Kaos

Bobler, brus, rus, beruselse, opp, ned, hit, nei dit, fram og tilbake. Murielhodet er fullt nå, stappfullt, sprett, fjas, hjelp, hurra. Jeg er stygg, jeg er fin, jeg er kul, jeg er helt håpløs.

Hva var det jeg skulle gjøre nå? Jeg må vaske litt. Nei, først må hunden ut en tur. Og så er jeg egentlig litt sulten. Men det var jo veldig spennende det som ble sagt på twitter akkurat nå, så. Ja. Nei, jeg må begynne et sted. Men det bobler sånn. Bobler sånn! Jeg klarer ikke å kjenne om dette er bra eller dårlig. Kanskje begge deler. Jeg tror kanskje det er begge deler.

Beina snurrer, hodet snurrer, livet snurrer rundt meg, og akkurat nå aner jeg ikke hvor dette ender. At livet mitt holder på å ta en vending, det er helt sikkert. Men, opp, ned, hit, dit, fram og tilbake, en vending i livet mitt kan fort bli til en sirkel og så er jeg tilbake der jeg starta.

Selv om vingene mine er rufsete, så klarer jeg å flakse litt. Og om jeg får nok luft, eller noen skyver meg i gang, så kan jeg komme meg et godt stykke på vei. Hvis vinden tar tak i meg kommer jeg til å sveve langt avgårde, høyt over bakken.

Fredag er D-dag. Fredag er D-dag. Eller kanskje bare fortsettelsen på en neverending story.

Jeg gleder meg, jeg. Men det er hemmelig.

Les også: Svevende, levende og Lysbryteren

Advertisements

Illusjon

Du er her. Men likevel ikke. Du svømmer vekk, vekk fra meg, vannet er dypt, og jeg mister deg nesten av syne. Nå trenger jeg å føle noe. Jeg skulle ha følt noe nå. Er det vannet som gjør meg nummen? Er det for kaldt?

Leppene prikker. De kjennes hovne. Jeg trekker pusten, slår armene rundt meg selv. Øynene prøver å fokusere, men det flimrer, lyset er for skarpt.

Du vet at jeg ikke liker dette. Det er som om du vil gjøre meg nervøs. Du vil at jeg skal stå klar. Alltid stå klar. Vente. Avvente. Litt til, bare litt til. Fortvilelsen rykker i meg, strekker meg, jeg vil ikke vente, men jeg klarer ikke å… klarer ikke. Det er kaldt. Du vet at jeg ikke klarer å svømme så langt. Men du vil at jeg skal gjøre det likevel.

En tanke streifer meg. Tanken som alltid dukker opp i slike situasjoner. Jeg kan snu. Jeg kan gi opp. Gå tilbake til det som venter meg. Det kjente. Det svale, det som svøper meg i lette silkelakner, bærer meg, lar meg synke ned i en varm, myk himmelseng, og bare lar meg være i fred.

Det er så langt å svømme. Du er der ute, langt ute, jeg ser deg flyte, gli, du blir ført av gårde i det brusende vannet. Og i horisonten… fremmed land. Du har fortalt meg om hva som finnes der, frihet, krefter, eventyr. Det jeg savner, næring, det som er ekte.

Jeg merker plutselig at jeg står med  tærne ute i vannkanten, i lette bevegelser skyller vannet over dem, jevnlig, jevnlig, suggererende, insisterende. Det er derfor jeg er nummen. Eller…

… jeg kjenner det nå, det er ikke nummenhet, det er frykt. Vannet er ikke kaldt. Det er bare… overveldende.

Les også: Regnbuen, Sjatteringer og Den andre

Fjas og fanteri på galehuset

Fine øyeblikk #7

Da jeg var innlagt på DPS hadde jeg faktisk mange morsomme og gode stunder midt oppi alt det jævlige. Ei av mine nærmeste venninner ble jeg kjent med på DPS, og jeg fikk god kontakt med flere av de andre pasientene også.

Stemninga på dagligstua på et psykatrisk senter er spesiell. Selv om de aller fleste ser helt normale ut og i grunnen oppfører seg normalt også, er det naturlig nok mange som har et trist drag over ansiktet. For å bruke meg selv som eksempel, så var det mange dager jeg ikke orka å prate, rett og slett. Jeg hadde ikke nok konsentrasjon til å føre en samtale, og for mange voldsomme tanker i hodet til å klare å bidra med noen ting. Likevel syntes jeg det var fint å oppholde meg på dagligstua. Godt å være sammen med andre mennesker istedet for å isolere meg på rommet.

Det var avslappende og befriende  at vi ikke trengte å late som vi ikke var psyke. Er man innlagt, så er man innlagt. Stirring ut i lufta og grining på dagligstua ble ikke sett rart på eller kommentert, for å si det sånn.

Vi var ganske mange som var innlagt samtidig over lengre tid, og flere av oss ble en sammensveisa gjeng etterhvert. På et sånt sted så klamrer en seg til de små lyspunktene som dukker opp. Humor ble vår felles medisin. Vi hadde det veldig gøy med å lese gjennom en temabrosjyre om anti-depressiva der alle bivirkningene ble ramsa opp. Lista over bivirkninger er nemlig så lang at det blir bare komisk til slutt. En av bivirkningene var nedsatt sexlyst – og sexevne. «Herregud, blir vi dårlige i senga av medisinen vi tar?» ropte R. Vi vred oss på stolene i latterkrampe. Teit? Barnslig? Oh yes indeed, men det var sånn vi kom oss gjennom dagene.

Etter som ukene gikk begynte noen av oss å friskne til, og med det steg frustrasjonen over å bli passa på av pleierne. Jeg vil ikke gå i detalj på alt som foregikk, men det skjedde en del ting som ikke var helt bra fra pleiernes side. Dette gjorde at samholdet ble enda sterkere blant pasientene. Vi kjente hverandre egentlig ikke, og vi var spredt i både alder, utdanning og verdier, men vi hadde det aller viktigste til felles: vi var innlagt på samme sted.

En dag jeg hadde det helt forjævlig, jeg var så deppa at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, ble det mine gode venner blant medpasientene som fikk meg opp igjen. Vi var flere som var på en nedtur denne dagen. Som vanlig satt vi i dagligstua og småprata litt. Etterhvert begynte vi å komme i litt sånn leirskole-fjortis-modus. Fniste og lo av alt mulig, både av oss selv, sykdommen vår, medisiner, behandling, pleiere, det å være innlagt.

Vi rota oss inn i opprørsplaner (bare for moro, vi er jo ikke heelt gale), noen skulle rive ut alle bøkene på biblioteket, noen skulle hive planter veggimellom, noen skulle bære ut alle møblene (midt på vinteren). Det var så utrolig godt å bare le og ha det moro, vi glemte alt det vonde en stund og ga faen, og vi forsto hverandre og det gjorde ikke pleierne, så vi trengte denne stunda, trengte å bygge hverandre opp med latter og latterligheter.

Mennesker er vanvittig sterke. Vanvittig tilpasningsdyktige. Jeg er stolt over at vi klarte å fjase og gjøre hverandre i godt humør istedet for å trykke hverandre lenger ned.

Her er de andre fine øyeblikkene jeg har skrevet om.

Når det er verdt prisen

Favorittmøbelet mitt er en oransje sofa fra IKEA. Den er sååå myk og god, og oransjefargen er akkurat passe iøynefallende. Dessverre var den egentlig litt for dyr for meg, så jeg prøvde å la være å kjøpe den lenge. Leita og leita etter andre sofaer som kunne funka i stua mi, men det var liksom bare den.

Det er samme greia som når jeg har blitt dumpa og leiter etter en reboundfyr. Jeg er aldri så kresen som når jeg har kjærlighetssorg. Alle jeg møter måles automatisk opp mot eksen. Han er for brautende, han er for tynn, han er for kjedelig, han er for vanlig, han har for lite edge, han er for frampå, han er for sjenert.

Det er ikke det at jeg ikke er villig til å gi folk en sjanse. Jeg flørter ivei, jeg kan holde det gående en stund også, men klarer ikke å holde engasjementet oppe særlig lenge. Han er jo ikke… han.

Det holder ikke at en mann er fornuftsmessig rett for meg, at han er kjekk og grei og har jobb og et stabilt liv. Jeg har flere kompiser som er helt nydelige, kjekke, snille, smarte, tjener bra, har gode verdier og i det hele tatt. Men jeg har ikke sjans til å bli forelska i dem. Det hjelper ikke at han oppfyller drømmeprinskriteriene hvis han ikke gjør noe med meg også. Jeg trenger noen som fyrer meg opp litt, tenner på flammen min, holder meg gående. At han skal gjøre livet mitt enkelt er ikke øverst på lista mi. Jeg vil mye heller ha en som gjør livet spennende. En som gir meg den spesielle følelsen av tilhørighet, en jeg tør å stole på. Som får meg til å livne opp, være fri og være meg.

Det er det ikke så mange som klarer. Nesten ingen, faktisk. Jeg er ingen lett person å skulle gå inn i et forhold med. Bagasje, tonnevis av all slags mulig bagasje, der har dere meg. Som eksen min sa det; «Vi er litt skada, både du og jeg». Psykiateren min sa at hjernen min har en mekanisme som roper «Fare! Fare! Pass deg så du ikke blir svikta igjen!» når jeg holder på å falle for en mann. Men når først flammen tennes hos meg er det sabla vanskelig å slukke den igjen. Når jeg har bestemt meg for noen, da skal jeg ha han.

Det ble oransje sofa på meg. Såklart det ble det. Det var ingen vei tilbake da jeg først hadde oppdaga den. Den har fulgt meg i over tre år nå, og selv om noen kanskje syns det var litt sprøtt å kjøpe en oransje, litt for dyr sofa, så har jeg aldri vært i tvil om at den passer meg perfekt.

Les også: Myk og Bagatellene og bildet

Til dere som ikke gir meg opp

Noe av det verste med å ha en psykisk sykdom er at jeg i perioder ikke har overskudd til å være et godt nok medmenneske for mine nærmeste. I de mørkeste periodene mine er jeg dårlig på å ta kontakt, jeg glemmer å svare på meldinger, jeg utsetter avtaler, avlyser besøk, orker ikke å svare når folk sier hei på facebook eller msn.

Det er fordi de dypeste dalene gjør meg sliten. Tom. Jeg har ingenting å gi, ingenting å si. Vil ikke prate, fordi jeg er skamfull over livet mitt. Har ikke lyst til å fortelle hvordan det egentlig går, for det går ikke bra. Blir matt når folk spør hva jeg holder på med, for hva holder jeg på med?

Det er ikke sånn hele tida, heldigvis. Jeg har gode perioder hvor jeg er sosial og har lyst til å være mye sammen med folk. Men nå har det vært noen uker der jeg har meldt meg litt ut, fordi det har vært så tungt. Jeg vet at noen av vennene mine har begynt å lure på om jeg er irritert på dem, at det er derfor jeg er vanskelig å få tak i.

Men det er ikke derfor.

Kjære familien min og vennene mine, dere skal vite at dere er helt fantastiske. Dere er det beste jeg har. Jeg blir kjempeglad hver eneste gang dere ringer, alle SMS’er jeg får lyser opp dagen min. Det er dere som gjør livet verdt å leve, det er dere som holder meg oppe. Dere gir meg håp. Dere minner meg på den personen jeg egentlig er. Om jeg synes Muriel holder på å forsvinne innimellom, så holder dere henne fast. Og dere vet jo at dette ikke varer evig! Psykdommen tvinger meg til å være tålmodig, og dessverre må også mine nærmeste være med og betale den prisen.

Herregud, så glad jeg er i dere. Jeg klarer ikke å vise det godt nok for tida, og det er jeg lei meg for. Men aldri tvil på hvor mye dere betyr for meg. Lov meg det.

Som Jack Nicholson sa i filmen As Good as it Gets:

You make me want to be a better person.

Grønne drømmer

Hun lente seg forsiktig mot treet, plutselig litt desillusjonert og sliten. Hvorfor de hadde gått til dette vannet ante hun ikke. M var sånn. Overbevisende, engasjerende. Han hadde gode ideer. Myke tanker som var lette å følge. Han malte bilder når han snakket. Stemningsfulle, hypnotiserende bilder. Bilder som fikk henne til å lengte. Det var så godt å drømme sammen med han.

Treet hadde en ruglete, kraftig stamme, og det var høyt og erverdig. Gammelt. Det var et sånt tre hun kunne se for seg et ansikt på. Drømmetre. Dagdrømmetre. Eventyrtre. «Snakk til meg», tenkte hun. «Si noe, fortell om hva du har sett, hva som skjuler seg i vannet.» Det suste i bladene, stille, hviskende, men hun klarte ikke å tyde det. Hun pirka borti barken, banka med knyttneven.

Desillusjonert. Hun leita etter mening her også. Det var et vakkert sted. M var vakker. Kanskje den nydeligste kompisen hun hadde, og ihvertfall den med de vakreste tankene. Men skjønnheten hans fikk av og til et skjær av noe annet, den ble påtrengende, usannsynlig.

Nå sto han helt nede ved vannkanten i bare boxershortsen. Han snudde seg og smilte til henne, vinka henne til seg. «Jeg venter litt, jeg!», ropte hun med et lite knis. Hun hadde en voldsom trang til å kaste seg mot han, dytte han i vannet, rive i håret hans, hyle. Provosere han. Gjøre han forbanna, få han til å gjøre noe som ikke var vakkert.

Vannet var helt stille, solstrålene spilte en melodi om noe hun hadde glemt, noe hun ikke forsto, på den blanke overflata. M gikk sakte uti, lot fingrene stryke vannspeilet. Skimrende, forsiktig.

Les også: Krusninger og La meg vise deg noe

How to deal with it

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psyken min har utvikla seg gjennom livet mitt, om da sammenbruddet mitt kom og om forløpet for at jeg ble innlagt på DPS. Nå vil jeg prøve å sette dette i sammenheng med diagnostisering og terapien jeg fikk da jeg ble innlagt.

Hovedårsaken til at jeg ble lagt inn var at jeg hadde forferdelig, lammende, ødeleggende angst. De siste dagene før jeg ble lagt inn var jeg mer angst enn menneske. Det kjentes ihvertfall sånn ut. Jeg var vant til at jeg av og til hadde nedstemte perioder, men slik pasifiserende angst hadde jeg aldri opplevd før.

Etter å ha kommet i orden på rommet mitt på DPS fikk jeg min første samtale med psykiateren min. Vi kom fram til at det viktigste for meg der og da var å mestre angsten min. Men så sa han at «Diagnosen din er alvorlig depresjon og angstlidelse». What?, tenkte jeg. «Angsten er bare et utløp for depresjonen din». What? Av en eller annen grunn ble jeg helt knekt av dette. Alvorlig depresjon. Det assosierte jeg med suicidalitet, å være unormal, å være helt ødelagt. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle få medisin og noen mestringsstrategier for angsten, og så kom jeg til å bli frisk i løpet av noen uker. Men alvorlig depresjon. Alvorlig.

Jeg skjønte at nå, nå er jeg faenmeg syk. Dette kommer ikke til å ta et par uker. Jeg har en jævlig stor jobb å gjøre.

Å behandle psykisk sykdom er ingen enkel affære, hverken for behandleren eller pasienten. For meg var det et blodslit, et helvete, men utvilsomt den viktigste og mest omfattende arbeidsoppgaven jeg noensinne har hatt. Heldigvis var psykiateren min flink, stødig, smart, morsom og sympatisk. Jeg fikk tillit til han med en gang, og klarte å åpne meg helt. Det er svært nødvendig for å få til framgang i terapien.

Vi fant ganske raskt ut jeg hadde en relativt sær, kronisk type angst. Mye av terapien gikk ut på å ufarliggjøre angsten. Psykiateren min lærte meg utrolig mye om hvordan angst oppstår, hva som skjer i hjernen og hva som kan være årsakene til slik angst. Noe av det viktigste for meg var at psykiateren min gjorde meg trygg på at jeg kommer ikke til å miste kontrollen. Det er veldig liten sjans for at jeg går inn i en psykose og skader meg selv, og det er virkelig godt å vite.

Medisinering jobba vi også med. Hva slags type anti-depressiva, hvor raskt kunne jeg trappe opp, hvor stor mengde. Det fins ingen oppskrift for hvilken medisin som fungerer best i psykiatrien, så en må rett og slett prøve seg fram til en finner det somhar best effekt. Jeg fikk ikke lov til å ta valium mens jeg var innlagt, og det er jeg vanvittig glad for i dag. Det lærte meg å takle angstanfallene og turene ned i mørket selv.

Det vondeste med behandlinga var å nøste, hale, dra i alt det ekle, vonde, fæle som jeg hadde lagra aller bakerst i underbevisstheten. Roten til psykdommen min. Traumene. Svikene. Alt det vonde jeg hadde opplevd gjennom livet måtte gjennomgåes, og vi fant sammenhenger, mønstre, det ble klarere hvorfor jeg er som jeg er. Noe av det sentrale i behandlinga er faktisk å finne ut hva det egentlig er som er problemet.

Etter rundt seks uker på DPS begynte jeg å få taket på angsten. Den var der fortsatt i veldig stor grad, men den styrte meg ikke like mye som før. Som psykiateren sa det, poenget er ikke først og fremst å fjerne angsten, det viktige er at jeg skal ha så høy livskvalitet som mulig selv om jeg har angst. Så min strategi var å anerkjenne angsten, la den være der og holde på med sitt, mens jeg la opp livet mitt ut i fra mine egne ønsker. Jeg bestemte meg for at angsten aldri skal diktere mine planer og handlinger.

Tida for utskrivelse begynte å nærme seg. De siste par ukene på DPS brukte jeg og psykiateren min på å legge en plan for mestring av depresjonen min. Vi diskuterte igjennom hvordan jeg skulle forholde meg til depresjonen i hverdagen, hvordan jeg skulle legge opp dagene. Et par uker før jeg skulle skrives ut var jeg hjemme på perm 10 dager i strekk for å teste hva som fungerte og ikke. Tilbake på DPS igjen satte jeg opp en detaljert timeplan for den første uka etter utskrivelse i samarbeid med kontaktpleieren min.

Oppholdet på DPS var starten på en langvarig prosess som fortsatt ikke er ferdig. Redskapene jeg fikk med meg derfra bruker jeg hele tida. Jeg går til psykolog en gang i uka for å bearbeide traumene og vedlikeholde mestringsverktøyene. Og selv om det kanskje ikke vises, så jobber jeg hardt. Hver. Eneste. Dag. Til og med de dagene jeg ikke får til å gjøre noenting.

Det er dette som er jobben min nå. Jeg har ingen planer om å gi meg.