Tag Archives: hinduisme

Mandagsreise 7: Hampi

Hampi er det mest fascinerende stedet jeg har vært. Det er en liten by i delstaten Karnataka i India, og regnes som et av de mest hellige stedene i hinduismen. Byen er omkransa av fantastiske, store steinformasjoner, mange eldgamle hinduruiner og en del arabiske byggverk.

Det er egentlig umulig å beskrive den spesielle stemninga i Hampi. Veldig mye av stemninga utløses nok av estetikken. Byen i seg selv er søt og sjarmerende, og omgivelsene tok pusten av meg. Menneskene i Hampi er sympatiske og morsomme, og får deg til å føle deg velkommen.

Bøfler på vandring gjennom ei gate i byen.

En skoleklasse på ekskursjon til noen av tempelruinene. Ungene syntes at oss turister var mye mer spennende enn ruinene!

Tempel under vann, helt nydelig. Det var så stille der inne. Vi tok av oss skoene og vassa i knehøyt vann.

Søyler i svart marmor i et av templene. Stor rikdom!

Det hvite på toppen av fjellet er et tempel til ære for apeguden Hanuman. Der bor det to babaer (hellige menn) og 350 aper. Vi gikk opp 700 trappetrinn for å komme dit.

I denne båten fløt vi nedover elva for å komme til apetempelet. Vannet var helt rolig, så turen var ren meditasjon.

Ved tempelet møtte vi blant annet denne karen, en black faced hanuman monkey.

En av babaene som bodde i tempelet. Utrolig kul fyr! Bak han en apemamma med babyen sin.

Utsikt fra apetempelet.

En morgen gikk vi opp på et annet fjell for å se soloppgangen, og da ble jeg kompis med han her. Han holdt meg i hånda til og med!

I tempelet på det fjellet fikk jeg være med og spille da disse mennene hadde morgenrituale.

Soloppgang over Hampi.

Steinformasjoner. Sånne var det fullt av rundt hele byen.

Her finner du de andre stedene jeg har skrevet om.

Advertisements

Mandagsreise 2: Goa

Ved Anjuna beach. Her bodde Beatles da de var i Goa.

I januar i fjor reiste jeg til Goa, India for å møte min daværende kjæreste. Seks uker tidligere ble jeg utskrevet fra et distriktspykiatrisk senter, hvor jeg hadde vært lagt inn i to måneder. På grunn av flyskrekk hadde jeg ikke flydd på fem år.

Morgenen jeg skulle reise tenkte jeg at

Hvis jeg kommer meg hele veien til Goa. Først med fly til Oslo, så til København, så til Delhi, og så til Dabolim, Goa. Hvis jeg kommer meg hele den veien nå, da blir det mitt livs største seier, og jeg kommer til å bli hoven og arrogant av stolthet. Hvis jeg kommer meg til Goa… da kan jeg klare alt.

Ett døgn seinere var jeg i Delhi, hvor jeg ble møtt av (og dette er ikke tull en gang) en bevæpna, trivelig flyplassvakt som sang en sang til meg! Han syntes jeg så så sliten ut, sa han, så jeg fortjente en sang. Da fikk jeg trua på India, for å si det sånn. Doen på flyplassen var et hull i bakken, jeg fniste og lo for der var beviset på at jeg var langt hjemmefra.

Hindutempel

Å komme til flyplassen i Goa, etter først to måneder på mentalsykehus og deretter seks uker borte fra kjæresten, går selvsagt inn i min livshistorie som ett av de største øyeblikkene. I drosjen på vei til Anjuna hvor vi skulle bo, nord i Goa, tok jeg inn alle fargene og luktene, jeg husker fargerike hus, palmer, et marked som solgte tremøbler, drosjen rista sånn som den skulle gjøre, jeg hadde på meg ei dongribukse som var alt for varm.

Vi bodde i et bittelite hvitt murhus i portugisisk stil- Goa har vært portugisisk koloni. Mye av arkitekturen i Goa er portugisisk, og det er mange katolikker der, nesten 30 % av befolkninga. Men ellers så er hele samfunnet selvsagt sterkt prega av hinduismen. Helt fantastiske templer, som er alt annet enn diskret i fargene. Hindukunsten generelt er fargerik og vakker. De stadige hindu-helligdagene var vanskelige å ikke få med seg, sang og dans i templene og fyrverkeri på kvelden.

Kokosnøttdamene slår av en prat med noen gamle hippier. Jepp, de gikk i tanga!

Hippiekulturen lever i beste velgående i Goa, og det var fascinerende å oppleve hvordan det vestlige og det indiske påvirker hverandre gjensidig slik at peace and love-mentaliteten der har sitt utspring i begge leire, det er ikke godt å si hvor det begynte.

Det er mange raringer i Goa. Mange skjebner, både blant inderne og de vestlige. Goa har jo blitt et samlingssted for all verdens freaks, og det var noe av det herligste med å være der. Det gikk ikke an å skille seg ut, for det var så mange forskjellige typer folk der, fra hele verden. Uansett hvor gal og rar jeg følte meg, så var det alltid noen som var galere og rarere.

Hva gjør en i Goa? Kjører scooter, ligger på stranda, spiser god mat, studerer arkitektur, lærer seg pilates, prater med hellige menn, klapper hellige kyr, går på marked, blir kjent med folk, danser. Dyrene går omkring sammen med oss så vi kommer inn i deres rytme, nå går

Arambol, litt nord for Anjuna. Jeg elsker sånne hus!

vannbøflene over veien ved markedet, da er kl 1830. Selgerne er altfor ivrige og i varmen kan en fort bli irritert på dem, noe som er trist fordi de trenger virkelig at folk kjøper av dem. Folk tar kontakt hele tida, de gangene jeg gikk aleine på kafe kom det alltid noen og satte seg sammen med meg. Jeg hadde det aldri kjedelig, det skjedde ting hele tida, ei ku som kom og ville ha øl, en selger som slo av en prat, kokosnøttdamene begynte å krangle, en gammelhippie kom og fortalte sin livshistorie…

… og det var så vakkert der. Ikke sånn picture perfect vakkert, men shabby, fargerikt, friskt, varmt, spennende, sexy og åpent.

Da jeg kom tilbake til Norge igjen sa psykiateren min at det var ingen tvil om at oppholdet i Goa hadde gjort meg friskere. Jeg syns ikke det var ubehagelig i det hele tatt å reise dit som psykisk syk, for jeg kunne

Vagator Beach

være meg selv på en måte som jeg aldri kommer til å klare i Norge, jeg trengte ikke å holde noe tilbake, og det var ikke noe poeng å være så «vellykka» som mulig. Alle bekymringer og sorger forsvant da jeg var der nede, og jeg ble mer avslappa i både hodet og kroppen. Her i Norge defineres vi altfor ofte etter hva vi gjør – i Goa ble jeg definert etter hvem jeg er. Jeg savner Goa voldsomt, og jeg kommer til å dra dit igjen. Goa føltes som hjemme for meg, jeg passer bedre inn der enn her.

Les også: Det eneste jeg vil si om angst, Hvordan går det?