Tag Archives: «tenk positivt»

Avhengighet

Det er skummelt å gå og bære på noe inne i seg som når som helst kan sprekke og føre til et stort sammenbrudd. Jeg jobber så jævlig hardt med å holde meg selv oppe nå, med å komme igjennom dagene.

Egentlig klarer jeg det ganske fint. Jeg gjør det, det er sant. Men det er en stor usikkerhet der inne. Angst og paranoia. I tankene, i hjertet. Grunnen til at jeg står oppreist, om enn vaklende, er at jeg har styrke og håp. Hvis jeg hadde gitt meg hen til tvilen og angsten for å bli svikta hadde det vært ute med meg.

Men hva om bekymringene blir til visshet? Visshet om det som for meg vil bety enda flere måneder med blodslit? Hva om det jeg ønsker meg mest viser seg å være tapt for alltid? Hva om det jeg frykter mest blir virkelighet?

Da. Da blir det vanskelig å være Muriel.

Derfor holder jeg usikkerheten unna så mye som jeg klarer. Nekter å snu og vende på faktorer for og imot, analysere, gruble. Jeg tviholder på håpet.

Å håpe er rein selvoppholdelsesdrift for meg. Den gnistrende kula med smerte og vonde tanker er der inne i meg, den brenner meg. Av og til svir det sånn at jeg må la den få slippe til i noen minutter. Men resten av tida klarer jeg ikke annet enn å håpe.

Håpet er nærende, beroligende balsam. Håpet er et glass med rødvin som sprer varme i kroppen. Håpet er et kyss som sender ilinger nedover ryggraden. Håpet er min avhengighet.

Les også: Knuter

Tankene

Jeg er drittlei av å være deprimert! Drittlei av det automatiserte tankemønsteret som prøver å ødelegge ethvert hint av glede jeg opplever. Depresjonsdelen av meg, Miserable Muriel, lykkes ikke alltid i å ta over tankene mine, men av og til blir jeg fanga av depresjonen.

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

– Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

– Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer

Skit också, jag är helt jävla normal!

Det er kvinnedag og da må jeg bare fortelle dere om Nina Hemmingsson, et av mine store idol. Hun er svensk kunstner og feminist og lager mørke, hardtslående  – og  av og til dritmorsomme –  tegneserier om depresjon, angst, selvtillit og identitet. Anbefaler dere virkelig å sjekke ut nettsida hennes og å kjøpe bøkene hennes.

Jeg lar rutene hennes snakke for seg selv, jeg.

Livet skjer med meg

Drama og omveier, livet i et nøtteskall...

Av og til får jeg følelsen av at jeg bare sitter helt i ro mens livet skjer med meg, skjer mot meg.

Tenk positivt!, sier folk. Vær optimistisk! Hvis du tenker negativt tiltrekker du deg kjipe ting!

Jammen… jeg prøver jo. Jeg tenker positivt. Jeg tviholder på de fine tingene i livet, jobber hardt med å se fram til ting som skal skje istedet for å bekymre meg for hva som kan gå galt.

Jeg har prøvd både en passiv taktikk og en aktiv taktikk. I perioder av livet mitt har jeg stått på, vært vanvittig sosial, utfordra meg selv, blitt kjent med masse nye folk, hatt hundre verv på en gang. Kasta meg inn i lidenskapelige forelskelser, tatt sjansen på å bli rasert av kjærlighetssorg. Flydd til India selv om jeg har hatt vanvittig flyskrekk. Gått den kronglete, karrige veien istedet for den lette, trygge, i håp om å få se flere ville dyr, kjenne pirrende lukter og møte eksotiske mennesker.

Andre perioder har jeg isolert meg, unngått å bli kjent med nye folk for å slippe å bli svikta. Jeg har pakka meg inn i tjukke lag av beskyttelse for å unngå å bli såra. Latt vær å gå på byen for ikke bli rørt ved. Holdt meg på den kjedelige grunna istedet for å svømme lenger ut mot det mer spennende og farlige dypet. Laga min egen lille verden som er liten nok og oversiktlig nok til at jeg kan håndtere den, i den tro at da har jeg full kontroll.

Men uansett hvilken taktikk jeg velger så havner jeg borti drama. Som om det er noen som vil teste meg, se hvor mye jeg kan tåle før jeg knekker helt. Og det eskalerer. Jaså, så du takla å bli dumpa? Da skal vi se om du takler det om eksen din får seg ny dame dritfort*! Javelja, så du kom deg igjennom det også? Da må vi finne på noe enda heftigere!

Jeg trenger ikke gjøre noenting egentlig, ting skjer rundt meg uansett. Konstant er jeg i stormens øye. Det går ikke an å flykte fra det. Jada, det er spennende. Det er langt ifra A4. Det er til og med jævlig gøy til tider. Men slitsomt.

Livet skjer med meg. Kanskje jeg bare skal slå meg til ro med at det er sånn livet er? Men jeg vil så gjerne bestemme over mitt eget liv. Jeg vil at de valgene jeg tar skal bety noe. Hvis jeg bestemmer meg for å begynne å studere til høsten, så vil jeg ikke at det skal bli ødelagt av at enda en uforutsett dramasituasjon oppstår. Når livet skjer med meg, mot meg, uansett hvilke valg jeg tar, føler jeg meg så maktesløs. Det dukker liksom opp nye omveier og blindveier hele tida.

Jeg vil planlegge livet mitt selv.

Men kanskje det er dette som gjør livet mitt til akkurat Muriels liv? Hvis jeg ikke hadde havna borti alle de merkelige folka, de rare situasjonene, hadde jeg kanskje ikke vært meg?

Og. Jeg er fortsatt ikke ødelagt. Jeg står oppreist. Noen ganger gjemmer jeg meg. Men da jeg ikke fikk Nestenidealjobben la jeg meg ikke ned og grein, jeg starta min egen bedrift istedet. Av og til åpner omveiene opp for noe helt nytt og spennende.

Les også: Lysbryteren, Jeg kan være både stjerne og taper

* det er forrige eks jeg snakker om her.

Post-traumatisk… vekst?

Via Sigruns blogg kom jeg over en sak som jeg ikke klarer å gå forbi i stillhet. Det har seg sånn at TV2 har laga en sak på noen amerikanske psykologiprofessorer som har kommet fram til at traumer ikke nødvendigvis kun er negativt. Mange traumatiserte personer sier nemlig at de har opplevd personlig vekst og positive forandringer i livet sitt i etterkant av traumet. I følge forskerne er det faktisk

vanligere at folk oppleveler vekst etter traumer enn at de får psykiske lidelser.

Eeeh jaha? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Det er mange gråsoner, definisjonsspørsmål og problemer her. For det første så regner jeg med at med en psykisk lidelse så mener de en diagnose. Det vil si at de som for eksempel sliter med nedstemte perioder uten å ha fått diagnosen depresjon ikke hører til i kategorien «folk med en psykisk lidelse». For å bruke meg selv som eksempel: jeg ble mobba fra jeg var 7 til 13 år. Som jeg forklarer her, så har jeg slitt med en ustabil psyke etter det. Men noen diagnose fikk jeg ikke før høsten 2008. Jeg var heller ikke syk før høsten 2008. Regnes jeg likevel som en person med en psykisk lidelse i årene fra jeg var 13 år fram til 2008?

For det andre så lurer jeg på hvordan de egentlig har gått fram metodisk sett. Jeg så jo på meg selv som en frisk person helt fram til høsten 2008. Faktisk så følte jeg virkelig at jeg hadde lagt barneskoleårene bak meg, at de var jeg ferdig med å bearbeide. Jeg følte også at traumene hadde gjort meg til en sterkere person, og at mange av mine positive kvaliteter var en direkte årsak av hva jeg opplevde på barneskolen. Hvis forskere hadde tatt kontakt med meg da jeg var 22 år, ville jeg svart dem at traumene ikke hadde påført meg noen psykisk lidelse, men heller at jeg hadde vokst som person. Men så ble jeg jo til slutt syk, og det er ingen tvil om at traumene har en stor del av skylda for det. Har forskerne tatt høyde for at deltagerne i undersøkelsen faktisk kan bli psykisk syke på et seinere tidspunkt?

For det tredje så spekulerer jeg på hvordan de har klart å måle personlig vekst, og hvordan de kan være sikre på at denne veksten er direkte korrelert til traumet? Jeg føler for eksempel at jeg er en empatisk og omsorgsfull person med sterk rettferdighetssans, og evne til å fokusere på de positive tingene i livet. Det kan godt hende jeg har en slik personlighet fordi jeg er traumatisert, men det er jo ikke sikkert? Og det kan jo være at disse egenskapene mine kunne blitt utløst av ikke-traumatiske hendelser også. Da jeg reiste til India i fjor og fikk oppleve virkelig fattigdom fikk jeg så absolutt et nytt perspektiv på livet og jeg vokste som person, uten at opplevelsene var traumatiske. Jeg tror at kvinnen som uttaler at hun har blitt en bedre person etter hun mista sønnen sin i krybbedød allerede hadde potensialet for vekst i seg, og at det er en tilfeldighet at det var et traume som utløste veksten.

Til slutt så synes jeg det er ubegripelig at det i saken på TV2 ikke blir nevnt noe om hvilke farlige signaler slik forskning kan sende ut i samfunnet. Ta lærere og foreldre som et eksempel ved mobbing. «Det er da ikke så farlig med litt mobbing, folk blir jo ikke psykisk syke av traumer uansett.» For meg høres det ut som en bagatellisering av selve opplevelsen av det som utløser traumet. Kanskje jeg har vokst som person på grunn av traumene jeg har opplevd, men til hvilken pris??? Samme hva som var hensikten med denne forskningen, så tror jeg den kan være med på ytterligere stigmatisering av psykisk syke folk.

Jeg synes det er en tendens til stigmatisering og bagatellisering i media og i samfunnet generelt; det er mye snakk om trygdesnyltere, og kjendiser som Jenny Skavlan får massiv dekning når hun uttaler at sykmeldte folk må legge ting bak seg og komme seg mer ut. Jeg har selv fått høre at «de fleste har da opplevd kjipe ting i barndommen, det er ikke noen vits i å legge seg ned og syns synd på seg selv av den grunn». Forskning som dette er drivstoff til «skjerp deg og tenk positivt»-tankegangen. Jeg skulle ønske de forskningsmidlene hadde blitt brukt til noe annet.