Ei gnistrende kule

Noen ganger er det best å bare sette seg ned og ta og føle på det. Når alt som skjer rundt meg og inne i meg blir for overveldende samler jeg det sammen og setter lys på det. Aleine. For meg selv, for min egen del.

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Les også: Sorgen og Krusninger

Advertisements

6 responses to “Ei gnistrende kule

  1. Dette var et godt innlegg å lese! Jeg ble så glad for din del da jeg leste det siste.. «akspertere den», for denne kula er jo en del av deg. Også er jeg så glad for at du løfter hodet og åpner øynene!

    Og «kjenne at jeg omgis av en hel verden».

    Så selv om det var et sårt innlegg Muriel, ble jeg glad 🙂 Alle kan kjenne seg igjen i dette, tror jeg – om enn i kanskje varierende grad/styrke. Jeg kjente meg iallfall igjen! 🙂

    Stor klem, frøken!

  2. Vakkert skrevet, som alltid! 🙂

  3. Tilbaketråkk: uberVU - social comments

  4. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver, og du skriver så flott. Jeg tror det er lurt å kjenne på alt det vonde innimellom, og akseptere at det er sånn, men å ikke la det ta over. Eller noe.
    Jeg synes også det er så flott hvordan du illustrerer mange av innleggene dine med så nydelige bilder.

  5. @Marita: Tusen takk for en flott kommentar 🙂

    @Glasskår: Tusen takk 🙂

    @Regnduft: Du har helt rett. Aksept er viktig, uten å la det vonde få full kontroll. Takk for en koselig kommentar 🙂

  6. Tilbaketråkk: Avhengighet | Muriel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s