Tag Archives: depresjon

Ei gnistrende kule

Noen ganger er det best å bare sette seg ned og ta og føle på det. Når alt som skjer rundt meg og inne i meg blir for overveldende samler jeg det sammen og setter lys på det. Aleine. For meg selv, for min egen del.

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Les også: Sorgen og Krusninger

Advertisements

Tankene

Jeg er drittlei av å være deprimert! Drittlei av det automatiserte tankemønsteret som prøver å ødelegge ethvert hint av glede jeg opplever. Depresjonsdelen av meg, Miserable Muriel, lykkes ikke alltid i å ta over tankene mine, men av og til blir jeg fanga av depresjonen.

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

– Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

– Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer

Til dere som ikke gir meg opp

Noe av det verste med å ha en psykisk sykdom er at jeg i perioder ikke har overskudd til å være et godt nok medmenneske for mine nærmeste. I de mørkeste periodene mine er jeg dårlig på å ta kontakt, jeg glemmer å svare på meldinger, jeg utsetter avtaler, avlyser besøk, orker ikke å svare når folk sier hei på facebook eller msn.

Det er fordi de dypeste dalene gjør meg sliten. Tom. Jeg har ingenting å gi, ingenting å si. Vil ikke prate, fordi jeg er skamfull over livet mitt. Har ikke lyst til å fortelle hvordan det egentlig går, for det går ikke bra. Blir matt når folk spør hva jeg holder på med, for hva holder jeg på med?

Det er ikke sånn hele tida, heldigvis. Jeg har gode perioder hvor jeg er sosial og har lyst til å være mye sammen med folk. Men nå har det vært noen uker der jeg har meldt meg litt ut, fordi det har vært så tungt. Jeg vet at noen av vennene mine har begynt å lure på om jeg er irritert på dem, at det er derfor jeg er vanskelig å få tak i.

Men det er ikke derfor.

Kjære familien min og vennene mine, dere skal vite at dere er helt fantastiske. Dere er det beste jeg har. Jeg blir kjempeglad hver eneste gang dere ringer, alle SMS’er jeg får lyser opp dagen min. Det er dere som gjør livet verdt å leve, det er dere som holder meg oppe. Dere gir meg håp. Dere minner meg på den personen jeg egentlig er. Om jeg synes Muriel holder på å forsvinne innimellom, så holder dere henne fast. Og dere vet jo at dette ikke varer evig! Psykdommen tvinger meg til å være tålmodig, og dessverre må også mine nærmeste være med og betale den prisen.

Herregud, så glad jeg er i dere. Jeg klarer ikke å vise det godt nok for tida, og det er jeg lei meg for. Men aldri tvil på hvor mye dere betyr for meg. Lov meg det.

Som Jack Nicholson sa i filmen As Good as it Gets:

You make me want to be a better person.

How to deal with it

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psyken min har utvikla seg gjennom livet mitt, om da sammenbruddet mitt kom og om forløpet for at jeg ble innlagt på DPS. Nå vil jeg prøve å sette dette i sammenheng med diagnostisering og terapien jeg fikk da jeg ble innlagt.

Hovedårsaken til at jeg ble lagt inn var at jeg hadde forferdelig, lammende, ødeleggende angst. De siste dagene før jeg ble lagt inn var jeg mer angst enn menneske. Det kjentes ihvertfall sånn ut. Jeg var vant til at jeg av og til hadde nedstemte perioder, men slik pasifiserende angst hadde jeg aldri opplevd før.

Etter å ha kommet i orden på rommet mitt på DPS fikk jeg min første samtale med psykiateren min. Vi kom fram til at det viktigste for meg der og da var å mestre angsten min. Men så sa han at «Diagnosen din er alvorlig depresjon og angstlidelse». What?, tenkte jeg. «Angsten er bare et utløp for depresjonen din». What? Av en eller annen grunn ble jeg helt knekt av dette. Alvorlig depresjon. Det assosierte jeg med suicidalitet, å være unormal, å være helt ødelagt. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle få medisin og noen mestringsstrategier for angsten, og så kom jeg til å bli frisk i løpet av noen uker. Men alvorlig depresjon. Alvorlig.

Jeg skjønte at nå, nå er jeg faenmeg syk. Dette kommer ikke til å ta et par uker. Jeg har en jævlig stor jobb å gjøre.

Å behandle psykisk sykdom er ingen enkel affære, hverken for behandleren eller pasienten. For meg var det et blodslit, et helvete, men utvilsomt den viktigste og mest omfattende arbeidsoppgaven jeg noensinne har hatt. Heldigvis var psykiateren min flink, stødig, smart, morsom og sympatisk. Jeg fikk tillit til han med en gang, og klarte å åpne meg helt. Det er svært nødvendig for å få til framgang i terapien.

Vi fant ganske raskt ut jeg hadde en relativt sær, kronisk type angst. Mye av terapien gikk ut på å ufarliggjøre angsten. Psykiateren min lærte meg utrolig mye om hvordan angst oppstår, hva som skjer i hjernen og hva som kan være årsakene til slik angst. Noe av det viktigste for meg var at psykiateren min gjorde meg trygg på at jeg kommer ikke til å miste kontrollen. Det er veldig liten sjans for at jeg går inn i en psykose og skader meg selv, og det er virkelig godt å vite.

Medisinering jobba vi også med. Hva slags type anti-depressiva, hvor raskt kunne jeg trappe opp, hvor stor mengde. Det fins ingen oppskrift for hvilken medisin som fungerer best i psykiatrien, så en må rett og slett prøve seg fram til en finner det somhar best effekt. Jeg fikk ikke lov til å ta valium mens jeg var innlagt, og det er jeg vanvittig glad for i dag. Det lærte meg å takle angstanfallene og turene ned i mørket selv.

Det vondeste med behandlinga var å nøste, hale, dra i alt det ekle, vonde, fæle som jeg hadde lagra aller bakerst i underbevisstheten. Roten til psykdommen min. Traumene. Svikene. Alt det vonde jeg hadde opplevd gjennom livet måtte gjennomgåes, og vi fant sammenhenger, mønstre, det ble klarere hvorfor jeg er som jeg er. Noe av det sentrale i behandlinga er faktisk å finne ut hva det egentlig er som er problemet.

Etter rundt seks uker på DPS begynte jeg å få taket på angsten. Den var der fortsatt i veldig stor grad, men den styrte meg ikke like mye som før. Som psykiateren sa det, poenget er ikke først og fremst å fjerne angsten, det viktige er at jeg skal ha så høy livskvalitet som mulig selv om jeg har angst. Så min strategi var å anerkjenne angsten, la den være der og holde på med sitt, mens jeg la opp livet mitt ut i fra mine egne ønsker. Jeg bestemte meg for at angsten aldri skal diktere mine planer og handlinger.

Tida for utskrivelse begynte å nærme seg. De siste par ukene på DPS brukte jeg og psykiateren min på å legge en plan for mestring av depresjonen min. Vi diskuterte igjennom hvordan jeg skulle forholde meg til depresjonen i hverdagen, hvordan jeg skulle legge opp dagene. Et par uker før jeg skulle skrives ut var jeg hjemme på perm 10 dager i strekk for å teste hva som fungerte og ikke. Tilbake på DPS igjen satte jeg opp en detaljert timeplan for den første uka etter utskrivelse i samarbeid med kontaktpleieren min.

Oppholdet på DPS var starten på en langvarig prosess som fortsatt ikke er ferdig. Redskapene jeg fikk med meg derfra bruker jeg hele tida. Jeg går til psykolog en gang i uka for å bearbeide traumene og vedlikeholde mestringsverktøyene. Og selv om det kanskje ikke vises, så jobber jeg hardt. Hver. Eneste. Dag. Til og med de dagene jeg ikke får til å gjøre noenting.

Det er dette som er jobben min nå. Jeg har ingen planer om å gi meg.

Sjatteringer

Jeg er veldig glad jeg har mitt alter ego Den andre. Her er noe av det jeg har skrevet om henne tidligere:

Hun er magisk. Hun får anspente muskler til å slappe av og forandrer kroppen så den blir lett, elegant, rytmisk. Hun legger et slør rundt bekymringer så de framstår som bagateller. Hun forstørrer positive inntrykk så de blir alt som betyr noe. Hun er berusende, hun er rus.

Hun har redda meg mange ganger. Muriel hadde ikke vært Muriel uten Den andre. Nå vil jeg la henne overta litt. Jeg trenger at hun sier noen ord.

Kjære Muriel

Du har det tungt for tida, sier du. Jeg kommer ikke så ofte som du skulle ønske. Og når jeg først kommer har jeg det travelt. Jeg haster flyktig forbi, vi rekker såvidt å veksle noen ord, jeg ser at det lyser litt av deg, men jeg rekker ikke å være hos deg lenge nok til å skape en jevn, stabil flamme.

Jeg vet at jeg er viktig for deg. Vi utfyller hverandre. Men det er jeg som må jobbe hardest, det koster så mye krefter å dra deg opp. Det er liksom… for få knagger å henge ting opp på. Jeg prøver og prøver, henger mange ting på samme knagg, men da bare raser de ned igjen, altfor fort.

Det mørket du har i deg er så sterkt, så tungt, mektig, skremmende. Jeg klarer å få tent lyset hos deg, men så jager mørket meg bort. Eller jeg blir rastløs, sliten, og må videre. Kreftene til mørket gjør meg svakere… det holder deg fast, og jeg føler meg nesten latterlig, ynkelig i møtet med det. Selv om jeg er sterk i meg selv, like sterk som mørket.

Du har slagside. Du vingler, snubler, og det er som oftest mørket du lener deg mot. Det er som om du ikke tror helt på meg. Stiller du spørsmålstegn ved meg? Kaller du meg naiv, godtroende? Betviler du hensikten min, nytteverdien min? Jeg tror du gjør det, Muriel. Og at det er derfor mørket har overtaket.

Det er slitsomt å kjempe mot mørket. Men du kommer aldri til å gi opp, det vet vi begge. Til og med når mørket fanger deg klarer du å huske på meg, se meg for deg. Striper av knallrosa, rød, oransj, og varme skygger i sjøgrønt og lilla holder deg våken. Og du er aldri nede i de dypeste dalene lenge av gangen. Vi kjemper sammen, og vi mister ikke håpet.

Du vet at det fins en vei ut av depresjonen. Du har funnet veien mange ganger før. Husker du Goa? Var du deprimert da? Nei, du var ikke det. I to måneder var du ikke nede i mørket i det hele tatt. Det er bare ett år siden! Ta fram dagboka di. Slå opp på 22. januar i år. Bla deg fram til 29. januar. Hvert eneste innlegg i den perioden begynner med «Dette har vært en kjempebra dag!». Ser du? For mindre enn to måneder siden var du lykkelig flere dager på rad!

Jeg gir deg ikke lov til å slå deg til ro i mørket. Du får det ikke til heller, for du trekkes mot fargene som omgir deg. Mørket er aldri helt svart, det har sjatteringer, glimt, nyanser av alle farger som finnes. Og fargene drar i deg. Hvis det blir farger nok, eller du klarer å se dem på den rette måten, så kommer du deg opp igjen.

Du vet, Muriel, at jeg forsvinner aldri helt. Jeg kommer alltid tilbake. Kanskje en dag er jeg hos deg for godt.

Les også: , Lysbryteren og Øyeblikket


Utmeldt

Jeg har alltid vært en veldig samfunnsengasjert person. Opp gjennom skoleårene var jeg ofte tillitselev i klassen, og på videregående var jeg nestleder i SU i bygda jeg bodde i. I studietida involverte jeg meg sterkt i en Redde verden-organisasjon, sjonglerte mange verv og studerte statsvitenskap og religionsvitenskap. Jeg har en stor tro på enkeltmenneskets innflytelse på verden. Vi kan alle gjøre en forskjell, og nei, det er ikke en klisje, det er sannhet.

Høsten 2008 begynte det virkelig å gå nedover med psyken min. Det bygde seg gradvis opp inne i hodet mitt, til det plutselig ble full kollaps. Hjernen kjørte seg fast i grublesporet, og jeg måtte bli innlagt og få intensiv profesjonell hjelp for å komme meg ut av det. Jeg hadde så mye angst at i dag skjønner jeg ikke hvordan jeg holdt det ut. Jeg var redd hele tida. Det var så mange bisarre tanker og spekuleringer og bekymringer i hodet at det var ikke plass til annet, rett og slett.

Den første tida jeg var innlagt hadde jeg ikke kontroll på angsten i det hele tatt. Derfor besto en stor del av livet mitt av å unngå alt jeg trodde kunne trigge angsten. Å gå på butikken aleine var for eksempel uaktuelt. En annen ting som jeg helt bevisst unngikk var nyheter. Jeg leste ikke aviser, så ikke nyheter på TV, og var omtrent ikke på internett – i redsel for at noe skulle sette i gang et massivt og ødeleggende angstanfall.

Heldigvis lærte jeg meg å kontrollere angsten etter noen uker, men det å ikke lese nyheter hadde blitt en vane. Jeg tok et standpunkt om at nyheter ville jeg ikke forholde meg til i det hele tatt. Jeg hadde så store problemer selv, at jeg orka ikke å ta innover meg ting som skjedde i resten av verden. Herregud, det er flaut å innrømme, men jeg følte jeg hadde nok med meg selv.

Da jeg dro til Goa i januar 2009 fungerte hodet mitt tilnærma «normalt» og jeg hadde det mye bedre. Nå fikk det å ikke lese nyheter en annen begrunnelse: jeg hadde vært igjennom så mye fælt at jeg mente at jeg fortjente å bare tenke på koselige, fine, morsomme ting. Nyheter fikk ikke plass i den harmoniske, romantiske verdenen jeg hadde bestemt meg for å leve i.

Etter Goa gled jeg gradvis inn i depresjonen igjen, og var tilbake i tankegangen om at jeg hadde nok med mine egne problemer. Dette pågikk i flere måneder. Det er litt pinlig å tenke på at jeg faktisk  gikk og fortrengte alt det urettferdige, vonde, triste som skjer i verden og hadde fullt fokus på mine problemer og mine nærmeste. Jeg laga meg ei boble som var behagelig og enkel å forholde seg til.

Sakte, men sikkert ble jeg heldigvis klar for å melde meg inn i verden igjen, og etter ett års avholdenhet fikk jeg til å sette meg inn i nyhetene slik som før. Det gjorde at jeg begynte å føle meg sunnere, friskere og mer oppegående. Jeg vil engasjere meg, og jeg klarer det. Ikke i like stor grad som før riktignok, men jeg prøver ihvertfall. Det er utrolig godt å ha plass til mer enn bare meg og mitt. Ikke minst fordi jeg mener at alle som lever i verden bør prøve å vende blikket utover så mye som mulig.

Les også: Det store smellet, Number 1 og Å få hjelp


Knuter

Rett før jeg skulle legge meg, var det noen som prikket meg på skuldra. Det var henne. Jeg trengte ikke å snu meg for å skjønne det. Det var noe med måten hun prikka på, ganske hardt og bestemt, og med en særegen rytme. Tamtam-tam-tamtam.

«Hva gjør du her? Jeg har ikke bedt deg om å komme, og jeg har jo tenkt å ta kvelden nå» sa jeg. Hvordan hun hadde klart å snike seg innpå meg uten at jeg merka det gadd jeg ikke å spekulere over, det var ikke akkurat første gangen det skjedde. Hun hadde ikke kommet til å forklare hvis jeg hadde spurt heller.

«Du vet hvorfor jeg er her». Hun så på meg med et utålmodig, småirritert blikk. «Du må se på de knutene nå. Det kan ikke vente lengre. De er der. Du kan ikke ignorere dem for alltid».

«Åkei. Fortell meg om de jævla knutene da» svarte jeg med en stemme som såvidt bar. Som vanlig følte jeg meg invadert av henne. Nærværet hennes kjentes som kløe, som om hun skrudde på et ekstra gir i hodet mitt som fikk meg til å føle mer, merke mer, kjenne mer. Prikkinger nedover armene, som feber. Et konstant hyl som satte seg fast i halsen fordi jeg klarte ikke å uttrykke hva jeg egentlig syns om henne. Hele tida dytta og pirka hun borti overarmen min. Dytt dytt dytt dytt dytt.

«Det er ikke noe å fortelle, men du kan få se på dem» sa hun, fortsatt utålmodig.

Tauene hun viste meg var sammenfiltra i et kaos av  floker og knuter, det var umulig å se hvor tauet begynte og slutta. Jeg tok det fra henne og reiv litt prøvende i det. Noen knuter var bittesmå og harde som stein, andre var store og uoversiktlige. Enkelte steder hadde flere knuter klumpa seg sammen til en massiv klynge, som en labyrint uten ende.

«Bare glem det. Dette orker jeg ikke. Ikke nå, jeg orker ikke. Ta det bort, vær så snill, ta det bort». Jeg ba på en sånn måte at hun måtte høre på meg. Så var hun borte, like umerkelig som når hun dukket opp. Alt som var igjen var tomhet.

Les også: Det eneste jeg vil si om angst, Vekk meg og Å gruble eller ikke gruble