Tag Archives: kaos

Ei gnistrende kule

Noen ganger er det best å bare sette seg ned og ta og føle på det. Når alt som skjer rundt meg og inne i meg blir for overveldende samler jeg det sammen og setter lys på det. Aleine. For meg selv, for min egen del.

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Les også: Sorgen og Krusninger

Advertisements

Kaos

Bobler, brus, rus, beruselse, opp, ned, hit, nei dit, fram og tilbake. Murielhodet er fullt nå, stappfullt, sprett, fjas, hjelp, hurra. Jeg er stygg, jeg er fin, jeg er kul, jeg er helt håpløs.

Hva var det jeg skulle gjøre nå? Jeg må vaske litt. Nei, først må hunden ut en tur. Og så er jeg egentlig litt sulten. Men det var jo veldig spennende det som ble sagt på twitter akkurat nå, så. Ja. Nei, jeg må begynne et sted. Men det bobler sånn. Bobler sånn! Jeg klarer ikke å kjenne om dette er bra eller dårlig. Kanskje begge deler. Jeg tror kanskje det er begge deler.

Beina snurrer, hodet snurrer, livet snurrer rundt meg, og akkurat nå aner jeg ikke hvor dette ender. At livet mitt holder på å ta en vending, det er helt sikkert. Men, opp, ned, hit, dit, fram og tilbake, en vending i livet mitt kan fort bli til en sirkel og så er jeg tilbake der jeg starta.

Selv om vingene mine er rufsete, så klarer jeg å flakse litt. Og om jeg får nok luft, eller noen skyver meg i gang, så kan jeg komme meg et godt stykke på vei. Hvis vinden tar tak i meg kommer jeg til å sveve langt avgårde, høyt over bakken.

Fredag er D-dag. Fredag er D-dag. Eller kanskje bare fortsettelsen på en neverending story.

Jeg gleder meg, jeg. Men det er hemmelig.

Les også: Svevende, levende og Lysbryteren

Svevende, levende

Helt siden jeg først ble syk har jeg vært kaos og brått skiftende vær.

Ett lite øyeblikk inneholder som oftest lag på lag av følelser og tanker. Et ras fram og tilbake, glad, forventningsfull, nervøs, bekymra, redd, avslappa, tvilende, optimistisk, engasjert, motløs, trist, apatisk. Alle hint av lykke har vært blanda med en god porsjon bekymring for hvor lenge det fine kommer til å vare.

Men nå er det fem dager siden jeg tok min siste tablett med Remeron, og jeg har altså bare en type anti-depressiva i kroppen istedet for to. Det er litt intenst. Alt er så nært innpå meg. Følelsesraset er der fortsatt, jeg er like ustabil, men på en annen måte.

Følelsene er reinere, det er lettere å skille dem fra hverandre. Og jeg er mer tilstede i øyeblikkene, de virker i meg.

I dag snakka jeg med en som betyr veldig mye for meg, og han sa noe som smelta meg helt. For første gang på lenge hadde jeg vakre, lekne sommerfugler i alle slags herlige farger dansende i magen min. Når jeg skriver dette blir jeg fortsatt helt matt, elektrisk, i kroppen av tanken på den varme, myke, nære stemmen hans og ordene som fikk meg til å bruse, lyse, beve, sveve. Leve.

Det er sånne ord, vet du. Sånne ord som gjør at vi lever.

Les også: Bagatellene og bildet, Jeg lover og Myk

Knuter

Rett før jeg skulle legge meg, var det noen som prikket meg på skuldra. Det var henne. Jeg trengte ikke å snu meg for å skjønne det. Det var noe med måten hun prikka på, ganske hardt og bestemt, og med en særegen rytme. Tamtam-tam-tamtam.

«Hva gjør du her? Jeg har ikke bedt deg om å komme, og jeg har jo tenkt å ta kvelden nå» sa jeg. Hvordan hun hadde klart å snike seg innpå meg uten at jeg merka det gadd jeg ikke å spekulere over, det var ikke akkurat første gangen det skjedde. Hun hadde ikke kommet til å forklare hvis jeg hadde spurt heller.

«Du vet hvorfor jeg er her». Hun så på meg med et utålmodig, småirritert blikk. «Du må se på de knutene nå. Det kan ikke vente lengre. De er der. Du kan ikke ignorere dem for alltid».

«Åkei. Fortell meg om de jævla knutene da» svarte jeg med en stemme som såvidt bar. Som vanlig følte jeg meg invadert av henne. Nærværet hennes kjentes som kløe, som om hun skrudde på et ekstra gir i hodet mitt som fikk meg til å føle mer, merke mer, kjenne mer. Prikkinger nedover armene, som feber. Et konstant hyl som satte seg fast i halsen fordi jeg klarte ikke å uttrykke hva jeg egentlig syns om henne. Hele tida dytta og pirka hun borti overarmen min. Dytt dytt dytt dytt dytt.

«Det er ikke noe å fortelle, men du kan få se på dem» sa hun, fortsatt utålmodig.

Tauene hun viste meg var sammenfiltra i et kaos av  floker og knuter, det var umulig å se hvor tauet begynte og slutta. Jeg tok det fra henne og reiv litt prøvende i det. Noen knuter var bittesmå og harde som stein, andre var store og uoversiktlige. Enkelte steder hadde flere knuter klumpa seg sammen til en massiv klynge, som en labyrint uten ende.

«Bare glem det. Dette orker jeg ikke. Ikke nå, jeg orker ikke. Ta det bort, vær så snill, ta det bort». Jeg ba på en sånn måte at hun måtte høre på meg. Så var hun borte, like umerkelig som når hun dukket opp. Alt som var igjen var tomhet.

Les også: Det eneste jeg vil si om angst, Vekk meg og Å gruble eller ikke gruble

Vekk meg

Ta tak i skuldrene mine og rist meg. Ta et skikkelig hardt grep, klyp meg, grav neglene dine inn i huden slik at det blir merker, og rist meg. Rist meg så hodet mitt dingler og jeg ikke klarer å fokusere.

Lugg meg. Ta tak i en stor del av håret mitt og riv, lenge, så store fjoner rykkes ut av hårbunnen min.

Slå meg i ansiktet. Først med flat hånd på kinnet så det svir. Slå med knyttneven etterpå, hardt, like under øyet, sånn at det svimler for meg og huden blir blå, lilla, svart.

Spark meg i ryggen. Gjør det uten forvarsel, kom innpå meg bakfra og spark i korsryggen. Spark en gang til i det jeg faller, slik at hodet treffer bakken først og asfalten river opp ei stor flenge nedover kinnet mitt.

Jeg trenger å våkne. Jeg må ut av dvalen nå. Og jeg tror ikke iskaldt vann hjelper.

Når jeg klarer å fokusere igjen, når håret har vokst ut og sårene har grodd skal jeg plukke meg selv opp, kjenne etter om smerten inni meg er like stor som før.

Les også: Sorgen, Frozen og Krusninger

Psyken min – en slags kavalkade

Jeg har skrevet ned historien om psyken min, sånn kort oppsummert. Det kan være kjekt å ha dette samla på et sted tror jeg, både for min egen og eventuelle leseres del. Dessuten har jeg faktisk aldri skrevet ned dette, så det blir egentlig litt moro å gå igjennom det. Kanskje jeg til og med ser noen mønstre. Jeg kommer nok til å utbrodere detaljene i de ulike fasene seinere.

Innlegget har jeg flytta på, det ligger nå som en egen side som heter «Min historie». Dette fordi det så litt voldsomt ut å ha det liggende på forsida, det blir rett og slett litt for heftig for meg å få hele livshistorien min i fleisen hver gang jeg går inn på bloggen min.

Jeg har fått en kommentar fra Charl8e om at hun synes synd på meg. Det er godt å få sympati, men jeg vil understreke at det er ikke synd på meg. Livet mitt har gått opp og ned, men jeg har utrolig mye å være takknemlig for selv om jeg har opplevd mye vondt. Jeg har verdens beste familie, jeg bor i drømmeleiligheten sammen med en herlig hund og en haug med fugler, vennene mine er så fantastiske som det går an – og så trives jeg skikkelig godt med å blogge!

Jeg blogger for å vise fram hvordan det er å være psykisk syk, og fordi det gjør godt å sette ord på alt som er i hodet mitt. Det er mye jeg trenger å få utløp for. Blogging er terapi for meg.

Og jeg setter stor pris på dere som leser og kommenterer, det gir meg motivasjon og inspirasjon til å fortsette å skrive. Bare gi meg tilbakemelding om det er noe dere vil vite mer om og om det er noe spesielt dere lurer på. Eller bare si hei 🙂

Les også: Hei

Galskap

Den fargerike sida av galskap.

Jeg liker å kalle meg selv gal. Ofte kaller jeg stedet jeg var innlagt Galehuset, og det er virkelig ikke vondt ment fra min side. Jeg tror ikke at noen er gale mens andre ikke er gale. Det er ikke sånn at noen har psykiske problemer og andre ikke, det handler mer om større og mindre grad av problemer, tror jeg. Derfor er ikke ordet gal, brukt på den riktige måten, nødvendigvis negativt i mine ører. Galgenhumor er utrolig viktig, det er faktisk noe av det som holder meg oppe. Da jeg var lagt inn var galgenhumor limet som bandt meg og mine medpasienter sammen.

Det er hovedsaklig to grunner til at jeg beskriver meg selv som gal. For det første så assosierer jeg galskap med det å være fargerik og finne på morsomme og rare ting. Litt sånn type person som har knallrosa eller røde klær, farger håret hver uke, synger og traller høyt for seg selv og har mye artig å fortelle. Det å kunne dagdrømme og ha en godt utvikla fantasi forbinder jeg også med galskap. På mange måter kan det være forfriskende å bare slippe seg løs og leve ut galskapen ei stund.

Jeg tror dessuten at å bruke det ordet om meg selv er en slags støttepute. En unnskyldning. Jeg er jo gal, hva hadde du venta av meg, liksom? Jeg tenker kanskje på å være gal litt som å være russ; en er fritatt fra vanlige sosiale normer og lever på sida av samfunnets konvensjoner. Det er greit å være litt rar og sær hvis en er gal.

Men. Det er et stort MEN her. Galskap har definitivt også en skyggeside. Galskapen min betyr mange ekle og vonde tanker som av og til tar kontrollen over meg, fordi fantasien løper løpsk. Redsel for at galskapen skal dominere over de friske, normale tankene. Ubehaget jeg av og til føler fordi jeg kjenner meg annerledes. Kanskje er grunnen til at jeg kaller meg selv gal, at galskap har en god del til felles med både hypomani og depresjon.

En annen faktor er hvordan samfunnet ser på galskap. Om noen jeg ikke kjenner eller en perifer bekjent av meg hadde beskrevet meg som gal – og ment det alvorlig – så hadde jeg blitt fornærma. Jeg bruker gjerne ordet om meg selv, som galgenhumor, men vil helst ikke at det skal brukes nedsettende av folk som ikke vet hvordan det kjennes å føle seg gal, og å være redd for at galskapen skal ta overhånd.

Jeg kommer til å skrive mer om galskap seinere. Syns bare det er greit å klargjøre hvordan jeg ser på å bruke ordet gal. Hva assosierer dere med galskap? Syns dere gal er et negativt lada ord?

Les også: Lysbryteren, Sorgen, Fantasivenner