Tag Archives: musikk

Ly

På ei forblåst klippe, høyt over havet, satt de tett i tett sammen. Hun og de to beste, Marco og Ava. Ingen snakka. Det var noe med lufta der.

De hadde reist et lite stykke for å komme dit. Ingen av dem var spesielt glade i å kjøre bil, men det fortrengte de fordi de trengte å kjenne på sangene, smilene og det vakre i landskapet som suste forbi. Som om det var landskapet som bevegde seg og ikke bilen. Et slags magisk, levende maleri som pulserte og smøg seg inn i sansene deres. Innover, innover.

Det var en sånn biltur med gamle sanger på radio,  skrål og latter og fyllehistorier og verdens beste venner, som i en teit amerikansk high school movie, men så er det bare livet. Livet som av og til tar over styringa, kjører showet, og lar deg få nyte det.

Da de gikk ut av bilen hadde energien fra livet og maleriet og sangene satt seg i dem som adrenalin, og Marco var venneflørtende som alltid, han tok mye på henne, holdt henne i hånda der de rusla bortover, Ava skravla ivei om Kafka på stranden og var gira.

Vinden blåste rundt dem, himmelen var grå, nesten svart, skyene danset. Naturen spilte for dem, og de melankolske, dramatiske tonene forma dem, øynene deres fikk høytid og alvor i seg.

Tett sammen satte de seg på klippa. Tett. Vinden ruskende i håret. Alle tre på samme frekvens, stille, naturen snakka for dem og de var sammen.

Les også: Grønne drømmer og Øyeblikket

La meg vise deg noe

I et vindu sitter det ei dame, rundt 40 år, det ser ut som hun har en tekopp i hånda. Det kunne egentlig like gjerne vært kaffe, men hun ser mer ut som den tedrikkende typen. Vinduskarmen er så bred at hun får plass til å sitte i den. Hun ser ut vinduet, tydelig fastlåst i sine egne tanker. I øynene hennes kan vi lese nostalgi, men ikke tristhet. Det er som om hun ser tilbake på noe bittersøtt. Kanskje på en mann hun elska en gang i tida. Kanskje tenker hun tilbake til barndommen, til da hun kappløp med kusina si på besteforeldrenes gård og alltid kom på andreplass, ikke sist.

Gjennom vinduet ved siden av kan jeg se en gjeng med unge menn som har fest, de er vel litt over 20 år ser det ut som. Når jeg går litt nærmere ser jeg at det er ei jente der også, hun har langt, mørkt, flokete hår og dyprøde lepper. Hun står lent mot ei bokhylle, poserende, nesten arrogant. Jeg hører «Killing in the name of»  fra høyttaleranlegget, og alle i rommet vugger, rykker, nikker, lar kroppen styres av rytmene. Alkoholen i samspill med musikken fyller rommet med energi. Noen synger med. Jenta gliser, kritthvite tenner i kontrast mot leppene. Hun har på seg en hvit tanktopp og ei svart slitt dongribukse som framhever linjene i kroppen hennes. Et par av guttene ser på henne og ordløse setninger utveksles. Gleden hennes når helt ut til meg, som elektrisitet.

Jeg går videre og stiller meg opp foran neste vindu. Der er det ganske mørkt, men jeg skimter en mann som sitter aleine ved et bord. Det er tydeligvis kjøkkenet jeg titter innpå. Ei dame står med ryggen til ved kjøkkenbenken, håret er samla i en rotete hestehale, og det ser ut som hun tar oppvasken. Mannen sitter bare og stirrer ned i bordflata. Så kommer ei lita jente inn fra naborommet, hun hopper og smådanser bortover gulvet, mannen ser opp og smiler, jenta kryper opp i fanget hans. Dama står fortsatt med ryggen til, men nå ser jeg tydelig at hun beveger seg i takt med musikken fra naboleiligheten. Hun snur seg plutselig og mimer «Fuck you, I won’t do what you tell me!» med oppvaskbørsten som mikrofon, skvetter når hun ser ungen, rødmer og bryter ut i latter.

Bli med bort til naboleiligheten, så kikker vi inn på stua. Der kan jeg se ei jente som ligger i sofaen og gråter. Det ser ut som hun prøver å gjøre seg så lita som mulig, hun er helt sammenkrøpet i sofaen. Kroppen rister og hun hulker. Det er ingen andre der. Stua er lys, men rotete. På bordet foran jenta ligger mange sammenrullede papirtørklær. Det er vanskelig å anslå alderen hennes, men hun er nok et sted mellom 20 og 30 år. Dette er en sånn gråt som aldri tar slutt. Hun kommer til å sovne der på sofaen med tårene rennende nedover kinnene, de kommer til å treffe håret slik at det blir vått og i morgen våkner hun med hovne øyelokk og rødsprengte øyne.

La meg bare vise deg ett vindu til. Ser du det vinduet lengst unna? Der sitter det en familie og spiller spill. Mor, far og tre døtre. Den eldste datra er åpenbart veldig engasjert, reiser seg og gestikulerer. Spinkel og litt usymmetrisk i ansiktet, typisk fjortis. Mora reiser seg hun også nå, går bort til vinduet. Hun har sett oss. Nå åpner hun vinduet. Hun roper noe, men jeg klarer ikke å høre hva, så jeg går litt nærmere. Da hører jeg det:

«Vet du hvor du er på vei?»

Les også: Den andre og Krusninger

Jævlig, men vakkert

I dag er det 1 måned siden jeg begynte å blogge.

For meg er blogging terapeutisk. Tanker som er for vonde til at jeg klarer å snakke med venner og familie om dem, skriver jeg ned her i bloggen. Det er så typisk meg å stenge ting inne, og det er absolutt ikke bra for meg. Etter jul begynte jeg å skrive dagbok, men det ble for merkelig, for upersonlig, å ikke skrive til noen. Når jeg blogger føler jeg det nesten som om jeg snakker med folk. Det er godt. Og så mange fine mennesker som er her i bloggverdenen!

Jeg skal ikke analysere og utbrodere i det vide og brede (metablogging er kjedelig i lengden), men jeg vil i hvertfall si at jeg er veldig glad for at jeg starta denne bloggen. Å skrive på denne måten hjelper meg å sortere tankene mine. Og det er så gøy å plukke fram fine øyeblikk, det gjør at jeg husker dem bedre. Utrolig hvor mange detaljer som dukker opp når jeg først begynner å skrive.

For å vise hvor stor pris jeg setter på det å blogge, og på dere, så legger jeg ut den nydeligste videoen jeg veit om. Hoppípolla med islandske Sigur Rós. Den sangen vekker meg, gir meg energi, rører meg til tårer, og får meg faktisk til å føle at jeg skal klare å reise meg opp. Midt oppi all jævelskapen er  jo livet egentlig uendelig vakkert!

Når jeg blir gammel skal jeg bli som de fine menneskene i videoen. Bli med på det du også?