Category Archives: Eventyr

Ly

På ei forblåst klippe, høyt over havet, satt de tett i tett sammen. Hun og de to beste, Marco og Ava. Ingen snakka. Det var noe med lufta der.

De hadde reist et lite stykke for å komme dit. Ingen av dem var spesielt glade i å kjøre bil, men det fortrengte de fordi de trengte å kjenne på sangene, smilene og det vakre i landskapet som suste forbi. Som om det var landskapet som bevegde seg og ikke bilen. Et slags magisk, levende maleri som pulserte og smøg seg inn i sansene deres. Innover, innover.

Det var en sånn biltur med gamle sanger på radio,  skrål og latter og fyllehistorier og verdens beste venner, som i en teit amerikansk high school movie, men så er det bare livet. Livet som av og til tar over styringa, kjører showet, og lar deg få nyte det.

Da de gikk ut av bilen hadde energien fra livet og maleriet og sangene satt seg i dem som adrenalin, og Marco var venneflørtende som alltid, han tok mye på henne, holdt henne i hånda der de rusla bortover, Ava skravla ivei om Kafka på stranden og var gira.

Vinden blåste rundt dem, himmelen var grå, nesten svart, skyene danset. Naturen spilte for dem, og de melankolske, dramatiske tonene forma dem, øynene deres fikk høytid og alvor i seg.

Tett sammen satte de seg på klippa. Tett. Vinden ruskende i håret. Alle tre på samme frekvens, stille, naturen snakka for dem og de var sammen.

Les også: Grønne drømmer og Øyeblikket

Advertisements

Illusjon

Du er her. Men likevel ikke. Du svømmer vekk, vekk fra meg, vannet er dypt, og jeg mister deg nesten av syne. Nå trenger jeg å føle noe. Jeg skulle ha følt noe nå. Er det vannet som gjør meg nummen? Er det for kaldt?

Leppene prikker. De kjennes hovne. Jeg trekker pusten, slår armene rundt meg selv. Øynene prøver å fokusere, men det flimrer, lyset er for skarpt.

Du vet at jeg ikke liker dette. Det er som om du vil gjøre meg nervøs. Du vil at jeg skal stå klar. Alltid stå klar. Vente. Avvente. Litt til, bare litt til. Fortvilelsen rykker i meg, strekker meg, jeg vil ikke vente, men jeg klarer ikke å… klarer ikke. Det er kaldt. Du vet at jeg ikke klarer å svømme så langt. Men du vil at jeg skal gjøre det likevel.

En tanke streifer meg. Tanken som alltid dukker opp i slike situasjoner. Jeg kan snu. Jeg kan gi opp. Gå tilbake til det som venter meg. Det kjente. Det svale, det som svøper meg i lette silkelakner, bærer meg, lar meg synke ned i en varm, myk himmelseng, og bare lar meg være i fred.

Det er så langt å svømme. Du er der ute, langt ute, jeg ser deg flyte, gli, du blir ført av gårde i det brusende vannet. Og i horisonten… fremmed land. Du har fortalt meg om hva som finnes der, frihet, krefter, eventyr. Det jeg savner, næring, det som er ekte.

Jeg merker plutselig at jeg står med  tærne ute i vannkanten, i lette bevegelser skyller vannet over dem, jevnlig, jevnlig, suggererende, insisterende. Det er derfor jeg er nummen. Eller…

… jeg kjenner det nå, det er ikke nummenhet, det er frykt. Vannet er ikke kaldt. Det er bare… overveldende.

Les også: Regnbuen, Sjatteringer og Den andre

Grønne drømmer

Hun lente seg forsiktig mot treet, plutselig litt desillusjonert og sliten. Hvorfor de hadde gått til dette vannet ante hun ikke. M var sånn. Overbevisende, engasjerende. Han hadde gode ideer. Myke tanker som var lette å følge. Han malte bilder når han snakket. Stemningsfulle, hypnotiserende bilder. Bilder som fikk henne til å lengte. Det var så godt å drømme sammen med han.

Treet hadde en ruglete, kraftig stamme, og det var høyt og erverdig. Gammelt. Det var et sånt tre hun kunne se for seg et ansikt på. Drømmetre. Dagdrømmetre. Eventyrtre. «Snakk til meg», tenkte hun. «Si noe, fortell om hva du har sett, hva som skjuler seg i vannet.» Det suste i bladene, stille, hviskende, men hun klarte ikke å tyde det. Hun pirka borti barken, banka med knyttneven.

Desillusjonert. Hun leita etter mening her også. Det var et vakkert sted. M var vakker. Kanskje den nydeligste kompisen hun hadde, og ihvertfall den med de vakreste tankene. Men skjønnheten hans fikk av og til et skjær av noe annet, den ble påtrengende, usannsynlig.

Nå sto han helt nede ved vannkanten i bare boxershortsen. Han snudde seg og smilte til henne, vinka henne til seg. «Jeg venter litt, jeg!», ropte hun med et lite knis. Hun hadde en voldsom trang til å kaste seg mot han, dytte han i vannet, rive i håret hans, hyle. Provosere han. Gjøre han forbanna, få han til å gjøre noe som ikke var vakkert.

Vannet var helt stille, solstrålene spilte en melodi om noe hun hadde glemt, noe hun ikke forsto, på den blanke overflata. M gikk sakte uti, lot fingrene stryke vannspeilet. Skimrende, forsiktig.

Les også: Krusninger og La meg vise deg noe