Category Archives: Uncategorized

birdmuriel.com

Nå har jeg flytta til birdmuriel.com, og kommer ikke til å bruke denne bloggen mer. Håper å se dere alle sammen der 🙂 Det er supert om dere som linker til meg oppdaterer lenkene deres, slik at folk finner fram til meg. Og følg meg gjerne på bloglovin på den nye bloggen, da blir jeg glad!

Regnbuen

Jeg ser etter regnbuen. Eller, i det minste etter litt av glansen fra den. Jeg trenger å kjenne strålene på meg. For strålene treffer meg, ikke sant? Du ser det, at det er noe i meg som kan ta imot strålene? Du må gjerne kalle regnbuen en klisjé, men for meg representerer den alt det vakreste som fins i verden. Fargene som flyter perfekt over i hverandre og går i en nydelig, stolt, bue. Jeg føler en intens glede over måten regnbuen oppstår på, noe uendelig, terapeutisk vakkert som kommer ut av det triste, grå. At det er utenfor menneskets kontroll, den kommer, er der en stund og forsvinner igjen, jeg får ikke gjort noe fra eller til.

Jeg trenger å være et dyr. Eller å kanskje være en sånn person som synes livet er tilfredsstillende om en får delta i en realityserie. Å bare følge innskytelsen, instinktet, gjøre det, gjøre det nå, jeg bare gjør det jeg, har jo lyst, så jeg bare gjør det.

Jeg trenger… å trenge noe og få det. Jeg prøver. Prøver å finne glede i de små tingene som utgjør hverdagen min. Jeg har jo egentlig mye. Mye mer enn mange andre. Og det er jeg utrolig takknemlig for.

Men jeg mangler regnbuen. Jeg vil bli slått i bakken av overraskelse. Jeg vil ikke jobbe så forbanna hardt med å skape min egen lykke, lage mine egne fargestråler. Jeg vil at noe vakkert plutselig skal oppstå for meg, uten at jeg har bedt om det, uten at jeg har kjempa, en regnbue som bare kommer ut av det triste grå.

Jeg skulle gjerne vært mer tankeløs. Herregud, det er så godt å ikke tenke. Noen av mine beste stunder har vært de timene der jeg ikke har tenkt, analysert, planlagt, bare gjort. Drukket, sunget, spist, kyssa, innrømt, stolt på. Fått. Herregud, det er så godt å ikke tenke. Men jeg trenger å få kjenne strålene fra en regnbue i ny og ne for å klare det, for at det skal være verdt det. Det koster så mye å skulle tenke meg selv bra.

Strålene fra regnbuen gir meg energi. Jeg har håp og styrke nok til å holde ut en lang kamp, det er ikke det, men regnbuen viser meg at det fins gode ting jeg ikke trenger å kjempe for å få.

Les også: Livet skjer med meg og Små glimt

Øyeblikket

Du ville kanskje helst vært et annet sted, eller skrudd tida tilbake for å si det du kom på at du skulle sagt da det var akkurat for seint å si det, og øyeblikket var borte.

Kanskje ville du vært et barn i hagen til mormor, liggende bekymringsløs i det svale gresset med gamle Donaldblad mens mormor spaserer smilende rundt i kjolen med funky 70-tallsmønster som hun bare bruker om sommeren.

Eller kanskje hadde det vært best å skru av virkeligheten og reise inn i fantasiens verden, til et land med to soler på en alltid blå himmel, langstrakte duvende enger der du kunne løpe, løpe fort og langt fordi det er så varmt og lett i det landet, kreftene tar aldri slutt og ganske raskt møter du akkurat den personen som det passer å møte, den personen som sier de riktige tingene og du blir ikke sjenert og flau men bare glad og ivrig, og et stykke forbi den skogen der ligger den vakreste stranda du kan tenke deg, hvor bølgene slår musikalsk mot sanden i en jevn rytme som trøster og lindrer.

Men kanskje vil du helst at denne trøstende rytmen skal bli spilt på pianoet som står i stua til søstra di. Det begynner med noen forsiktige akkorder, stilt, prøvende, pianissimo, og det er bare spontan improvisasjon. Hvis det hadde vært en melodi du kjenner hadde du bare venta på akkurat den delen av sangen uten å klare å nyte det som skjer her og nå, men med improvisasjon vet du aldri hva som kommer og dermed lytter du til det vakre i øyeblikket.

Kan hende du ville hatt noen, noen som kunne legge hånda på underarmen din sånn at du hadde følt deg trygg, den berøringa siler ut det som ikke hører hjemme her, så alt du står igjen med er det nødvendige, det viktige.

Det hadde kanskje vært nok å bare være… være tilstede. Ikke prøve. Ikke drømme. Ikke lengte. Bare være.

Les også: Små glimt, Bagatellene og bildet og Frozen

Faking it

Psykiateren jeg hadde da jeg var innlagt er verdens mest geniale mann. Ihvertfall når det kommer til å gjøre Muriel så flink og frisk som mulig.

Psykiateren min:

«Det er ingen vits i å tenke at du skal gjøre det du har lyst til å gjøre. Newsflash: du er deprimert og ofte har du ikke lyst til noen verdens ting. Du må gjøre det du likte å gjøre før du ble syk, omtrent late som om du har det moro. Når du har gjort det mange nok ganger vil til slutt gledesfølelsen være ekte.»

Eksempel 1: bestekompis spør om jeg vil være med ut på byen på lørdag.

Muriel tenker: «åå neeeiii, ikke byen! Masse mennesker som er plagsomt fulle og plagsomt blide og plagsomt kontaktsøkende. Slitsomt. Og på vorspielet spør sikkert folk hva jeg holder på med for tida, og så må jeg bestemme meg for om jeg skal fortelle at jeg psyk eller ikke. Slitsomt! Mye enklere å bli hjemme.»

Muriel sier: «ja, klart jeg blir med på det, det blir kult! Hvor er det vors?»

Resultat: Muriel får veldig nødvendig påfyll av sosial omgang, er sliten på den gode måten på søndagen, og får mange fine fylleminner i hodet sitt.

Eksempel 2: venninne spør om jeg blir med på kafe i kveld.

Muriel tenker: «åå neeeiii, ikke kafe! Det blir sikkert kjedelig for jeg har jo ingenting moro å fortelle, og så spør hun sikkert om jeg søker på jobber eller om jeg bare går hjemme og så blir jeg flau og skamfull og irritert samtidig og det blir bare pliktprat og tvangshøflighet. Slitsomt. Mye enklere å bli hjemme.»

Muriel sier: «ja, det blir koselig, lenge siden sist nå! Gleder meg!»

Resultat: Muriel har en skikkelig fin kveld sammen med venninne, de mimrer om alle de sære tingene de har gjort sammen og venninna påminner Muriel om alt det hun fikk til før hun ble psyk, og sier at den friske delen av Muriel fortsatt er der.

Begge disse eksemplene er ikke bare sanne historier, de er sanne historier som har skjedd utallige ganger etter jeg ble psyk*.

Moralen er: det er bullshit at en skal være fullstendig tro mot følelsene sine. Ihvertfall når en er en psyk Muriel. Hvis jeg bare skulle gjort det jeg føler for så hadde jeg ikke kommet meg ut i det hele tatt, og jeg hadde gått glipp av mye moro og mange fine kvelder. For psyke Muriel funker det i lengden mye bedre å, i hvertfall til en viss grad, fake glede. Da blir gleden faktisk ekte til slutt. For er det en ting jeg har lært, så er det at det går an å ha det gøy selv om en er psyk, det er fullt mulig å faktisk kose seg med å treffe mennesker – og å ha det bra. En må bare prøve å overhøre de første krisemaksimerende, negative tankene og komme seg ut.

* Dessverre gir jeg altfor ofte etter for hva jeg først tenker. Jeg har mye å jobbe med når det gjelder å lære meg å drite i sånne tanker.

Les også: Lysbryteren, En hippie og Stress og stolthet