Category Archives: Lei meg

Ei gnistrende kule

Noen ganger er det best å bare sette seg ned og ta og føle på det. Når alt som skjer rundt meg og inne i meg blir for overveldende samler jeg det sammen og setter lys på det. Aleine. For meg selv, for min egen del.

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Les også: Sorgen og Krusninger

Advertisements

La meg vise deg noe

I et vindu sitter det ei dame, rundt 40 år, det ser ut som hun har en tekopp i hånda. Det kunne egentlig like gjerne vært kaffe, men hun ser mer ut som den tedrikkende typen. Vinduskarmen er så bred at hun får plass til å sitte i den. Hun ser ut vinduet, tydelig fastlåst i sine egne tanker. I øynene hennes kan vi lese nostalgi, men ikke tristhet. Det er som om hun ser tilbake på noe bittersøtt. Kanskje på en mann hun elska en gang i tida. Kanskje tenker hun tilbake til barndommen, til da hun kappløp med kusina si på besteforeldrenes gård og alltid kom på andreplass, ikke sist.

Gjennom vinduet ved siden av kan jeg se en gjeng med unge menn som har fest, de er vel litt over 20 år ser det ut som. Når jeg går litt nærmere ser jeg at det er ei jente der også, hun har langt, mørkt, flokete hår og dyprøde lepper. Hun står lent mot ei bokhylle, poserende, nesten arrogant. Jeg hører «Killing in the name of»  fra høyttaleranlegget, og alle i rommet vugger, rykker, nikker, lar kroppen styres av rytmene. Alkoholen i samspill med musikken fyller rommet med energi. Noen synger med. Jenta gliser, kritthvite tenner i kontrast mot leppene. Hun har på seg en hvit tanktopp og ei svart slitt dongribukse som framhever linjene i kroppen hennes. Et par av guttene ser på henne og ordløse setninger utveksles. Gleden hennes når helt ut til meg, som elektrisitet.

Jeg går videre og stiller meg opp foran neste vindu. Der er det ganske mørkt, men jeg skimter en mann som sitter aleine ved et bord. Det er tydeligvis kjøkkenet jeg titter innpå. Ei dame står med ryggen til ved kjøkkenbenken, håret er samla i en rotete hestehale, og det ser ut som hun tar oppvasken. Mannen sitter bare og stirrer ned i bordflata. Så kommer ei lita jente inn fra naborommet, hun hopper og smådanser bortover gulvet, mannen ser opp og smiler, jenta kryper opp i fanget hans. Dama står fortsatt med ryggen til, men nå ser jeg tydelig at hun beveger seg i takt med musikken fra naboleiligheten. Hun snur seg plutselig og mimer «Fuck you, I won’t do what you tell me!» med oppvaskbørsten som mikrofon, skvetter når hun ser ungen, rødmer og bryter ut i latter.

Bli med bort til naboleiligheten, så kikker vi inn på stua. Der kan jeg se ei jente som ligger i sofaen og gråter. Det ser ut som hun prøver å gjøre seg så lita som mulig, hun er helt sammenkrøpet i sofaen. Kroppen rister og hun hulker. Det er ingen andre der. Stua er lys, men rotete. På bordet foran jenta ligger mange sammenrullede papirtørklær. Det er vanskelig å anslå alderen hennes, men hun er nok et sted mellom 20 og 30 år. Dette er en sånn gråt som aldri tar slutt. Hun kommer til å sovne der på sofaen med tårene rennende nedover kinnene, de kommer til å treffe håret slik at det blir vått og i morgen våkner hun med hovne øyelokk og rødsprengte øyne.

La meg bare vise deg ett vindu til. Ser du det vinduet lengst unna? Der sitter det en familie og spiller spill. Mor, far og tre døtre. Den eldste datra er åpenbart veldig engasjert, reiser seg og gestikulerer. Spinkel og litt usymmetrisk i ansiktet, typisk fjortis. Mora reiser seg hun også nå, går bort til vinduet. Hun har sett oss. Nå åpner hun vinduet. Hun roper noe, men jeg klarer ikke å høre hva, så jeg går litt nærmere. Da hører jeg det:

«Vet du hvor du er på vei?»

Les også: Den andre og Krusninger

Vekk meg

Ta tak i skuldrene mine og rist meg. Ta et skikkelig hardt grep, klyp meg, grav neglene dine inn i huden slik at det blir merker, og rist meg. Rist meg så hodet mitt dingler og jeg ikke klarer å fokusere.

Lugg meg. Ta tak i en stor del av håret mitt og riv, lenge, så store fjoner rykkes ut av hårbunnen min.

Slå meg i ansiktet. Først med flat hånd på kinnet så det svir. Slå med knyttneven etterpå, hardt, like under øyet, sånn at det svimler for meg og huden blir blå, lilla, svart.

Spark meg i ryggen. Gjør det uten forvarsel, kom innpå meg bakfra og spark i korsryggen. Spark en gang til i det jeg faller, slik at hodet treffer bakken først og asfalten river opp ei stor flenge nedover kinnet mitt.

Jeg trenger å våkne. Jeg må ut av dvalen nå. Og jeg tror ikke iskaldt vann hjelper.

Når jeg klarer å fokusere igjen, når håret har vokst ut og sårene har grodd skal jeg plukke meg selv opp, kjenne etter om smerten inni meg er like stor som før.

Les også: Sorgen, Frozen og Krusninger

Krusninger

Tårene. De peker noen ganger framover og noen ganger tilbake. Og noen ganger betyr de stagnasjon.

Noe skylles ut. Det brenner mens det står på. Smerten før de kommer. Jeg gråter aldri foran folk.

Tårene er den nakneste sida av meg. Det som er inni meg renner ut, legger seg på utsida, jeg vil ikke miste kontrollen på den måten. Ikke foran folk.

Det er så vondt like før, det eneste som hjelper er valium, eller. Tårene. La meg få slippe å miste kontrollen foran deg. La meg føle at dette styrer jeg selv. La dem komme. Tårene. Det brenner sånn. Det svir. En slørete verden som blinker og blender meg, blått, gult og sjøgrønt skimrende lys. De små krusningene i vannet.

Hikstene går gjennom kroppen, ut i armene i øyeblikkene før. Feber som kun kan leges av tårene. Musklene avspennes. Øyelokkene som glipper, øynene lukkes og alt kaoset står tydelig fram, overflaten er klar. Tårene balanserer.

Når du rekker ut hånda og stryker meg over kinnet, der hvor tårene renner, da vet jeg. Og det letner.

Les også: Bagatellene og bildet og Sorgen

Jeg ble innlagt

For et og et halvt år siden kom det store smellet. Når jeg skal forklare for folk hva som skjedde, så sier jeg at det klikka for meg. Det var sånn det kjentes, som om jeg holdt på å bli gal.

Jeg orker ikke å forklare i detalj hva som skjedde, men jeg ble til slutt så syk at jeg måtte bo hos foreldrene mine. En kveld knakk jeg totalt sammen. Mamma tok meg med på legevakta, det var seint på kvelden, og jeg sa til legen at «nå må jeg legges inn. Jeg greier ikke dette mer, jeg må ha hjelp.»

Jeg fikk komme inn på et akuttmottak her i byen. På turen til sykehuset var jeg så utrolig letta, endelig skulle jeg bli passa på av folk som visste hva jeg trengte for å bli frisk. Jeg snakka med en mann der som fikk meg til å slappe av, aner ikke hvem han var, avdelingslederen antagelig, jeg var for herja til å få med meg det.

Så fikk jeg en sovetablett, og jeg sov så inderlig godt. Dagen etter fikk jeg prate med en psykiater. Jeg prøvde å forklare situasjonen min, og sa at jeg var veldig glad for å ha fått kommet dit. «Jeg klarer ikke å være aleine, jeg er for redd.»

«Dessverre er det ikke plass til deg her, det er stappfullt, ingen ledige senger.» sa psykiateren. Så ble jeg sendt hjem igjen, motløs og redd.

Heldigvis fikk jeg komme tilbake til en ny samtale etter noen dager. Jeg hadde øvd meg på hva jeg skulle si for at de skulle skjønne hvor desperat jeg trengte å ha fagfolk rundt meg. Og jeg greide å overbevise hun jeg snakka med. Hun tok kontakt med et distriktspsykiatrisk senter (DPS), og et par dager seinere ble jeg lagt inn der.

Det var vanvittig flaks. Og så jævlig fortvilt, jeg ville ikke være en sånn person, men jeg så ikke noen annen løsning heller. Jeg hadde store fordommer mot hva slags folk som blir lagt inn på psykiatriske institusjoner. At jeg nå hadde blitt en av dem var likevel ikke et nederlag – det var mer som en brikke som falt på plass. Og fordommene mine mot psykiatriske institusjoner og de innlagte ble raskt avkrefta. Det går ikke an å sette psykiatriske pasienter i bås, alle slags typer og aldre var representert der.

Å få komme til DPS var redninga for meg. Da jeg kom dit starta den vanskeligste og mest slitsomme arbeidsoppgaven jeg noen gang har hatt, en jobb som jeg ikke kunne ta pause fra. Det å arbeide med meg selv, med tankemønsteret mitt, med å bli et fungerende menneske igjen.

Savn

Les også: Sorgen og In one single moment your whole life can turn ’round

Frozen

Noen ganger stopper det opp for meg.

Jeg tror det er dårlig samvittighet. Eller hat til meg selv. Jeg er min egen verste fiende.

Jeg kommer meg ikke av flekken, er fastfrosset fordi jeg er redd for å gjøre feil. Redd for at jeg skal dømme meg selv for hardt. Redd for at hatet til meg selv skal bli enda sterkere.

Noen ganger stopper det opp for meg. Og etterpå er alt verre, jeg hater meg selv fordi jeg er feig.

Les også: Den vanskeligste veien