Category Archives: Mandagsreise

Mandagsreise 7: Hampi

Hampi er det mest fascinerende stedet jeg har vært. Det er en liten by i delstaten Karnataka i India, og regnes som et av de mest hellige stedene i hinduismen. Byen er omkransa av fantastiske, store steinformasjoner, mange eldgamle hinduruiner og en del arabiske byggverk.

Det er egentlig umulig å beskrive den spesielle stemninga i Hampi. Veldig mye av stemninga utløses nok av estetikken. Byen i seg selv er søt og sjarmerende, og omgivelsene tok pusten av meg. Menneskene i Hampi er sympatiske og morsomme, og får deg til å føle deg velkommen.

Bøfler på vandring gjennom ei gate i byen.

En skoleklasse på ekskursjon til noen av tempelruinene. Ungene syntes at oss turister var mye mer spennende enn ruinene!

Tempel under vann, helt nydelig. Det var så stille der inne. Vi tok av oss skoene og vassa i knehøyt vann.

Søyler i svart marmor i et av templene. Stor rikdom!

Det hvite på toppen av fjellet er et tempel til ære for apeguden Hanuman. Der bor det to babaer (hellige menn) og 350 aper. Vi gikk opp 700 trappetrinn for å komme dit.

I denne båten fløt vi nedover elva for å komme til apetempelet. Vannet var helt rolig, så turen var ren meditasjon.

Ved tempelet møtte vi blant annet denne karen, en black faced hanuman monkey.

En av babaene som bodde i tempelet. Utrolig kul fyr! Bak han en apemamma med babyen sin.

Utsikt fra apetempelet.

En morgen gikk vi opp på et annet fjell for å se soloppgangen, og da ble jeg kompis med han her. Han holdt meg i hånda til og med!

I tempelet på det fjellet fikk jeg være med og spille da disse mennene hadde morgenrituale.

Soloppgang over Hampi.

Steinformasjoner. Sånne var det fullt av rundt hele byen.

Her finner du de andre stedene jeg har skrevet om.

Reklamer

Mandagsreise 5: Tallinn

Minnene jeg har fra Tallinn, hovedstaden i Estland, er veldig todelte. På den ene sida er Tallinn en av de koseligste, søteste, mest sjarmerende byene jeg har vært i. Men byen har store problemer med fattigdom og kriminalitet. Jeg fikk bli kjent med begge sidene da jeg var der, og det var en veldig spesiell opplevelse.

Tallinn sett fra den fine delen av sjøsida

Vi ankom Tallinn sjøveien på ei gigantisk, luksuriøs ferge fra Stockholm. Tallinns kontraster var noe av det første vi la merke til. Havna var typisk industriområde, men mot himmelen så vi russisk-ortodokse kupler og middelalderspir. Det er byen i et nøtteskall. Den nye og største delen av byen er typisk moderne, litt Osloaktig (altså ganske grå og trist), mens gamlebyen Vana Tallinn er bevart i autentisk hansastil. Det er vel ikke så overraskende at vi oppholdt oss i gamlebyen mye av tida.

Gamlebyen er så bedårende søt og middelalderromantisk at jeg egentlig bare gikk og venta på at en luttspillende Heath Ledger skulle hoppe fram bak et hjørne og synge en serenade til meg. Det gjorde han dessverre ikke, men det gjorde ikke gamlebyen mindre sjarmerende. Det var så koselig å traske rundt på brosteinsgatene og titte på de små trehusene og steinbygningene.

Typisk gate i Vana Tallinn

Alexander Nevsky-katedralen

Estland var en gang del av det russiske tsarriket, og de prangende russisk-ortodokse kirkene er minner om dette. Alexander Nevsky-katedralen er den største russisk-ortodokse kirka i Estland, og den er slående vakker. Jeg er jo en smule fascinert av eventyr, og slike katedraler setter alltid i gang dagdrømmene mine.

Muren rundt Vana Tallinn

Hele gamlebyen var opprinnelig omringa av en kraftig mur som holdt fiendene ute. Kun et par kilometer står igjen av denne muren i dag, men det er nok til at en får et inntrykk av hvor sterkt denne byen sto. I dag skaper den en erverdig og romantisk bakgrunn til gamlebyen.

Det at Estland er tidligere Sovjetstat er et sårt tema for mange estlendere. Russerne som lever i Estland i dag blir diskriminert, og det er blant russerne vi finner den største fattigdommen. Vi hadde flere sterke opplevelser med de fattige i Tallinn. Blant annet kjørte vi igjennom ghettoen med buss en dag, men bussjåføren nekta å stoppe fordi det var for farlig for oss der, sa han. Vi besøkte også et nonnekloster som dreiv med veldedighetsarbeid. Nonnene er noen av de fineste kvinnene jeg har møtt. Å bruke hele livet sitt på å hjelpe de fattige, det er tøft og modig.

Det som sitter dypest igjen i meg er den dagen vi tilbragte på et barnehjem i ghettoen. Det var så innmari godt å se at noen av barna faktisk fikk hjelp. God hjelp. Ungene var så glade og fornøyde, og så kontaktsøkende. Fantastisk å tenke på at de hadde blitt hentet ut av helt jævlige forhold (vi fikk høre mange historier om fattigdom, alkoholisme, narkotikabruk både hos unger og foreldre) og nå hadde fått en bedre hverdag.

Oppholdet i Tallinn var utrolig kontrastfylt og virkelig en av de turene som har gitt meg mest både på godt og vondt. Vekslinga mellom å ha dyp fattigdom tett innpå seg og å gå og drømme og kose seg i gamlebyen gjorde meg skjerpa, jeg tok alle inntrykk veldig innover meg. Tallinn må oppleves. Dra dit.

Her ligger de andre mandagsreisene.

Mandagsreise 4: Island

På tide å reise nordover istedet for sørover, for å vise at det går an å reise andre steder enn der det er supervarmt også.

Island. Herlighet. Så. Vanvittig. Vakkert.

For å starte med det teiteste. Et av minnene som sitter aller dypest i meg fra Island, er en softis-bar på et svært kjøpesenter utafor Reykjavik. De hadde softis i alle mulige smaker der, jeg smakte sjokoladesoftis og blåbærsoftis. Fy fader. Selv om dette minnet på ingen måte overgår de andre heftige opplevelsene jeg hadde der, så skal jeg absolutt tilbake til det kjøpesenteret for å spise softis igjen.

Typisk arkitektur i Reykjavik

Så, over til litt mer sofistikerte minner fra Island. De første dagene der tilbragte jeg i hovedstaden Reykjavik. Det er utvilsomt en av de kuleste byene jeg har vært i. Den er kjempeliten. Det er ei kirke laga av bølgeblikk der og mange små hus i søte farger. Masse masse masse små kule butikker. Og folka. Stilige folk, både hipstere og andre. Litt knølete, kronglete gater her og der. Herlig stemning.

Etter Reykjavik la vi ut på biltur for å få med oss det viktigste av naturen og severdigheter på Sagaøya. Ikke lenge etter Reykjavik fikk vi se vår første varme kilde, og la meg nå først fortelle deg noe viktig om Island:

Strokkur

det er ikke varmt der. Vi var der midt på sommeren og det varmeste vi fikk oppleve var 16 grader, og det var stort sett overskya og en del regn. Det  er mulig jeg er en enkel sjel, men å stå og småfryse i islandsgensere og regnjakke og se nedi en kulp med kokende vann er intet mindre enn frysninger-på-ryggen-fascinerende. Da vi kom til stedet hvor de største geysirene er, gikk vi nærmest inn i ekstase. Strokkur, den største av dem, er helt fantastisk. Den hadde utbrudd hvert tiende minutt, så vidt jeg husker.

Vilt og vakkert landskap

Island er natur. De største naturopplevelsene jeg har hatt i mitt liv har nok vært i Norge og på Island tror jeg. Det meste av Island er gold ødemark, men åh, så vakker. Og historien bak det. At øya en gang steig opp av havet, og at alt i naturen der gjenspeiler hvordan øya ble til. Vi kjørte innover  mot en dal en en av dagene, ganske langt inn i landet. Landskapet var lava, lava, lava. Så ble terrenget mer kupert med flenger og rifter. Det var så tydelig hva som hadde skjedd der. Vi gikk innover i ei sånn rift og oppdaga etterhvert noen grotter. I en av grottene fant vi av alle ting en golfball. Verden er rar. Det var interessant å snakke med de gamle folka som bodde langt inne i ødemarka, jeg husker spesielt en gammel mann som vi overnatta hos. Han var som tatt rett ut av en film, eller en Margit Sandemo-roman, les Skugga-Baldur av den islandske forfatteren Sjón så skjønner du hva slags type han var. Tenk å bo der inne i ødemarka. Han var så søt, han gamle mannen, hadde så mange rare historier.

Hekla

En kveld overnatta vi et sted hvor det var en varm kilde det gikk an å bade i utenfor. Derfra var det utsikt til vulkanen Hekla, som fortsatt er aktiv. Det regna, var 12 grader, jeg bada utendørs og så Hekla i det fjerne. Enda et frysninger-på-ryggen-øyeblikk. Ville, majestetiske Gullfoss og de mange andre fossene ga også naturen-i-fleisen-opplevelser.

Sprekken ved Thingvellir som blir større og større

Thingvellir var et fascinerende sted. Mye på grunn av den historiske betydningen til stedet – Alltinget, verdens eldste eksisterende parlament fant sted der fra år 930 f. v.t. Snorre Sturlason var der, liksom! Men også fordi det er et av de stedene der naturens krefter vises best. Den sprekken der veien går blir større og større fordi den går langs med to jordplater som beveger seg fra hverandre.

På Island følte jeg meg veldig lita. Jeg fikk liksom det store, historiske perspektivet i trynet konstant. Men på en god måte. Det var fint å føle at en var del av sammenhengen. Jordplater, vulkaner, lundefugler, vikingene, du og jeg. Vi hører til det samme, sånn egentlig. Lurer på om Snorre syntes sprekken på Thingvellir var like fascinerende som jeg.

Les også:

Mandagsreise 3: Lisboa

Nydelige oransje hustak.

Jeg er et bymenneske. Å gå i skogen er koselig, havet er nydelig, fjellet er friskt og fritt. Men det er i byen jeg vil bo. De fleste reisene jeg har vært på har gått til storbyer i Europa. Og den byen jeg er aller mest glad i er Lisboa.

Det er så… varmt der. I både overført – og direkte betydning. Det første jeg forbinder med Lisboa er varme. Deretter kommer lyset og fargene. Disse henger nøye sammen med varmen, fordi de fleste av bygningene er hvite eller i varme farger. Når jeg tenker på Lisboa kjennes jeg varmen omslutte meg og jeg myser litt med øynene, fordi lyset er så sterkt.

Calles

Lisboa er frihet. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men det føles fritt og trygt å vandre rundt i gatene der. Portugiserne er vennlige og jeg føler meg vel sammen med dem.

Portugal har helt fantastisk mat. Spesielt sjømat, selvfølgelig. Jeg tror nesten ikke jeg har spist noe annet enn sjømat i Lisboa. Nasjonalretten er bacalao, og det er bare i Norge at bacalao kun betyr torsk med tomat og potet-sausgreie. I Portugal fins det vanvittig mange typer bacalao. Det er en gammel portugisisk skikk at ei dame må kunne å lage minst 50 forskjellige typer bacalao (eller noe sånt) for å få lov til å gifte seg.

Og restaurantene! Herlighet så sjarmerende noen av dem er. Det er i gamlebyen Bairro Alto de koseligste restaurantene er, og Bairro Alto er

Hus med typiske fliser.

virkelig noe for seg selv. Jeg elsker arkitekturen der, særlig at den er litt shabby. Særegent for Lisboa er flisene på husveggene, de små balkongene og trappegelendrene av smijern. Det er så mye rart å se hvis en tar seg tid til å vandre litt rundt omkring. Noen steder er gatene smale, smale, og sånne gamle damer med svart og grått hår står og kauker til hverandre fra balkongene sine, og klesvasken henger i ei snor tvers over gata. Det er så fint! Et lite innblikk i livet til folk.

Jeg anbefaler å gå hele veien fra sentrum opp til borgen som ligger på høyden over byen. Borgen i seg selv er stilig, og så er utsikten helt fantastisk når en kommer seg på toppen.

Portugal har en spennende historie. Noe jeg kommer til å gjøre neste gang jeg reiser dit, er å gå i museer for å lære mer om historien, det har jeg gjort alt for lite av de gangene jeg har vært der før. En forstår mye mer av utforminga til en by hvis en kjenner historien godt.

Trikk som går oppover de bratte bakkene i Lisboa.

Men først og fremst vil jeg tilbake for å vandre gatelangs. Det er det herligste jeg vet i Lisboa. Å bare bare se, og smile. Jeg smiler mye i Lisboa.

Lisboa er en by som stimulerer sansene. Reis dit og la deg bli sjarmert, kjenn at du slapper av og får energi både av sola, vennligheten og av alle inntrykkene.

Her kan du lese om Lisboa i Lonely Planet.

Les også: Mandagsreise 1: Madagaskar, Mandagsreise 2: Goa

Mandagsreise 2: Goa

Ved Anjuna beach. Her bodde Beatles da de var i Goa.

I januar i fjor reiste jeg til Goa, India for å møte min daværende kjæreste. Seks uker tidligere ble jeg utskrevet fra et distriktspykiatrisk senter, hvor jeg hadde vært lagt inn i to måneder. På grunn av flyskrekk hadde jeg ikke flydd på fem år.

Morgenen jeg skulle reise tenkte jeg at

Hvis jeg kommer meg hele veien til Goa. Først med fly til Oslo, så til København, så til Delhi, og så til Dabolim, Goa. Hvis jeg kommer meg hele den veien nå, da blir det mitt livs største seier, og jeg kommer til å bli hoven og arrogant av stolthet. Hvis jeg kommer meg til Goa… da kan jeg klare alt.

Ett døgn seinere var jeg i Delhi, hvor jeg ble møtt av (og dette er ikke tull en gang) en bevæpna, trivelig flyplassvakt som sang en sang til meg! Han syntes jeg så så sliten ut, sa han, så jeg fortjente en sang. Da fikk jeg trua på India, for å si det sånn. Doen på flyplassen var et hull i bakken, jeg fniste og lo for der var beviset på at jeg var langt hjemmefra.

Hindutempel

Å komme til flyplassen i Goa, etter først to måneder på mentalsykehus og deretter seks uker borte fra kjæresten, går selvsagt inn i min livshistorie som ett av de største øyeblikkene. I drosjen på vei til Anjuna hvor vi skulle bo, nord i Goa, tok jeg inn alle fargene og luktene, jeg husker fargerike hus, palmer, et marked som solgte tremøbler, drosjen rista sånn som den skulle gjøre, jeg hadde på meg ei dongribukse som var alt for varm.

Vi bodde i et bittelite hvitt murhus i portugisisk stil- Goa har vært portugisisk koloni. Mye av arkitekturen i Goa er portugisisk, og det er mange katolikker der, nesten 30 % av befolkninga. Men ellers så er hele samfunnet selvsagt sterkt prega av hinduismen. Helt fantastiske templer, som er alt annet enn diskret i fargene. Hindukunsten generelt er fargerik og vakker. De stadige hindu-helligdagene var vanskelige å ikke få med seg, sang og dans i templene og fyrverkeri på kvelden.

Kokosnøttdamene slår av en prat med noen gamle hippier. Jepp, de gikk i tanga!

Hippiekulturen lever i beste velgående i Goa, og det var fascinerende å oppleve hvordan det vestlige og det indiske påvirker hverandre gjensidig slik at peace and love-mentaliteten der har sitt utspring i begge leire, det er ikke godt å si hvor det begynte.

Det er mange raringer i Goa. Mange skjebner, både blant inderne og de vestlige. Goa har jo blitt et samlingssted for all verdens freaks, og det var noe av det herligste med å være der. Det gikk ikke an å skille seg ut, for det var så mange forskjellige typer folk der, fra hele verden. Uansett hvor gal og rar jeg følte meg, så var det alltid noen som var galere og rarere.

Hva gjør en i Goa? Kjører scooter, ligger på stranda, spiser god mat, studerer arkitektur, lærer seg pilates, prater med hellige menn, klapper hellige kyr, går på marked, blir kjent med folk, danser. Dyrene går omkring sammen med oss så vi kommer inn i deres rytme, nå går

Arambol, litt nord for Anjuna. Jeg elsker sånne hus!

vannbøflene over veien ved markedet, da er kl 1830. Selgerne er altfor ivrige og i varmen kan en fort bli irritert på dem, noe som er trist fordi de trenger virkelig at folk kjøper av dem. Folk tar kontakt hele tida, de gangene jeg gikk aleine på kafe kom det alltid noen og satte seg sammen med meg. Jeg hadde det aldri kjedelig, det skjedde ting hele tida, ei ku som kom og ville ha øl, en selger som slo av en prat, kokosnøttdamene begynte å krangle, en gammelhippie kom og fortalte sin livshistorie…

… og det var så vakkert der. Ikke sånn picture perfect vakkert, men shabby, fargerikt, friskt, varmt, spennende, sexy og åpent.

Da jeg kom tilbake til Norge igjen sa psykiateren min at det var ingen tvil om at oppholdet i Goa hadde gjort meg friskere. Jeg syns ikke det var ubehagelig i det hele tatt å reise dit som psykisk syk, for jeg kunne

Vagator Beach

være meg selv på en måte som jeg aldri kommer til å klare i Norge, jeg trengte ikke å holde noe tilbake, og det var ikke noe poeng å være så «vellykka» som mulig. Alle bekymringer og sorger forsvant da jeg var der nede, og jeg ble mer avslappa i både hodet og kroppen. Her i Norge defineres vi altfor ofte etter hva vi gjør – i Goa ble jeg definert etter hvem jeg er. Jeg savner Goa voldsomt, og jeg kommer til å dra dit igjen. Goa føltes som hjemme for meg, jeg passer bedre inn der enn her.

Les også: Det eneste jeg vil si om angst, Hvordan går det?

Mandagsreise 1: Madagaskar

Risåker

Mandag er den desidert kjipeste dagen i uka. Jeg trenger litt vitamininnsprøytning på mandager. Derfor vil jeg hver mandag ta med bloggen på ei reise. Jeg vil vise fram både steder jeg har vært, og steder jeg drømmer om å reise til.

I dag skal jeg dra til Madagaskar. Madagaskar er drømmereisemål nr 1 for tida, jeg har så utrolig lyst til å dra dit i noen uker, og så til Mosambik og Tanzania etterpå (Madagaskar ligger utenfor Mosambiks kyst). Håper jeg får det til en gang.

Det som trekker meg mot Madagaskar er at det er vakkert der, nærmest som et paradis, og dyrelivet er helt fantastisk. 80% av artene på Madagaskar finnes ikke noe annet sted i verden!  På østsida av øya er det regnskog, på vest-og sørsida er det tørrere skog. Øya har også steppelandskap, flere innsjøer og høye fjell.

Øya St. Marie, nord i Madagaskar

Men dyrelivet altså! Tidligere fantes noe som kalles elefantfugl der, den veide 500 kg og var tre meter høy! Herregud så kult det hadde vært og sett den. Dessverre har størstedelen av faunaen på Madagaskar blitt utrydda og denne prosessen pågår i altfor stor grad fortsatt, kjempetrist. Derfor MÅ jeg komme meg dit snart så jeg får opplevd de fascinerende skapningene før det er for seint.

Lemur

Lemur

Solnedgang

Paradis!

Kameleon

Å leite etter bilder til dette innlegget gjør meg nesten rørt, det er så mye vakkert…

Jeg har en forkjærlighet for apekatter, de ligner så mye på oss mennesker, men samtidig er de fremmede og rare. Det finnes mange forskjellige typer lemurer på Madagaskar, og det er flere naturreservater der hvor det skal være mulig å se noen av dem. O’ lykke!

For omtrent 160 millioner år siden rev Madagaskars landmasse seg løs fra Afrika. Ca 75 millioner år seinere igjen ble en bit revet løs fra Madagaskar, drev avgårde og ble til det som i dag heter India. Derfor har Madagaskars dyreliv mer til felles med det indiske dyrelivet enn det afrikanske.

Innimellom speidinga etter dyreliv hadde det vært herlig å sitte i en båt som glir langs vannet…

… eller ligge på ei strand og se på solnedgangen, som er like vakker hver eneste kveld.

Hovedstaden på Madagaskar heter Antananarivo. Det skal være en vakker og livlig by, med mange kirker, moskeer og markeder. Den er bygd på tolv høyder, så det er sikkert god trim i å vandre rundt og se seg omkring.

Air France flyr fra Paris til Antananarivo på 12 timer. Prisen er ikke ille heller, jeg har sett billetter for 5200 kr tur-retur. Jeg skjønner nesten ikke at folk drar til Gran Canaria jeg, når det går an å komme seg til mye vakrere og eksotiske steder for omtrent samme pris. Da jeg dro til India i fjor var jeg full av angst og nevroser, og den turen gikk helt strålende, så det er godt mulig å gjennomføre sånne turer selv om en sliter med psyken. Psykiateren min sa i ettertid at Indiaturen hadde gjort meg friskere. Derfor har jeg virkelig tro på at jeg kommer meg til Madagaskar om ikke så alt for lenge, og at det kommer til å bli en fantastisk, og kanskje til og med terapeutisk, opplevelse!

Her finner du informasjon om Madagaskar i Lonely Planet.