Category Archives: India

Mandagsreise 7: Hampi

Hampi er det mest fascinerende stedet jeg har vært. Det er en liten by i delstaten Karnataka i India, og regnes som et av de mest hellige stedene i hinduismen. Byen er omkransa av fantastiske, store steinformasjoner, mange eldgamle hinduruiner og en del arabiske byggverk.

Det er egentlig umulig å beskrive den spesielle stemninga i Hampi. Veldig mye av stemninga utløses nok av estetikken. Byen i seg selv er søt og sjarmerende, og omgivelsene tok pusten av meg. Menneskene i Hampi er sympatiske og morsomme, og får deg til å føle deg velkommen.

Bøfler på vandring gjennom ei gate i byen.

En skoleklasse på ekskursjon til noen av tempelruinene. Ungene syntes at oss turister var mye mer spennende enn ruinene!

Tempel under vann, helt nydelig. Det var så stille der inne. Vi tok av oss skoene og vassa i knehøyt vann.

Søyler i svart marmor i et av templene. Stor rikdom!

Det hvite på toppen av fjellet er et tempel til ære for apeguden Hanuman. Der bor det to babaer (hellige menn) og 350 aper. Vi gikk opp 700 trappetrinn for å komme dit.

I denne båten fløt vi nedover elva for å komme til apetempelet. Vannet var helt rolig, så turen var ren meditasjon.

Ved tempelet møtte vi blant annet denne karen, en black faced hanuman monkey.

En av babaene som bodde i tempelet. Utrolig kul fyr! Bak han en apemamma med babyen sin.

Utsikt fra apetempelet.

En morgen gikk vi opp på et annet fjell for å se soloppgangen, og da ble jeg kompis med han her. Han holdt meg i hånda til og med!

I tempelet på det fjellet fikk jeg være med og spille da disse mennene hadde morgenrituale.

Soloppgang over Hampi.

Steinformasjoner. Sånne var det fullt av rundt hele byen.

Her finner du de andre stedene jeg har skrevet om.

Reklamer

En hippie

Fine øyeblikk #3

Venninna mi M og jeg ute på tokt i Anjuna, Goa i fjor. M kjørte scooter, jeg satt på. Varm vind i håret, og de samme humpete veiene som vi hadde kjørt mange ganger før. Den legendariske strandbaren Curlies var målet, og vi lo, vi var frie og kunne gjøre hva vi ville. Den berusende frihetsfølelsen i Goa gjorde oss barnslige, knisende og sprudlende. Inn på stien mellom kokostrærne, kronglete vei som alltid var nesten litt for spennende. Det kom ei ku her og en gjeng med selgere der, steiner og røtter skumpa scooteren hit og dit, og når som helst kunne vi få ei kokosnøtt i hodet.

Vi gikk av scooteren der stien slutta og spratt ned mot stranda. Gikk litt saktere forbi stedet der de ekstremt høye palmetrærne laga ei ramme mot havet, himmelen var alltid spesielt vakker inni den ramma. Veksla noen ord med den trivelige, flirende smykkeselgerdama. Traff på kokosnøttselgerdama som ga meg en stor klem og spurte hvordan det gikk.

Inne på Curlies kjøpte vi øl og satte oss ned for å se på solnedgangen, og å observere alle de variasjonene over arten menneske som befinner seg på South Anjuna Beach.

Så kom det en knallbrun fyr i 60-årene bort til oss, han hadde på seg shorts og noen smykker rundt halsen, og han var i god form alderen tatt i betraktning. En energisk kar, rett og slett, og vi kunne se på han at han hadde en historie å fortelle oss, han hadde noe på hjertet og det var ikke dagligdagse strofer om været. Dette var en av gammelhippiene, han hadde bodd i Goa lenge, det var tydelig. Men han var ikke en typisk Goa- freak, han så reflektert og avbalansert ut.

«Can I join you, girls?» spurte han.

Selvsagt fikk han det, når en har mulighet til å få førstehånds historier fra en av heltene, en av de som var med på å spre peace and love back in the days, så lar en ikke sjansen gå fra seg.

Han fortalte at han var en av de aller første hippiene som kom til Goa, han kom dit med buss i 1967. De fleste som var med den gangen hadde enten flytta hjem til USA eller var døde. Selv hadde han ikke reist tilbake til USA mer enn noen få ganger, han hata USA fortalte han, og vred seg i stolen når vi spurte om hjemlandet hans. «Goa is my home» sa han.

Da vi spurte han hva han lever av, hva han gjør om dagene, svarte han at han stort sett tar livet med ro og steller i hagen sin. Den informasjonen der er nok åpen for fortolkning.

Shiva Eye, skjell som er nedslipt av sand

Hippien satt sammen med oss lenge og prata. Da han skulle gå ga han oss en merkelig steinlignende sak hver. Den var hvit, rund og glatt, og med et spiralmønster på. «That is actually a shell which has been worn down by the sand. It’s called a Shiva Eye and it will bring you luck».

Uansett om skjellet bringer lykke eller ikke, har jeg det alltid i veska mi fordi jeg trenger å bli påmint at egentlig har jeg muligheten til å skape meg et spennende, helt annerledes liv utenfor den vanlige ramma. Hippien hadde tenkt igjennom hvordan han ville ha livet sitt og så levde han på den måten. Jeg tror det var det han ville fortelle oss.

Les også: Lakshmi og Benken

Lakshmi

Solnedgang på stranda "vår" i Anjuna. Alle solnedgangene der hører også med til de fineste øyeblikkene i livet mitt.

Livet mitt er fullt av fantastisk fine øyeblikk. Det er dem jeg klamrer meg fast til når det stormer som verst, eller når det er helt, helt stille. Og jeg prøver å tenke at disse øyeblikkene veier opp for alt som er vanskelig. Jeg har lyst til å skrive ned noen av øyeblikkene som en egen serie her på bloggen, i tilfeldig rekkefølge.

Fine øyeblikk #1:

Det første fine øyeblikket skjedde faktisk i går, det var en telefonsamtale med ei venninne jeg ikke har snakka med på ett år.

I fjor på denne tida bodde jeg et par måneder i Goa, India. Der var de nærmeste naboene mine en indisk familie som jeg ble godt kjent med. De bodde i en garasje og eide nesten ingenting. Faren i huset, Bapu, jobba med å lempe stein dagen lang. Han tjente 70 rupi om dagen (ca 9 kr). Mora i familien, Lakshmi, var på min alder. De hadde to unger, ei jente på 10 år og en gutt på 12 år.

Hele familien var utrolig imøtekommende og koselige. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg hadde så mye når de hadde så lite. En familie på fire som bodde i en garasje på kanskje 25 kvm tilsammen?! Lakshmi og barna delte seng. Bapu sov på gulvet.

Lakshmi jobba som hushjelp hos flere vestlige fastboende i Goa, og hun vaska huset vårt også. Dette syns jeg, som svoren sosialist, var rart og egentlig ganske ubehagelig i starten. Men jeg tenkte som så at Lakshmi var avhengig av det hun tjente på å vaske for oss. Jeg ga henne alltid mye mer penger enn det hun ba om, det skulle bare mangle.

Det tok ikke lang tid før Lakshmi og jeg ble venninner, på grunn av hennes åpne og vennlige natur. Hun snakka dårlig engelsk, men kommuniserte godt likevel. Lakshmi var alltid blid, hun smilte og lo og klagde aldri. Hun var så snill og god.

Dessverre har ikke Bapu og Lakshmi telefon eller tilgang til internett, derfor har jeg ikke hatt kontakt med dem etter jeg kom til Norge. Men i desember dro en kompis av meg nedover, og han har bragt hilsener fram og tilbake mellom meg og Lakshmi. Og i går ringte han meg mens han var innom Lakshmi en tur, og så fikk jeg snakke med henne.

Det var så godt å høre stemmen hennes. Hun lo masse og sa at jeg måtte ta vare på meg selv, og at hun håpa jeg kom tilbake snart. Fine Lakshmi. Jeg håper jeg treffer henne igjen en gang.

Les også: Hvordan går det?

Det eneste jeg vil si om angst

Høsten 2008 ble jeg lagt inn på et distriktspsykiatrisk senter på grunn av angst. Jeg var redd for å gå på butikken, redd for å være ute, redd for å være alene, redd for å skade meg selv.

En helg jeg var hjemme på perm tenkte jeg: «Hva om jeg blir redd alt

Etter noen måneder ble jeg det. Redd alt. Alt var skremmende.

Og da ble jeg egentlig ikke redd noenting. Jeg hadde liksom ingenting å miste mer, alt var like skremmende, og dermed var ingenting skremmende.

Det var da jeg fant ut at jeg like gjerne kunne dra til India. Den flyskrekken som tidligere hadde forhindra meg fra å reise langt, ble plutselig ikke verdt noen ting lenger. Jeg har fått en svært høy toleransegrense for redsel.

Det eneste jeg vil si om angst her på bloggen, er at jeg driter i den, det er faen ikke den som styrer meg.

Hvordan går det?*

Tittelspørsmålet med det tilhørende svaret «Bra!» er et kroneksempel på norsk pliktprat uten egentlig innhold. Det er ikke meninga at en skal svare utfyllende på det spørsmålet. Jeg undres bare mer og mer på hvorfor det egentlig er sånn. For å teste reaksjonen til folk har jeg til og med prøvd å svare mer detaljert, og det har ikke vært noen suksess, for å si det sånn. Det er mulig at jeg er litt sær, og at de fleste faktisk så og si konstant har det bra, hverken mer eller mindre. Men jeg tror ikke det det, for da hadde livet og samfunnet vært flatt og forutsigbart og grått, og det er det ikke.

I fjor på denne tida tilbragte jeg to måneder i Goa, India. En kan si mye rart om Goa, men jeg kan med hånda på hjertet si at de to månedene der var de lykkeligste i mitt liv. Hippienes herlige peace and love – filosofi lever i beste velgående der nede, og det passet ypperlig for meg som nettopp hadde blitt utskrevet fra DPS og var veldig mottakelig for kjærlighet og omsorg. I Anjuna hvor jeg bodde, fins det tre forskjellige typer mennesker (hvis jeg skal generalisere veldig); de indiske innfødte, hippier (både nyhippier og gammelhippier) og vestlige partyfolk. Det som slo meg med særlig de to førstnevnte gruppene, var det at de virkelig andre mennesker. Jeg ble kjent med alle mulige slags folk der nede, fordi de var så åpne for kontakt.

En dag jeg satt og grein på stranda, kom kokosnøttdama bort til meg og trøsta meg. Jeg gikk inn på en kafe en dag jeg følte meg litt nedfor, og da kom det en servitør bort til meg og spurte om det gikk bra med meg. Og han mente det, han ville ha et ærlig svar fra meg og han kom med oppmuntrende kommentarer da jeg fortalte at jeg hadde en dårlig dag. Slike opplevelser gjorde at jeg slappa av på en helt annen måte der nede enn jeg gjør her hjemme i Norge. Hvis en servitør i Trondheim hadde kommet bort og spurt meg hvordan jeg har det, så hadde det vært en rystende sjeldenhet, jeg tror jeg nærmest hadde følt meg støtt.

Men jeg var i peace-and-love-modus ganske lenge etter jeg kom hjem i fjor, og det har altså gitt seg utslag i situasjoner hvor jeg har vært litt for åpen og ærlig ovenfor bekjente som stiller meg spørsmålet «Hvordan går det?». Jeg innbilte meg at folk faktisk ville ha et ærlig svar på dette spørsmålet og at de gjerne også stilte oppfølgingsspørsmål. Men her i Norge klarer de fleste ikke å forholde seg til det svaret jeg har å gi.

Hvorfor er det så skummelt å komme litt nærmere inn på hverandre enn «Bra» og været, egentlig? Jeg har snakka med flere venner her i Norge om dette, og de har forskjellige svar å gi, men ingen fullgode. Nordmenn har det ikke mer travelt enn indere (og ja, hippiene jobber de og!), og vi har ihvertfall ikke større personlige problemer enn det folk i India har.

Nordmenn er kalde, folk lenger sør er varme, blablabla, fordom, klisje. Men altså. Det er noe i det.

*jo takk som spør, er litt trøtt og sliten, men dette er egentlig en av de bedre dagene, har en god periode nå. Hva med deg da?

Mandagsreise 1: Madagaskar

Risåker

Mandag er den desidert kjipeste dagen i uka. Jeg trenger litt vitamininnsprøytning på mandager. Derfor vil jeg hver mandag ta med bloggen på ei reise. Jeg vil vise fram både steder jeg har vært, og steder jeg drømmer om å reise til.

I dag skal jeg dra til Madagaskar. Madagaskar er drømmereisemål nr 1 for tida, jeg har så utrolig lyst til å dra dit i noen uker, og så til Mosambik og Tanzania etterpå (Madagaskar ligger utenfor Mosambiks kyst). Håper jeg får det til en gang.

Det som trekker meg mot Madagaskar er at det er vakkert der, nærmest som et paradis, og dyrelivet er helt fantastisk. 80% av artene på Madagaskar finnes ikke noe annet sted i verden!  På østsida av øya er det regnskog, på vest-og sørsida er det tørrere skog. Øya har også steppelandskap, flere innsjøer og høye fjell.

Øya St. Marie, nord i Madagaskar

Men dyrelivet altså! Tidligere fantes noe som kalles elefantfugl der, den veide 500 kg og var tre meter høy! Herregud så kult det hadde vært og sett den. Dessverre har størstedelen av faunaen på Madagaskar blitt utrydda og denne prosessen pågår i altfor stor grad fortsatt, kjempetrist. Derfor MÅ jeg komme meg dit snart så jeg får opplevd de fascinerende skapningene før det er for seint.

Lemur

Lemur

Solnedgang

Paradis!

Kameleon

Å leite etter bilder til dette innlegget gjør meg nesten rørt, det er så mye vakkert…

Jeg har en forkjærlighet for apekatter, de ligner så mye på oss mennesker, men samtidig er de fremmede og rare. Det finnes mange forskjellige typer lemurer på Madagaskar, og det er flere naturreservater der hvor det skal være mulig å se noen av dem. O’ lykke!

For omtrent 160 millioner år siden rev Madagaskars landmasse seg løs fra Afrika. Ca 75 millioner år seinere igjen ble en bit revet løs fra Madagaskar, drev avgårde og ble til det som i dag heter India. Derfor har Madagaskars dyreliv mer til felles med det indiske dyrelivet enn det afrikanske.

Innimellom speidinga etter dyreliv hadde det vært herlig å sitte i en båt som glir langs vannet…

… eller ligge på ei strand og se på solnedgangen, som er like vakker hver eneste kveld.

Hovedstaden på Madagaskar heter Antananarivo. Det skal være en vakker og livlig by, med mange kirker, moskeer og markeder. Den er bygd på tolv høyder, så det er sikkert god trim i å vandre rundt og se seg omkring.

Air France flyr fra Paris til Antananarivo på 12 timer. Prisen er ikke ille heller, jeg har sett billetter for 5200 kr tur-retur. Jeg skjønner nesten ikke at folk drar til Gran Canaria jeg, når det går an å komme seg til mye vakrere og eksotiske steder for omtrent samme pris. Da jeg dro til India i fjor var jeg full av angst og nevroser, og den turen gikk helt strålende, så det er godt mulig å gjennomføre sånne turer selv om en sliter med psyken. Psykiateren min sa i ettertid at Indiaturen hadde gjort meg friskere. Derfor har jeg virkelig tro på at jeg kommer meg til Madagaskar om ikke så alt for lenge, og at det kommer til å bli en fantastisk, og kanskje til og med terapeutisk, opplevelse!

Her finner du informasjon om Madagaskar i Lonely Planet.

Valentinsromantikk?

Jepp, det er valentinsdag og jeg må si det er begrensa hvor mye den dagen betyr for meg.

Egentlig er jeg en sånn person som liker å benytte visse anledninger til å feire vennskap/samhold/whatever. Bursdager, for eksempel, er på mange måter tøys og tull etter en har blitt voksen, det er jo ingen stor prestasjon å bli ett år eldre og jeg har ikke helt sansen for gavestyret heller. Men jeg syns bursdagen min er en flott mulighet til å ha en artig fest eller et koselig selskap sammen med folk jeg setter pris på. En unnskyldning for å være sosial og finne på noe moro, rett og slett.

Sånn kunne jeg jo sett på valentinsdagen også. Som en anledning til å finne på noe koselig/romantisk/artig sammen med den jeg liker best, eller til å feire kjærligheten på en annen måte. Men. MEN. Hele greia føles falskt og oppkonstruert. Jeg har nok erfaring med mannfolk til å kunne fastslå at romantiske gester kan ikke tvinges fram. Og det er jo akkurat sånn valentinsdagen fungerer. Kom igjen kjærest, finn på noe romantisk, NÅ, I DAG, det er jo valentinsdag! Kom igjen da! Vær romantisk!

For en stund siden ble en eller annen kjendis, husker ikke hvem, stilt spørsmålet: hva er det mest romantiske noen har gjort mot deg? Da begynte jeg å gruble litt på hva som ville vært mitt svar på det spørsmålet. Jeg er rimelig sikker på at svaret mitt involverer reisen min til India på en eller annen måte, men har ikke noe mer konkret svar enn det foreløpig*. Det som imidlertid er sikkert, er at pliktgaver/-gester i jeg har fått i forbindelse med merkedager ikke kommer på topp 50 en gang.

Romantikk og kjærlighet er spontant og personlig, ikke pliktstyrt og masseprodusert. Derfor er valentinsdagen en selvmotsigelse i mine øyne.

* når jeg har svaret klart, kommer det et eget innlegg om det!