Monthly Archives: februar 2010

Fuglene

I mars er det et år siden jeg fikk mine første fugler,

kjennes som de alltid har vært her, de flyvende fargeklattene.

Livet skjer med meg

Drama og omveier, livet i et nøtteskall...

Av og til får jeg følelsen av at jeg bare sitter helt i ro mens livet skjer med meg, skjer mot meg.

Tenk positivt!, sier folk. Vær optimistisk! Hvis du tenker negativt tiltrekker du deg kjipe ting!

Jammen… jeg prøver jo. Jeg tenker positivt. Jeg tviholder på de fine tingene i livet, jobber hardt med å se fram til ting som skal skje istedet for å bekymre meg for hva som kan gå galt.

Jeg har prøvd både en passiv taktikk og en aktiv taktikk. I perioder av livet mitt har jeg stått på, vært vanvittig sosial, utfordra meg selv, blitt kjent med masse nye folk, hatt hundre verv på en gang. Kasta meg inn i lidenskapelige forelskelser, tatt sjansen på å bli rasert av kjærlighetssorg. Flydd til India selv om jeg har hatt vanvittig flyskrekk. Gått den kronglete, karrige veien istedet for den lette, trygge, i håp om å få se flere ville dyr, kjenne pirrende lukter og møte eksotiske mennesker.

Andre perioder har jeg isolert meg, unngått å bli kjent med nye folk for å slippe å bli svikta. Jeg har pakka meg inn i tjukke lag av beskyttelse for å unngå å bli såra. Latt vær å gå på byen for ikke bli rørt ved. Holdt meg på den kjedelige grunna istedet for å svømme lenger ut mot det mer spennende og farlige dypet. Laga min egen lille verden som er liten nok og oversiktlig nok til at jeg kan håndtere den, i den tro at da har jeg full kontroll.

Men uansett hvilken taktikk jeg velger så havner jeg borti drama. Som om det er noen som vil teste meg, se hvor mye jeg kan tåle før jeg knekker helt. Og det eskalerer. Jaså, så du takla å bli dumpa? Da skal vi se om du takler det om eksen din får seg ny dame dritfort*! Javelja, så du kom deg igjennom det også? Da må vi finne på noe enda heftigere!

Jeg trenger ikke gjøre noenting egentlig, ting skjer rundt meg uansett. Konstant er jeg i stormens øye. Det går ikke an å flykte fra det. Jada, det er spennende. Det er langt ifra A4. Det er til og med jævlig gøy til tider. Men slitsomt.

Livet skjer med meg. Kanskje jeg bare skal slå meg til ro med at det er sånn livet er? Men jeg vil så gjerne bestemme over mitt eget liv. Jeg vil at de valgene jeg tar skal bety noe. Hvis jeg bestemmer meg for å begynne å studere til høsten, så vil jeg ikke at det skal bli ødelagt av at enda en uforutsett dramasituasjon oppstår. Når livet skjer med meg, mot meg, uansett hvilke valg jeg tar, føler jeg meg så maktesløs. Det dukker liksom opp nye omveier og blindveier hele tida.

Jeg vil planlegge livet mitt selv.

Men kanskje det er dette som gjør livet mitt til akkurat Muriels liv? Hvis jeg ikke hadde havna borti alle de merkelige folka, de rare situasjonene, hadde jeg kanskje ikke vært meg?

Og. Jeg er fortsatt ikke ødelagt. Jeg står oppreist. Noen ganger gjemmer jeg meg. Men da jeg ikke fikk Nestenidealjobben la jeg meg ikke ned og grein, jeg starta min egen bedrift istedet. Av og til åpner omveiene opp for noe helt nytt og spennende.

Les også: Lysbryteren, Jeg kan være både stjerne og taper

* det er forrige eks jeg snakker om her.

Stress og stolthet

Jeg er litt stolt av meg selv nå.

Som jeg tidligere har blogga om, så har jeg begynt å trappe ned på Remeron, den ene av de to anti-depressivene jeg går på. Jeg er nå på min fjerde dag med halvvert dose. Hvis en trapper ned for fort så kan en få seponeringsbivirkninger som kvalme, svimmelhet, hodepine og angst.

Jepp, det er den sistnevnte der som jeg trodde kom til å bli et issue for meg. Legen min og jeg kom fram til at jeg skal trappe ned sakte for å redusere sjansen for bivirkninger.

Men greia er at jeg er veldig flink til å bekymre meg.

Typisk Muriel-tankegang når jeg skal forandre medisineringa er: «Hmm, har jeg litt mer angst i dag tro? Jeg føler meg kanskje litt mer urolig? Hvis jeg kjenner godt etter så tror jeg kanskje at jeg gruer meg litt mer for å gå på butikken i dag enn normalt? Ja, jeg vil nok si at angstnivået mitt har steget. Det kjennes sånn ut altså. Helt klart mer angst i dag enn for noen dager siden. Dette kommer ikke til å gå bra. Nå blir det sikkert bare verre og verre. Skal ikke forundre meg om jeg ikke kommer meg ut døra på mange dager. Kanskje jeg til og med blir innlagt igjen. Nei, jeg er nok ikke klar for å slutte med den medisinen enda. » Og så videre og så videre… Jeg gir meg selv angstanfall, rett og slett. Flinke hjernen min altså!

Men.

Sånn er det ikke denne gangen! Det går rett og slett bra! Jeg bekymrer meg ikke og føler meg helt fin. Tenk at jeg endelig skal få til å gjennomføre dette, jeg skal slutte med Remeron!

Les også: Det store smellet

Post-traumatisk… vekst?

Via Sigruns blogg kom jeg over en sak som jeg ikke klarer å gå forbi i stillhet. Det har seg sånn at TV2 har laga en sak på noen amerikanske psykologiprofessorer som har kommet fram til at traumer ikke nødvendigvis kun er negativt. Mange traumatiserte personer sier nemlig at de har opplevd personlig vekst og positive forandringer i livet sitt i etterkant av traumet. I følge forskerne er det faktisk

vanligere at folk oppleveler vekst etter traumer enn at de får psykiske lidelser.

Eeeh jaha? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Det er mange gråsoner, definisjonsspørsmål og problemer her. For det første så regner jeg med at med en psykisk lidelse så mener de en diagnose. Det vil si at de som for eksempel sliter med nedstemte perioder uten å ha fått diagnosen depresjon ikke hører til i kategorien «folk med en psykisk lidelse». For å bruke meg selv som eksempel: jeg ble mobba fra jeg var 7 til 13 år. Som jeg forklarer her, så har jeg slitt med en ustabil psyke etter det. Men noen diagnose fikk jeg ikke før høsten 2008. Jeg var heller ikke syk før høsten 2008. Regnes jeg likevel som en person med en psykisk lidelse i årene fra jeg var 13 år fram til 2008?

For det andre så lurer jeg på hvordan de egentlig har gått fram metodisk sett. Jeg så jo på meg selv som en frisk person helt fram til høsten 2008. Faktisk så følte jeg virkelig at jeg hadde lagt barneskoleårene bak meg, at de var jeg ferdig med å bearbeide. Jeg følte også at traumene hadde gjort meg til en sterkere person, og at mange av mine positive kvaliteter var en direkte årsak av hva jeg opplevde på barneskolen. Hvis forskere hadde tatt kontakt med meg da jeg var 22 år, ville jeg svart dem at traumene ikke hadde påført meg noen psykisk lidelse, men heller at jeg hadde vokst som person. Men så ble jeg jo til slutt syk, og det er ingen tvil om at traumene har en stor del av skylda for det. Har forskerne tatt høyde for at deltagerne i undersøkelsen faktisk kan bli psykisk syke på et seinere tidspunkt?

For det tredje så spekulerer jeg på hvordan de har klart å måle personlig vekst, og hvordan de kan være sikre på at denne veksten er direkte korrelert til traumet? Jeg føler for eksempel at jeg er en empatisk og omsorgsfull person med sterk rettferdighetssans, og evne til å fokusere på de positive tingene i livet. Det kan godt hende jeg har en slik personlighet fordi jeg er traumatisert, men det er jo ikke sikkert? Og det kan jo være at disse egenskapene mine kunne blitt utløst av ikke-traumatiske hendelser også. Da jeg reiste til India i fjor og fikk oppleve virkelig fattigdom fikk jeg så absolutt et nytt perspektiv på livet og jeg vokste som person, uten at opplevelsene var traumatiske. Jeg tror at kvinnen som uttaler at hun har blitt en bedre person etter hun mista sønnen sin i krybbedød allerede hadde potensialet for vekst i seg, og at det er en tilfeldighet at det var et traume som utløste veksten.

Til slutt så synes jeg det er ubegripelig at det i saken på TV2 ikke blir nevnt noe om hvilke farlige signaler slik forskning kan sende ut i samfunnet. Ta lærere og foreldre som et eksempel ved mobbing. «Det er da ikke så farlig med litt mobbing, folk blir jo ikke psykisk syke av traumer uansett.» For meg høres det ut som en bagatellisering av selve opplevelsen av det som utløser traumet. Kanskje jeg har vokst som person på grunn av traumene jeg har opplevd, men til hvilken pris??? Samme hva som var hensikten med denne forskningen, så tror jeg den kan være med på ytterligere stigmatisering av psykisk syke folk.

Jeg synes det er en tendens til stigmatisering og bagatellisering i media og i samfunnet generelt; det er mye snakk om trygdesnyltere, og kjendiser som Jenny Skavlan får massiv dekning når hun uttaler at sykmeldte folk må legge ting bak seg og komme seg mer ut. Jeg har selv fått høre at «de fleste har da opplevd kjipe ting i barndommen, det er ikke noen vits i å legge seg ned og syns synd på seg selv av den grunn». Forskning som dette er drivstoff til «skjerp deg og tenk positivt»-tankegangen. Jeg skulle ønske de forskningsmidlene hadde blitt brukt til noe annet.

Lakshmi

Solnedgang på stranda "vår" i Anjuna. Alle solnedgangene der hører også med til de fineste øyeblikkene i livet mitt.

Livet mitt er fullt av fantastisk fine øyeblikk. Det er dem jeg klamrer meg fast til når det stormer som verst, eller når det er helt, helt stille. Og jeg prøver å tenke at disse øyeblikkene veier opp for alt som er vanskelig. Jeg har lyst til å skrive ned noen av øyeblikkene som en egen serie her på bloggen, i tilfeldig rekkefølge.

Fine øyeblikk #1:

Det første fine øyeblikket skjedde faktisk i går, det var en telefonsamtale med ei venninne jeg ikke har snakka med på ett år.

I fjor på denne tida bodde jeg et par måneder i Goa, India. Der var de nærmeste naboene mine en indisk familie som jeg ble godt kjent med. De bodde i en garasje og eide nesten ingenting. Faren i huset, Bapu, jobba med å lempe stein dagen lang. Han tjente 70 rupi om dagen (ca 9 kr). Mora i familien, Lakshmi, var på min alder. De hadde to unger, ei jente på 10 år og en gutt på 12 år.

Hele familien var utrolig imøtekommende og koselige. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg hadde så mye når de hadde så lite. En familie på fire som bodde i en garasje på kanskje 25 kvm tilsammen?! Lakshmi og barna delte seng. Bapu sov på gulvet.

Lakshmi jobba som hushjelp hos flere vestlige fastboende i Goa, og hun vaska huset vårt også. Dette syns jeg, som svoren sosialist, var rart og egentlig ganske ubehagelig i starten. Men jeg tenkte som så at Lakshmi var avhengig av det hun tjente på å vaske for oss. Jeg ga henne alltid mye mer penger enn det hun ba om, det skulle bare mangle.

Det tok ikke lang tid før Lakshmi og jeg ble venninner, på grunn av hennes åpne og vennlige natur. Hun snakka dårlig engelsk, men kommuniserte godt likevel. Lakshmi var alltid blid, hun smilte og lo og klagde aldri. Hun var så snill og god.

Dessverre har ikke Bapu og Lakshmi telefon eller tilgang til internett, derfor har jeg ikke hatt kontakt med dem etter jeg kom til Norge. Men i desember dro en kompis av meg nedover, og han har bragt hilsener fram og tilbake mellom meg og Lakshmi. Og i går ringte han meg mens han var innom Lakshmi en tur, og så fikk jeg snakke med henne.

Det var så godt å høre stemmen hennes. Hun lo masse og sa at jeg måtte ta vare på meg selv, og at hun håpa jeg kom tilbake snart. Fine Lakshmi. Jeg håper jeg treffer henne igjen en gang.

Les også: Hvordan går det?

Frozen

Noen ganger stopper det opp for meg.

Jeg tror det er dårlig samvittighet. Eller hat til meg selv. Jeg er min egen verste fiende.

Jeg kommer meg ikke av flekken, er fastfrosset fordi jeg er redd for å gjøre feil. Redd for at jeg skal dømme meg selv for hardt. Redd for at hatet til meg selv skal bli enda sterkere.

Noen ganger stopper det opp for meg. Og etterpå er alt verre, jeg hater meg selv fordi jeg er feig.

Les også: Den vanskeligste veien

Psyken min – en slags kavalkade

Jeg har skrevet ned historien om psyken min, sånn kort oppsummert. Det kan være kjekt å ha dette samla på et sted tror jeg, både for min egen og eventuelle leseres del. Dessuten har jeg faktisk aldri skrevet ned dette, så det blir egentlig litt moro å gå igjennom det. Kanskje jeg til og med ser noen mønstre. Jeg kommer nok til å utbrodere detaljene i de ulike fasene seinere.

Innlegget har jeg flytta på, det ligger nå som en egen side som heter «Min historie». Dette fordi det så litt voldsomt ut å ha det liggende på forsida, det blir rett og slett litt for heftig for meg å få hele livshistorien min i fleisen hver gang jeg går inn på bloggen min.

Jeg har fått en kommentar fra Charl8e om at hun synes synd på meg. Det er godt å få sympati, men jeg vil understreke at det er ikke synd på meg. Livet mitt har gått opp og ned, men jeg har utrolig mye å være takknemlig for selv om jeg har opplevd mye vondt. Jeg har verdens beste familie, jeg bor i drømmeleiligheten sammen med en herlig hund og en haug med fugler, vennene mine er så fantastiske som det går an – og så trives jeg skikkelig godt med å blogge!

Jeg blogger for å vise fram hvordan det er å være psykisk syk, og fordi det gjør godt å sette ord på alt som er i hodet mitt. Det er mye jeg trenger å få utløp for. Blogging er terapi for meg.

Og jeg setter stor pris på dere som leser og kommenterer, det gir meg motivasjon og inspirasjon til å fortsette å skrive. Bare gi meg tilbakemelding om det er noe dere vil vite mer om og om det er noe spesielt dere lurer på. Eller bare si hei 🙂

Les også: Hei