Category Archives: Lykke

Ly

På ei forblåst klippe, høyt over havet, satt de tett i tett sammen. Hun og de to beste, Marco og Ava. Ingen snakka. Det var noe med lufta der.

De hadde reist et lite stykke for å komme dit. Ingen av dem var spesielt glade i å kjøre bil, men det fortrengte de fordi de trengte å kjenne på sangene, smilene og det vakre i landskapet som suste forbi. Som om det var landskapet som bevegde seg og ikke bilen. Et slags magisk, levende maleri som pulserte og smøg seg inn i sansene deres. Innover, innover.

Det var en sånn biltur med gamle sanger på radio,  skrål og latter og fyllehistorier og verdens beste venner, som i en teit amerikansk high school movie, men så er det bare livet. Livet som av og til tar over styringa, kjører showet, og lar deg få nyte det.

Da de gikk ut av bilen hadde energien fra livet og maleriet og sangene satt seg i dem som adrenalin, og Marco var venneflørtende som alltid, han tok mye på henne, holdt henne i hånda der de rusla bortover, Ava skravla ivei om Kafka på stranden og var gira.

Vinden blåste rundt dem, himmelen var grå, nesten svart, skyene danset. Naturen spilte for dem, og de melankolske, dramatiske tonene forma dem, øynene deres fikk høytid og alvor i seg.

Tett sammen satte de seg på klippa. Tett. Vinden ruskende i håret. Alle tre på samme frekvens, stille, naturen snakka for dem og de var sammen.

Les også: Grønne drømmer og Øyeblikket

Svevende, levende

Helt siden jeg først ble syk har jeg vært kaos og brått skiftende vær.

Ett lite øyeblikk inneholder som oftest lag på lag av følelser og tanker. Et ras fram og tilbake, glad, forventningsfull, nervøs, bekymra, redd, avslappa, tvilende, optimistisk, engasjert, motløs, trist, apatisk. Alle hint av lykke har vært blanda med en god porsjon bekymring for hvor lenge det fine kommer til å vare.

Men nå er det fem dager siden jeg tok min siste tablett med Remeron, og jeg har altså bare en type anti-depressiva i kroppen istedet for to. Det er litt intenst. Alt er så nært innpå meg. Følelsesraset er der fortsatt, jeg er like ustabil, men på en annen måte.

Følelsene er reinere, det er lettere å skille dem fra hverandre. Og jeg er mer tilstede i øyeblikkene, de virker i meg.

I dag snakka jeg med en som betyr veldig mye for meg, og han sa noe som smelta meg helt. For første gang på lenge hadde jeg vakre, lekne sommerfugler i alle slags herlige farger dansende i magen min. Når jeg skriver dette blir jeg fortsatt helt matt, elektrisk, i kroppen av tanken på den varme, myke, nære stemmen hans og ordene som fikk meg til å bruse, lyse, beve, sveve. Leve.

Det er sånne ord, vet du. Sånne ord som gjør at vi lever.

Les også: Bagatellene og bildet, Jeg lover og Myk

Den der rare følelsen. Den snikende følelsen du får når du akkurat har stått opp, møter dagen og kjenner at noe er annerledes. Når du åpner soveromsdøra og kikker inn på stua er det som om noen har ommøblert den i løpet av natta. Du studerer detaljene. Alt står på samme plass som før.

Men det føles som noen har vært i leiligheten og gjort noe med den. Du blir stående midt på stuegulvet, tankefull. Tar inn omgivelsene. De er ikke som i går. Det er flere farger nå, eller kanskje ikke flere farger, men fargene er reinere, de skinner sterkere, og de snakker til deg på en annen måte, de snakker om fine ting, gode ting.

Fuglene er annerledes de også. De leiker mer, flyr mer, bruker luftrommet til akrobatikk, kvitrelydene er vakrere, ikke like skingrende, mer harmoniske og klangfulle.

Du snur deg forsiktig rundt og merker at det er lettere å bevege seg nå, det er mer rom, bedre plass. Akkurat som om leiligheten har vokst og at det er høyere under taket. Det kommer mer lys inn enn i går. De hvite veggene har fått et gyldent, varmt strøk over seg. Lukta i leiligheten er frisk, vårblomster, nyvaska.

Når du ser deg i speilet på badet oppdager du at du også er forandra. Ansiktet ligger riktig nå. Øynene har et annet skjær, som om et støvlag har blitt pussa bort fra dem og de endelig ser klart igjen. Huden gløder, kinnene har en svak rødme. Leppene er fyldigere, rødere, og de former et smil.

Smilet når hele veien til øynene, og varer.

Du synger og danser mens du lager frokost. Ler av deg selv.

Det letner. Det lysner.

Les også: Tid for en skikkelig opptur igjen!, Perfeksjon og Den andre

Havet

Fine øyeblikk #5

For noen år siden var jeg på vei til noe jeg grudde meg en smule til. Men jeg visste at dette var en once in a lifetime mulighet, så ingen kunne fått meg fra å gjøre det.

Jeg skulle på seiltokt med et av verdens største seilskip, Statsraad Lehmkuhl bygd i 1918. Vi skulle reise fra Bergen til Orknøyene, deretter til Shetland og tilbake til Bergen igjen. Grunnen til at jeg var nervøs, var at jeg ikke hadde anelse om hvordan det var å seile med ei sånn skute. Murielgrublinga gikk på høygir. Men på vei ut sundet tok fascinasjonen og adrenalinet over for nervøsiteten. Jeg kjente med hele kroppen at dette var noe helt spesielt, dette var stort. Jeg følte meg rett og slett beæra over å få seile med et så erverdig skip.

Alle som var med på toktet ble sett på som en del av mannskapet. Vi ble delt inn i tre arbeidslag som skulle jobbe på skift, fire timer hver to ganger i døgnet. Jeg skulle jobbe fra 8 til 12 og fra kl 20 til midnatt. Om natta skulle vi sove tett i tett i hengekøyer.

Etterhvert som vi kommer lenger ut på det åpne havet lærte vi oss skipets bevegelser og klarte å sette sjøbein. Det er ganske hard sjø i Nordsjøen, men Statsraad Lehmkuhl var ett med havet kjentes det ut som. I stedet for å bryte bølgene slik som moderne passasjerferjer gjør, var det som om Statsraaden  seilte med bølgene. Skipet vugga sakte fra side til side, og opp og ned på dønningene.

Mørket senka seg etterhvert over oss, men det var helt stjerneklart. Himmelen har aldri vært så stor som ute på havet den gangen. Stjernene har aldri vært så mange. Og så. I det fjerne. Sterkere lys, både gule og røde, borte i horisonten. Oljeplattformene. Jeg husker at vi var helt stille da vi så dem. De var så overraskende vakre, vi var ute på åpent hav og langt der borte så vi lys som fortalte om andre mennesker.

Da neste dag kom var tilværelsen på skipet salig avslappende, vi begynte å kjenne en del av hemmelighetene hennes, på finurlig vis hadde hun tatt imot oss og vist oss hvordan livet arter seg på havet. Vaktene var morsomme og det var godt å få gi tilbake gjennom det arbeidet vi gjorde. I løpet av dagen ble bølgene kraftigere, og kapteinen forklarte at vi seilte i utkanten av et stormbelte. Det var kaldt og vannspruten slo innover rekka, så vi måtte pakke på oss alt vi hadde av klær, uten at det la noen demper på stemninga.

Da 20-skiftet begynte ble jeg tildelt baugvakt. Baugvaktas oppgave er å stå helt forrest i skipet og holde utkikk, og ringe i ei bjelle hvis en ser andre skip eller objekter på sjøen.

Dønningene var sterke. Jeg sto der helt aleine, lente meg mot rekka. Vinden blåste i ansiktet mitt. Opp og ned, opp og ned duva vi, sakte, i havets favn. Aldri har jeg følt meg så i ett med naturen, dønningene vugga meg, lykkerusen økte i takt med dem. Jeg så og så og så utover det mørke, dype havet, så på krusningene, hvordan fargene skifta, harmonien i bevegelsene blanda med de stadige forandringene, etter ei stund så jeg forskjell på dønningene og forberedte meg på krengningene som kom slik at kroppen var helt i samspill med havet.

Følelsen av å være fullstendig i elementenes makt, men samtidig å oppleve at de gir, det kan ikke sammenlignes med noe. Livet mitt fikk en ekstra sjattering som aldri vil viskes ut.

Her finner du de andre fine øyeblikkene jeg har skrevet om.

Perfeksjon

En bra kveld for meg begynner med at jeg føler meg fin når jeg går hjemmefra. Jeg bruker gjerne litt tid foran speilet, sminker meg med sterke farger. Som oftest føler jeg meg som crap, føler meg stygg, føler at alle kan se hva som foregår inne i hodet mitt (kaos, mørke, selvhat, osv osv osv). Ved å fikse litt ekstra på håret og bruke fargerik sminke dempes dette inntrykket (ja, jeg vet det bare er innbilning, men sånn funker jeg altså). En bonus er hvis jeg også klarer å glede meg litt til å komme meg ut, til å møte folk.

Føle meg fin, glede meg. Det er en bra start. Men så kommer et kritisk punkt. Velkomsten jeg får når jeg møter folk, for eksempel på fest. La oss si at jeg kommer inn på en privat fest med masse mennesker. Hvis noen ser meg og smiler til meg, viser at de er glade for å se meg, da får jeg den gode følelsen som booster selvtilliten min. Det er en stor bonus hvis jeg ser mange kjente fjes, folk som jeg ikke har møtt på lenge og som jeg har savna. Og at musikken i bakgrunnen er den salige blandinga av fint, sært og teit som jeg liker best.

En typisk bra kveld fortsetter med at jeg får statusrapport og oppsummering av den siste tidas hendelser fra de jeg kjenner fra før, og diskuterer alt fra Nobels fredspris til de mange betydningene av ordet «fargerik» med både kjente og ukjente. Selvsagt med sterke innslag av allsang, latterkramper og dansing på bordet.

Men den viktigste ingrediensen i en vellykka fest nå som jeg er psyk, er at jeg må få være åpen om psykdommen uten at folk freaker ut. Det er naturlig i sosiale sammenhenger å fortelle litt om hva en driver med, og da vil jeg ikke at psykdommen min skal være en hemmelighet. Når andre fletter anekdoter fra jobben eller studielivet sitt inn i samtalen, vil jeg fortelle historier fra da jeg var innlagt eller fleipe med hvordan jeg har lagt på meg av medisinene jeg bruker. Uten å skjemmes, og uten at folk blir pinlig berørte eller så overmanna av medlidenhet at de ikke klarer å snakke normalt med meg lengre.

Psykdommen er en del av hverdagen min nå, akkurat som den kjipe sjefen på jobben til Kåre, den slitsomme masteroppgaven til Emma eller musearma til Pernille. Når jeg slapper av og koser meg er jeg veldig åpen om situasjonen min, og da er det så godt når folk ikke behandler meg annerledes når de får høre at jeg er psyk.

I går var akkurat en sånn kveld. Alle ingredienser var på plass. Jeg fikk være Muriel som er psyk, men som er mange andre ting også. Det var en sånn kveld som var perfekt fordi perfeksjon ikke var målet. Det var bare en samling av folk, alle med sine skavanker, samla i et rom, i noen timer der alt var bra.

Les også: Hvordan går det? og Er jeg sykdommen?

McDonalds i Berlin

Fine øyeblikk #4

Vi skal ganske langt tilbake i tid, til sommeren da jeg var 18 år. Lillavenninna og jeg var på vei ut på vårt livs eventyr: interrail gjennom Europa. Vi gleda oss enormt mye, og var også ganske imponerte over foreldrene våre som hadde gitt oss interrailbilletter i 18-årsgave. Kudos til dem for at de tok sjansen på å sende to gale, fjollete, naive 18-åringer nedover i Europa!

Ei stund før vi skulle reise hadde jeg skada kneet mitt. Det gjorde styggvondt å gå innimellom, men jeg hadde ingen planer om å la det forhindre meg i å reise. Jeg pakka på meg støttebandasje og reiste av gårde.

Vi tok ferja over fra Larvik til Frederikshavn. Fra Frederikshavn hadde vi tenkt å ta nattog rett til Berlin. Ferjeturen starta med at vi gikk helt av skaftet av lykke ved tanken på å kunne reise hvor vi ville i Europa i en måned framover. Men så starta bølgene. Jeg har tatt danskebåten en god del ganger, og har aldri opplevd maken til sjøgang. For å gjøre en lang historie kort: jeg ble sjøsyk, og tilbragte det meste av overfarten på do. Jepp. Følte meg svært høy i hatten.

Da vi kom fram til Frederikshavn oppdaga vi at nattoget til Berlin var kansellert på grunn av arbeid på toglinja. Istedet tok vi buss til Aalborg, for å ta tog derfra til Berlin morgenen etter. Vi kom fram til Aalborg kl 01.30 i full interrailmodus. På interrail tar man ting på sparket, ikke sant? En stopper på tilfeldige plasser og tar inn på vandrerhjem, eller en sover på togstasjonen. Problemet var, fant vi raskt ut, at Aalborg var særdeles uegna for hardcore interrailturister (eventuelt at vi ikke var fullt så hardcore som vi ønska å tro). Togstasjonen var nemlig stengt, alle vandrerhjem fulle, og det var ingen stall i sikte. Vi måtte altså vandre rundt på måfå etter et sted å tilbringe natta, fortsatt ugne etter ferjeturen. Og på dette tidspunktet begynte kneet mitt å gjøre sabla vondt.

Den berusende lykkefølelsen over å være på vårt livs eventyr hadde allerede avtatt betraktelig. Opp som en løve, ned som en skinnfell, er det ikke det det heter? Det var ikke så kult å stavre seg gjennom en ukjent by midt på natta med verkende kne, og jeg tenkte i mitt stille sinn at målet om å erobre Europa muligens var en smule overambisiøst. Etter først å ha vurdert å gjøre noe kriminelt for å få sove i fengselet, fikk vi smiska oss til et par timers søvn på noen benker på et pensjonat. Og så kom vi oss på toget til Berlin.

Framme i Berlin seint søndag kveld trua kneet med å si takk og farvel, og jeg begynte å bekymre meg for om jeg skulle klare å fortsette turen. Interrail krever en stor grad av gåing hadde jeg nå erfart, og kneet var ikke spesielt samarbeidsvillig. Jeg var egentlig drittlei hele situasjonen. Vi fant et greit vandrerhjem, tok en dusj og gikk ut for å få oss noe å spise.

Vi slo fort fast at Berlin er en utrolig stilig og kul by, men jeg tenkte likevel «whatever, jeg orker ikke mer uansett jeg nå.» Middagen inntok vi McDonalds. Og der øste jeg ut hele min frustrasjon til Lillavenninna. «Det gjør så forbanna vondt, klarer jo nesten ikke gå, skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg rundt i hele Europa med et sånt kne!» Jeg begynte faktisk å gråte. På McDonalds. Og da beviste Lillavenninna at hun er ei fantastisk venninne. Hun fritok meg nemlig for skyldfølelse. «Vi ser hvordan det går her i Berlin, og om det blir for vondt så reiser vi rett til Nederland og så hjem til Norge igjen.» sa hun. Det var akkurat det som skulle til. Jeg grein litt til, og så traff det komiske i situasjonen meg med full kraft og latterkrampa tok meg. Jeg tror det er den mest terapeutiske gråteøkta jeg noen gang har hatt, for etterpå var alle bekymringene fullstendig borte og jeg lo av meg selv for i det hele tatt å ha hatt så negative og pessimistiske tanker.

Den søndagskvelden i Berlin var en av de morsomste i mitt liv. Av høydepunkter kan jeg nevne dama med den gule pytonslangen rundt halsen, og at vi møtte verdensmesteren i grimaser. I kid you not. Han hadde show på gata, en stor folkemengde sto og så på, og han henta Lillavenninna og meg fram for å stå og posere sammen med han. Med store klovnebriller på. Resten av interrailen humpa av gårde i samme stil, vi hadde det så gøy at det er et under at vi kom oss helskinna gjennom det (når jeg tenker meg om så gjorde vi ikke det heller, jeg avslutta interrailen med å få hjernerystelse da jeg kælva på sykkel i Nederland. Men det får bli en annen historie). Tårepersen på McDonalds var rett og slett startskuddet på en ellevill, fantastisk ferie.

Les også: Lakshmi, Benken og En hippie

Tid for en skikkelig opptur igjen!

Jeg sier som Marita: det er mars, så nå er det endelig vår! Min mentale syklus tilsier at fra og med mars og utover våren kommer humøret til å stige. Jeg er et typisk høst-og vinterdeprimert menneske. Høsten og vinteren er mørke, både bokstavelig og psykisk sett. Men om våren lysner det både ute og inni meg. Lyset og varmen har tydeligvis mye å si for min mentale helse.

Det var aller tydeligst i 2007, da jeg ble dumpa av samboeren min i januar etter at forholdet hadde hangla noen måneder, og så ble kjærlighetssorgen lettere og lettere utover våren, til jeg gikk inn i en skikkelig heftig og lang hypomanisk periode fra sånn ca mai til seint i august (se bilde ovenfor, veldig beskrivende for hvordan jeg følte meg/oppførte meg). Hoho, det var gøy! Det var som om en del av fornuften min forsvant. Begrepet «bare eeeen øl til» har sjelden blitt misbrukt så ofte og lenge som den sommeren der. Og søvn, hvem trenger det liksom? Ikke noe problem å være på nachspiel/ha mannfolkbesøk til klokka 7 om morgenen og dra på jobb til kl 9 altså. Gjerne flere ganger i uka også.

Det verste var vel at det var faktisk ikke noe problem, når jeg kom på jobb satt jeg og rista av energi som ville ut. Åh, så mange gode ideer jeg hadde! Det var som å være konstant i det stadiet av alkoholrusen der selvtilliten og kreativiteten går i taket, de lyse ideene strømmer ut og du bare må dele dem med alle andre. Og ja, i likhet med den reality check’en en får når bakrusen siger inn, så innser jeg nå i ettertid at det var ikke alle hypoman-ideene som var helt strålende heller. Men ærlig talt, når hodet flommer sånn over av tanker, så er jo en eller annen av tankene nødt til å være geniale. Så på jobben fikk jeg utretta en del ting som jeg er veldig fornøyd med.

I fjor ble denne lys-mørke-lys-syklusen min forstyrra. Jeg var i Goa fra januar til mars, og dermed hoppa jeg ut av depresjonen mye tidligere enn jeg bruker, selv om depresjonen hadde vært dypere og alvorligere enn noen gang før. Lyset og varmen og alle opplevelsene i Goa rensa liksom ut det verste av mørket inni meg. Jeg holdt meg inne i denne oppturen et par måneder etter at jeg kom hjem. Men så gikk det nedover igjen i løpet av sommeren en gang, helt mot normalt.

Nå håper jeg at kroppen og hodet har justert seg ferdig, slik at det lysner inni meg i takt med at det lysner ute. Det kjennes sånn ut, og jeg har hatt det på følelsen lenge, at nå løsner det. Hjelp meg og kryss fingrene for det da!

Les også: Bipolar: når ble jeg det? og Jeg kan være både stjerne og taper