Tankene

Jeg er drittlei av å være deprimert! Drittlei av det automatiserte tankemønsteret som prøver å ødelegge ethvert hint av glede jeg opplever. Depresjonsdelen av meg, Miserable Muriel, lykkes ikke alltid i å ta over tankene mine, men av og til blir jeg fanga av depresjonen.

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

– Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

– Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer

Reklamer

4 responses to “Tankene

  1. Vi mennesker har både mørke og lyse sider.Det er ikke så lett å tolerere de mørke, synes jeg, men de er der.Er en del av meg-selv om jeg skulle ønske at de ikke var det.Du skriver at du ikke har mista håpet fullstendig.Vi trenger håp, men for meg er det slik at håpet virker så fryktelig langt borte.I kortere og lengre perioder.Fordi dagene går.Og jeg blir ikke bedre…Det viktigste er vel kanskje at du tør å være deg.Og jeg meg.Du gir meg mot du!

  2. Mye deprisivitet sitter nok også i de biologiske arvelige disposisjoner. Man er seg selv også fysisk som igjen viser ser mentalt. Hva kan gjøres ved slikt?

  3. Jeg er så enig med Maryathome, de mørke sidene blir ofte ikke akseptert synes jeg. De skal skjules og helst ikke vises fram for noen andre. Jeg merker at det mange ganger blir verre da; når jeg bare skyver de bort og låser de inn i et rom langt inne i meg selv. Så kanskje er det bra det du gjør: at du sier det selv om det kanskje ikke føles bra der og da?
    Jeg synes også mange er dårlig å ta i mot dersom noen sier de ikke har det bra. Jeg synes at mange fort fokuserer på det positive. Noen ganger trenger jeg bare å si det, og at noen lytter uten å ville fikse mitt problem eller få meg til å se lysere på tilværelsen. Noen dager er bare dritkjipe!

  4. @Maryathome: Jeg tror vi bare må akseptere de mørke sidene våre. Men jeg blir irritert når de kommer fram på den måten de gjorde på fredag, for det var jo egentlig en kjempefin kveld! Håpet virker langt borte for meg også i perioder, men jeg nekter å gi slipp på det. Jeg tviholder på det.

    @Geir: Depresjon ligger i genene ja, men utløses ofte av traumer. Er jo mye som kan gjøres, samtaleterapi og medisiner f.eks, slik som jeg holder på med nå.

    @Hanne: Jeg tror heller ikke det er lurt å fortrenge det mørke og vonde. Og det med å skulle «tenke positivt» hele tida er som du sier bare tull. Men denne kvelden jeg har skrevet om var jo egentlig fin! Da blir jeg frustrert når depresjonen plutselig kommer til overflata selv om jeg koser meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s