Tag Archives: grubling

Avhengighet

Det er skummelt å gå og bære på noe inne i seg som når som helst kan sprekke og føre til et stort sammenbrudd. Jeg jobber så jævlig hardt med å holde meg selv oppe nå, med å komme igjennom dagene.

Egentlig klarer jeg det ganske fint. Jeg gjør det, det er sant. Men det er en stor usikkerhet der inne. Angst og paranoia. I tankene, i hjertet. Grunnen til at jeg står oppreist, om enn vaklende, er at jeg har styrke og håp. Hvis jeg hadde gitt meg hen til tvilen og angsten for å bli svikta hadde det vært ute med meg.

Men hva om bekymringene blir til visshet? Visshet om det som for meg vil bety enda flere måneder med blodslit? Hva om det jeg ønsker meg mest viser seg å være tapt for alltid? Hva om det jeg frykter mest blir virkelighet?

Da. Da blir det vanskelig å være Muriel.

Derfor holder jeg usikkerheten unna så mye som jeg klarer. Nekter å snu og vende på faktorer for og imot, analysere, gruble. Jeg tviholder på håpet.

Å håpe er rein selvoppholdelsesdrift for meg. Den gnistrende kula med smerte og vonde tanker er der inne i meg, den brenner meg. Av og til svir det sånn at jeg må la den få slippe til i noen minutter. Men resten av tida klarer jeg ikke annet enn å håpe.

Håpet er nærende, beroligende balsam. Håpet er et glass med rødvin som sprer varme i kroppen. Håpet er et kyss som sender ilinger nedover ryggraden. Håpet er min avhengighet.

Les også: Knuter

Reklamer

Knuter

Rett før jeg skulle legge meg, var det noen som prikket meg på skuldra. Det var henne. Jeg trengte ikke å snu meg for å skjønne det. Det var noe med måten hun prikka på, ganske hardt og bestemt, og med en særegen rytme. Tamtam-tam-tamtam.

«Hva gjør du her? Jeg har ikke bedt deg om å komme, og jeg har jo tenkt å ta kvelden nå» sa jeg. Hvordan hun hadde klart å snike seg innpå meg uten at jeg merka det gadd jeg ikke å spekulere over, det var ikke akkurat første gangen det skjedde. Hun hadde ikke kommet til å forklare hvis jeg hadde spurt heller.

«Du vet hvorfor jeg er her». Hun så på meg med et utålmodig, småirritert blikk. «Du må se på de knutene nå. Det kan ikke vente lengre. De er der. Du kan ikke ignorere dem for alltid».

«Åkei. Fortell meg om de jævla knutene da» svarte jeg med en stemme som såvidt bar. Som vanlig følte jeg meg invadert av henne. Nærværet hennes kjentes som kløe, som om hun skrudde på et ekstra gir i hodet mitt som fikk meg til å føle mer, merke mer, kjenne mer. Prikkinger nedover armene, som feber. Et konstant hyl som satte seg fast i halsen fordi jeg klarte ikke å uttrykke hva jeg egentlig syns om henne. Hele tida dytta og pirka hun borti overarmen min. Dytt dytt dytt dytt dytt.

«Det er ikke noe å fortelle, men du kan få se på dem» sa hun, fortsatt utålmodig.

Tauene hun viste meg var sammenfiltra i et kaos av  floker og knuter, det var umulig å se hvor tauet begynte og slutta. Jeg tok det fra henne og reiv litt prøvende i det. Noen knuter var bittesmå og harde som stein, andre var store og uoversiktlige. Enkelte steder hadde flere knuter klumpa seg sammen til en massiv klynge, som en labyrint uten ende.

«Bare glem det. Dette orker jeg ikke. Ikke nå, jeg orker ikke. Ta det bort, vær så snill, ta det bort». Jeg ba på en sånn måte at hun måtte høre på meg. Så var hun borte, like umerkelig som når hun dukket opp. Alt som var igjen var tomhet.

Les også: Det eneste jeg vil si om angst, Vekk meg og Å gruble eller ikke gruble

Å gruble eller ikke gruble

Etter at jeg ble psyk, har jeg forandra meg mye. I det siste har jeg brukt mye tid på å banke meg selv i hodet (ta det med ro, dette er bare en metafor) på grunn av alle de tingene som er feil med meg selv. Det er så mye jeg har lyst til å forbedre. Så mye jeg skulle ønske var annerledes. Jeg er stort sett misfornøyd med meg selv.

Men så. I går kom jeg over et innlegg av Astrid Valen-Utvik som satte i gang tankene mine. Astrid skriver at vi må bli flinkere til å fokusere på det vi får til. Hun vil faktisk lage seg en egen hær – hun tegner en mini-Astrid i almanakken sin hver gang hun er fornøyd med det hun har prestert i løpet av dagen.

Enkel, men genial ide, synes jeg, og vil prøve å samle på framgang og prestasjoner slik at jeg også får min egen hær.

Jeg er Muriel. For et par år siden ble jeg psyk. Det har skjedd utrolig mye med meg på den tida. Mye negativt. Og det er stort sett i lys av dét jeg vurderer meg selv. Men. Jeg har da lært mye også? Kan jeg si det så sterkt som at jeg faktisk, muligens, har fått noen nye, positive egenskaper fordi jeg har blitt psyk?

Jeg har alltid vært en grubler, og har bekymra meg for alt mulig rart. Psykdommen min ble utløst av at hjernen min lurte meg inn i noen voldsomme gruble-sessions. Katastrofetenkning kaller de det i psykologien. Jeg så konstant for meg worst case scenario, og jo mer jeg grubla, jo mer klarte hjernen min å overbevise meg om at noe forferdelig snart kom til å skje.

For å komme meg opp av den verste gropa ble jeg nødt til å lære meg å gruble mindre. Ellers hadde jeg sittet på DPS og stirra i veggen den dag i dag. Og jeg klarte det faktisk. Jeg fikk litt hjelp fra psykiateren og psykologen på DPS, men først og fremst gjorde jeg det selv. I starten satte jeg av visse tider for grubling hver dag (fra 18 til 18.15 fikk jeg lov til å gruble). Etterhvert gikk det mer og mer automatisk: jeg begynte å la meg rive med i morsomme samtaler uten å tenke «pass på å ikke ha det for gøy nå, for denne moroa varer ikke lenge uansett, snart skjer det noe som ødelegger idyllen». Jeg ble ikke lenger knekt og usikker om en kompis ikke svarte på telefonen, ble ikke redd for at han plutselig hadde begynt å hate meg eller hadde havna i ei bilulykke. Jeg bare tenkte på noe annet istedet.

Det aller meste vi bekymrer oss for, kommer aldri til å skje. Og uansett går det ikke an å forebygge katastrofer ved å gruble. For meg er det rein selvoppholdelsesdrift som gjør at jeg ikke lar grublinga ta overhånd lenger. Jeg vil ikke tilbake til den angstfylte tilværelsen der hjernen min låste meg fast i en labyrint av «enn hvis, enn hvis, enn hvis».

Når jeg nå får opprørende nyheter klarer jeg stort sett å la være å krisemaksimere. Jeg bekymrer meg rett og slett mindre. Fortsatt er jeg nok en typisk grubler, det å analysere og spekulere og veie for og imot er en stor del av min natur, tror jeg. Men det er et mye sunnere nivå på grublinga mi enn før. Jeg grubler mindre nå enn før jeg ble psyk! Det at jeg ble psyk tvang meg altså til å ta tak i tendensen min til å overanalysere.

Jeg setter mer pris på det jeg har her og nå, istedet for å bekymre meg for om jeg kommer til å miste det. Det er jeg stolt over.

Jeg vil prøve å skrive flere innlegg som handler om de sidene av meg selv hvor jeg har framgang. Og for hver gang jeg skriver et sånt innlegg får hæren min et nytt medlem.

Les også: Moki, Stress og stolthet og Det store smellet