker hun tilbake til barndommen, til da hun kappløp med kusina si på besteforeldrenes gård og alltid kom på andreplass, ikke sist.

Gjennom vinduet ved siden av kan jeg se en gjeng med unge menn som har fest, de er vel litt over 20 år ser det ut som. Når jeg går litt nærmere ser jeg at det er ei jente der også, hun har langt, mørkt, flokete hår og dyprøde lepper. Hun står lent mot ei bokhylle, poserende, nesten arrogant. Jeg hører «Killing in the name of»  fra høyttaleranlegget, og alle i rommet vugger, rykker, nikker, lar kroppen styres av rytmene. Alkoholen i samspill med musikken fyller rommet med energi. Noen synger med. Jenta gliser, kritthvite tenner i kontrast mot leppene. Hun har på seg en hvit tanktopp og ei svart slitt dongribukse som framhever linjene i kroppen hennes. Et par av guttene ser på henne og ordløse setninger utveksles. Gleden hennes når helt ut til meg, som elektrisitet.

Jeg går videre og stiller meg opp foran neste vindu. Der er det ganske mørkt, men jeg skimter en mann som sitter aleine ved et bord. Det er tydeligvis kjøkkenet jeg titter innpå. Ei dame står med ryggen til ved kjøkkenbenken, håret er samla i en rotete hestehale, og det ser ut som hun tar oppvasken. Mannen sitter bare og stirrer ned i bordflata. Så kommer ei lita jente inn fra naborommet, hun hopper og smådanser bortover gulvet, mannen ser opp og smiler, jenta kryper opp i fanget hans. Dama står fortsatt med ryggen til, men nå ser jeg tydelig at hun beveger seg i takt med musikken fra naboleiligheten. Hun snur seg plutselig og mimer «Fuck you, I won’t do what you tell me!» med oppvaskbørsten som mikrofon, skvetter når hun ser ungen, rødmer og bryter ut i latter.

Bli med bort til naboleiligheten, så kikker vi inn på stua. Der kan jeg se ei jente som ligger i sofaen og gråter. Det ser ut som hun prøver å gjøre seg så lita som mulig, hun er helt sammenkrøpet i sofaen. Kroppen rister og hun hulker. Det er ingen andre der. Stua er lys, men rotete. På bordet foran jenta ligger mange sammenrullede papirtørklær. Det er vanskelig å anslå alderen hennes, men hun er nok et sted mellom 20 og 30 år. Dette er en sånn gråt som aldri tar slutt. Hun kommer til å sovne der på sofaen med tårene rennende nedover kinnene, de kommer til å treffe håret slik at det blir vått og i morgen våkner hun med hovne øyelokk og rødsprengte øyne.

La meg bare vise deg ett vindu til. Ser du det vinduet lengst unna? Der sitter det en familie og spiller spill. Mor, far og tre døtre. Den eldste datra er åpenbart veldig engasjert, reiser seg og gestikulerer. Spinkel og litt usymmetrisk i ansiktet, typisk fjortis. Mora reiser seg hun også nå, går bort til vinduet. Hun har sett oss. Nå åpner hun vinduet. Hun roper noe, men jeg klarer ikke å høre hva, så jeg går litt nærmere. Da hører jeg det:

«Vet du hvor du er på vei?»

Les også: Den andre og Krusninger