Category Archives: Psykisk helse

Tankene

Jeg er drittlei av å være deprimert! Drittlei av det automatiserte tankemønsteret som prøver å ødelegge ethvert hint av glede jeg opplever. Depresjonsdelen av meg, Miserable Muriel, lykkes ikke alltid i å ta over tankene mine, men av og til blir jeg fanga av depresjonen.

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

– Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

– Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer

Illusjon

Du er her. Men likevel ikke. Du svømmer vekk, vekk fra meg, vannet er dypt, og jeg mister deg nesten av syne. Nå trenger jeg å føle noe. Jeg skulle ha følt noe nå. Er det vannet som gjør meg nummen? Er det for kaldt?

Leppene prikker. De kjennes hovne. Jeg trekker pusten, slår armene rundt meg selv. Øynene prøver å fokusere, men det flimrer, lyset er for skarpt.

Du vet at jeg ikke liker dette. Det er som om du vil gjøre meg nervøs. Du vil at jeg skal stå klar. Alltid stå klar. Vente. Avvente. Litt til, bare litt til. Fortvilelsen rykker i meg, strekker meg, jeg vil ikke vente, men jeg klarer ikke å… klarer ikke. Det er kaldt. Du vet at jeg ikke klarer å svømme så langt. Men du vil at jeg skal gjøre det likevel.

En tanke streifer meg. Tanken som alltid dukker opp i slike situasjoner. Jeg kan snu. Jeg kan gi opp. Gå tilbake til det som venter meg. Det kjente. Det svale, det som svøper meg i lette silkelakner, bærer meg, lar meg synke ned i en varm, myk himmelseng, og bare lar meg være i fred.

Det er så langt å svømme. Du er der ute, langt ute, jeg ser deg flyte, gli, du blir ført av gårde i det brusende vannet. Og i horisonten… fremmed land. Du har fortalt meg om hva som finnes der, frihet, krefter, eventyr. Det jeg savner, næring, det som er ekte.

Jeg merker plutselig at jeg står med  tærne ute i vannkanten, i lette bevegelser skyller vannet over dem, jevnlig, jevnlig, suggererende, insisterende. Det er derfor jeg er nummen. Eller…

… jeg kjenner det nå, det er ikke nummenhet, det er frykt. Vannet er ikke kaldt. Det er bare… overveldende.

Les også: Regnbuen, Sjatteringer og Den andre

Fjas og fanteri på galehuset

Fine øyeblikk #7

Da jeg var innlagt på DPS hadde jeg faktisk mange morsomme og gode stunder midt oppi alt det jævlige. Ei av mine nærmeste venninner ble jeg kjent med på DPS, og jeg fikk god kontakt med flere av de andre pasientene også.

Stemninga på dagligstua på et psykatrisk senter er spesiell. Selv om de aller fleste ser helt normale ut og i grunnen oppfører seg normalt også, er det naturlig nok mange som har et trist drag over ansiktet. For å bruke meg selv som eksempel, så var det mange dager jeg ikke orka å prate, rett og slett. Jeg hadde ikke nok konsentrasjon til å føre en samtale, og for mange voldsomme tanker i hodet til å klare å bidra med noen ting. Likevel syntes jeg det var fint å oppholde meg på dagligstua. Godt å være sammen med andre mennesker istedet for å isolere meg på rommet.

Det var avslappende og befriende  at vi ikke trengte å late som vi ikke var psyke. Er man innlagt, så er man innlagt. Stirring ut i lufta og grining på dagligstua ble ikke sett rart på eller kommentert, for å si det sånn.

Vi var ganske mange som var innlagt samtidig over lengre tid, og flere av oss ble en sammensveisa gjeng etterhvert. På et sånt sted så klamrer en seg til de små lyspunktene som dukker opp. Humor ble vår felles medisin. Vi hadde det veldig gøy med å lese gjennom en temabrosjyre om anti-depressiva der alle bivirkningene ble ramsa opp. Lista over bivirkninger er nemlig så lang at det blir bare komisk til slutt. En av bivirkningene var nedsatt sexlyst – og sexevne. «Herregud, blir vi dårlige i senga av medisinen vi tar?» ropte R. Vi vred oss på stolene i latterkrampe. Teit? Barnslig? Oh yes indeed, men det var sånn vi kom oss gjennom dagene.

Etter som ukene gikk begynte noen av oss å friskne til, og med det steg frustrasjonen over å bli passa på av pleierne. Jeg vil ikke gå i detalj på alt som foregikk, men det skjedde en del ting som ikke var helt bra fra pleiernes side. Dette gjorde at samholdet ble enda sterkere blant pasientene. Vi kjente hverandre egentlig ikke, og vi var spredt i både alder, utdanning og verdier, men vi hadde det aller viktigste til felles: vi var innlagt på samme sted.

En dag jeg hadde det helt forjævlig, jeg var så deppa at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, ble det mine gode venner blant medpasientene som fikk meg opp igjen. Vi var flere som var på en nedtur denne dagen. Som vanlig satt vi i dagligstua og småprata litt. Etterhvert begynte vi å komme i litt sånn leirskole-fjortis-modus. Fniste og lo av alt mulig, både av oss selv, sykdommen vår, medisiner, behandling, pleiere, det å være innlagt.

Vi rota oss inn i opprørsplaner (bare for moro, vi er jo ikke heelt gale), noen skulle rive ut alle bøkene på biblioteket, noen skulle hive planter veggimellom, noen skulle bære ut alle møblene (midt på vinteren). Det var så utrolig godt å bare le og ha det moro, vi glemte alt det vonde en stund og ga faen, og vi forsto hverandre og det gjorde ikke pleierne, så vi trengte denne stunda, trengte å bygge hverandre opp med latter og latterligheter.

Mennesker er vanvittig sterke. Vanvittig tilpasningsdyktige. Jeg er stolt over at vi klarte å fjase og gjøre hverandre i godt humør istedet for å trykke hverandre lenger ned.

Her er de andre fine øyeblikkene jeg har skrevet om.

Til dere som ikke gir meg opp

Noe av det verste med å ha en psykisk sykdom er at jeg i perioder ikke har overskudd til å være et godt nok medmenneske for mine nærmeste. I de mørkeste periodene mine er jeg dårlig på å ta kontakt, jeg glemmer å svare på meldinger, jeg utsetter avtaler, avlyser besøk, orker ikke å svare når folk sier hei på facebook eller msn.

Det er fordi de dypeste dalene gjør meg sliten. Tom. Jeg har ingenting å gi, ingenting å si. Vil ikke prate, fordi jeg er skamfull over livet mitt. Har ikke lyst til å fortelle hvordan det egentlig går, for det går ikke bra. Blir matt når folk spør hva jeg holder på med, for hva holder jeg på med?

Det er ikke sånn hele tida, heldigvis. Jeg har gode perioder hvor jeg er sosial og har lyst til å være mye sammen med folk. Men nå har det vært noen uker der jeg har meldt meg litt ut, fordi det har vært så tungt. Jeg vet at noen av vennene mine har begynt å lure på om jeg er irritert på dem, at det er derfor jeg er vanskelig å få tak i.

Men det er ikke derfor.

Kjære familien min og vennene mine, dere skal vite at dere er helt fantastiske. Dere er det beste jeg har. Jeg blir kjempeglad hver eneste gang dere ringer, alle SMS’er jeg får lyser opp dagen min. Det er dere som gjør livet verdt å leve, det er dere som holder meg oppe. Dere gir meg håp. Dere minner meg på den personen jeg egentlig er. Om jeg synes Muriel holder på å forsvinne innimellom, så holder dere henne fast. Og dere vet jo at dette ikke varer evig! Psykdommen tvinger meg til å være tålmodig, og dessverre må også mine nærmeste være med og betale den prisen.

Herregud, så glad jeg er i dere. Jeg klarer ikke å vise det godt nok for tida, og det er jeg lei meg for. Men aldri tvil på hvor mye dere betyr for meg. Lov meg det.

Som Jack Nicholson sa i filmen As Good as it Gets:

You make me want to be a better person.

How to deal with it

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psyken min har utvikla seg gjennom livet mitt, om da sammenbruddet mitt kom og om forløpet for at jeg ble innlagt på DPS. Nå vil jeg prøve å sette dette i sammenheng med diagnostisering og terapien jeg fikk da jeg ble innlagt.

Hovedårsaken til at jeg ble lagt inn var at jeg hadde forferdelig, lammende, ødeleggende angst. De siste dagene før jeg ble lagt inn var jeg mer angst enn menneske. Det kjentes ihvertfall sånn ut. Jeg var vant til at jeg av og til hadde nedstemte perioder, men slik pasifiserende angst hadde jeg aldri opplevd før.

Etter å ha kommet i orden på rommet mitt på DPS fikk jeg min første samtale med psykiateren min. Vi kom fram til at det viktigste for meg der og da var å mestre angsten min. Men så sa han at «Diagnosen din er alvorlig depresjon og angstlidelse». What?, tenkte jeg. «Angsten er bare et utløp for depresjonen din». What? Av en eller annen grunn ble jeg helt knekt av dette. Alvorlig depresjon. Det assosierte jeg med suicidalitet, å være unormal, å være helt ødelagt. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle få medisin og noen mestringsstrategier for angsten, og så kom jeg til å bli frisk i løpet av noen uker. Men alvorlig depresjon. Alvorlig.

Jeg skjønte at nå, nå er jeg faenmeg syk. Dette kommer ikke til å ta et par uker. Jeg har en jævlig stor jobb å gjøre.

Å behandle psykisk sykdom er ingen enkel affære, hverken for behandleren eller pasienten. For meg var det et blodslit, et helvete, men utvilsomt den viktigste og mest omfattende arbeidsoppgaven jeg noensinne har hatt. Heldigvis var psykiateren min flink, stødig, smart, morsom og sympatisk. Jeg fikk tillit til han med en gang, og klarte å åpne meg helt. Det er svært nødvendig for å få til framgang i terapien.

Vi fant ganske raskt ut jeg hadde en relativt sær, kronisk type angst. Mye av terapien gikk ut på å ufarliggjøre angsten. Psykiateren min lærte meg utrolig mye om hvordan angst oppstår, hva som skjer i hjernen og hva som kan være årsakene til slik angst. Noe av det viktigste for meg var at psykiateren min gjorde meg trygg på at jeg kommer ikke til å miste kontrollen. Det er veldig liten sjans for at jeg går inn i en psykose og skader meg selv, og det er virkelig godt å vite.

Medisinering jobba vi også med. Hva slags type anti-depressiva, hvor raskt kunne jeg trappe opp, hvor stor mengde. Det fins ingen oppskrift for hvilken medisin som fungerer best i psykiatrien, så en må rett og slett prøve seg fram til en finner det somhar best effekt. Jeg fikk ikke lov til å ta valium mens jeg var innlagt, og det er jeg vanvittig glad for i dag. Det lærte meg å takle angstanfallene og turene ned i mørket selv.

Det vondeste med behandlinga var å nøste, hale, dra i alt det ekle, vonde, fæle som jeg hadde lagra aller bakerst i underbevisstheten. Roten til psykdommen min. Traumene. Svikene. Alt det vonde jeg hadde opplevd gjennom livet måtte gjennomgåes, og vi fant sammenhenger, mønstre, det ble klarere hvorfor jeg er som jeg er. Noe av det sentrale i behandlinga er faktisk å finne ut hva det egentlig er som er problemet.

Etter rundt seks uker på DPS begynte jeg å få taket på angsten. Den var der fortsatt i veldig stor grad, men den styrte meg ikke like mye som før. Som psykiateren sa det, poenget er ikke først og fremst å fjerne angsten, det viktige er at jeg skal ha så høy livskvalitet som mulig selv om jeg har angst. Så min strategi var å anerkjenne angsten, la den være der og holde på med sitt, mens jeg la opp livet mitt ut i fra mine egne ønsker. Jeg bestemte meg for at angsten aldri skal diktere mine planer og handlinger.

Tida for utskrivelse begynte å nærme seg. De siste par ukene på DPS brukte jeg og psykiateren min på å legge en plan for mestring av depresjonen min. Vi diskuterte igjennom hvordan jeg skulle forholde meg til depresjonen i hverdagen, hvordan jeg skulle legge opp dagene. Et par uker før jeg skulle skrives ut var jeg hjemme på perm 10 dager i strekk for å teste hva som fungerte og ikke. Tilbake på DPS igjen satte jeg opp en detaljert timeplan for den første uka etter utskrivelse i samarbeid med kontaktpleieren min.

Oppholdet på DPS var starten på en langvarig prosess som fortsatt ikke er ferdig. Redskapene jeg fikk med meg derfra bruker jeg hele tida. Jeg går til psykolog en gang i uka for å bearbeide traumene og vedlikeholde mestringsverktøyene. Og selv om det kanskje ikke vises, så jobber jeg hardt. Hver. Eneste. Dag. Til og med de dagene jeg ikke får til å gjøre noenting.

Det er dette som er jobben min nå. Jeg har ingen planer om å gi meg.

Utmeldt

Jeg har alltid vært en veldig samfunnsengasjert person. Opp gjennom skoleårene var jeg ofte tillitselev i klassen, og på videregående var jeg nestleder i SU i bygda jeg bodde i. I studietida involverte jeg meg sterkt i en Redde verden-organisasjon, sjonglerte mange verv og studerte statsvitenskap og religionsvitenskap. Jeg har en stor tro på enkeltmenneskets innflytelse på verden. Vi kan alle gjøre en forskjell, og nei, det er ikke en klisje, det er sannhet.

Høsten 2008 begynte det virkelig å gå nedover med psyken min. Det bygde seg gradvis opp inne i hodet mitt, til det plutselig ble full kollaps. Hjernen kjørte seg fast i grublesporet, og jeg måtte bli innlagt og få intensiv profesjonell hjelp for å komme meg ut av det. Jeg hadde så mye angst at i dag skjønner jeg ikke hvordan jeg holdt det ut. Jeg var redd hele tida. Det var så mange bisarre tanker og spekuleringer og bekymringer i hodet at det var ikke plass til annet, rett og slett.

Den første tida jeg var innlagt hadde jeg ikke kontroll på angsten i det hele tatt. Derfor besto en stor del av livet mitt av å unngå alt jeg trodde kunne trigge angsten. Å gå på butikken aleine var for eksempel uaktuelt. En annen ting som jeg helt bevisst unngikk var nyheter. Jeg leste ikke aviser, så ikke nyheter på TV, og var omtrent ikke på internett – i redsel for at noe skulle sette i gang et massivt og ødeleggende angstanfall.

Heldigvis lærte jeg meg å kontrollere angsten etter noen uker, men det å ikke lese nyheter hadde blitt en vane. Jeg tok et standpunkt om at nyheter ville jeg ikke forholde meg til i det hele tatt. Jeg hadde så store problemer selv, at jeg orka ikke å ta innover meg ting som skjedde i resten av verden. Herregud, det er flaut å innrømme, men jeg følte jeg hadde nok med meg selv.

Da jeg dro til Goa i januar 2009 fungerte hodet mitt tilnærma «normalt» og jeg hadde det mye bedre. Nå fikk det å ikke lese nyheter en annen begrunnelse: jeg hadde vært igjennom så mye fælt at jeg mente at jeg fortjente å bare tenke på koselige, fine, morsomme ting. Nyheter fikk ikke plass i den harmoniske, romantiske verdenen jeg hadde bestemt meg for å leve i.

Etter Goa gled jeg gradvis inn i depresjonen igjen, og var tilbake i tankegangen om at jeg hadde nok med mine egne problemer. Dette pågikk i flere måneder. Det er litt pinlig å tenke på at jeg faktisk  gikk og fortrengte alt det urettferdige, vonde, triste som skjer i verden og hadde fullt fokus på mine problemer og mine nærmeste. Jeg laga meg ei boble som var behagelig og enkel å forholde seg til.

Sakte, men sikkert ble jeg heldigvis klar for å melde meg inn i verden igjen, og etter ett års avholdenhet fikk jeg til å sette meg inn i nyhetene slik som før. Det gjorde at jeg begynte å føle meg sunnere, friskere og mer oppegående. Jeg vil engasjere meg, og jeg klarer det. Ikke i like stor grad som før riktignok, men jeg prøver ihvertfall. Det er utrolig godt å ha plass til mer enn bare meg og mitt. Ikke minst fordi jeg mener at alle som lever i verden bør prøve å vende blikket utover så mye som mulig.

Les også: Det store smellet, Number 1 og Å få hjelp


Knuter

Rett før jeg skulle legge meg, var det noen som prikket meg på skuldra. Det var henne. Jeg trengte ikke å snu meg for å skjønne det. Det var noe med måten hun prikka på, ganske hardt og bestemt, og med en særegen rytme. Tamtam-tam-tamtam.

«Hva gjør du her? Jeg har ikke bedt deg om å komme, og jeg har jo tenkt å ta kvelden nå» sa jeg. Hvordan hun hadde klart å snike seg innpå meg uten at jeg merka det gadd jeg ikke å spekulere over, det var ikke akkurat første gangen det skjedde. Hun hadde ikke kommet til å forklare hvis jeg hadde spurt heller.

«Du vet hvorfor jeg er her». Hun så på meg med et utålmodig, småirritert blikk. «Du må se på de knutene nå. Det kan ikke vente lengre. De er der. Du kan ikke ignorere dem for alltid».

«Åkei. Fortell meg om de jævla knutene da» svarte jeg med en stemme som såvidt bar. Som vanlig følte jeg meg invadert av henne. Nærværet hennes kjentes som kløe, som om hun skrudde på et ekstra gir i hodet mitt som fikk meg til å føle mer, merke mer, kjenne mer. Prikkinger nedover armene, som feber. Et konstant hyl som satte seg fast i halsen fordi jeg klarte ikke å uttrykke hva jeg egentlig syns om henne. Hele tida dytta og pirka hun borti overarmen min. Dytt dytt dytt dytt dytt.

«Det er ikke noe å fortelle, men du kan få se på dem» sa hun, fortsatt utålmodig.

Tauene hun viste meg var sammenfiltra i et kaos av  floker og knuter, det var umulig å se hvor tauet begynte og slutta. Jeg tok det fra henne og reiv litt prøvende i det. Noen knuter var bittesmå og harde som stein, andre var store og uoversiktlige. Enkelte steder hadde flere knuter klumpa seg sammen til en massiv klynge, som en labyrint uten ende.

«Bare glem det. Dette orker jeg ikke. Ikke nå, jeg orker ikke. Ta det bort, vær så snill, ta det bort». Jeg ba på en sånn måte at hun måtte høre på meg. Så var hun borte, like umerkelig som når hun dukket opp. Alt som var igjen var tomhet.

Les også: Det eneste jeg vil si om angst, Vekk meg og Å gruble eller ikke gruble