Fjas og fanteri på galehuset

Fine øyeblikk #7

Da jeg var innlagt på DPS hadde jeg faktisk mange morsomme og gode stunder midt oppi alt det jævlige. Ei av mine nærmeste venninner ble jeg kjent med på DPS, og jeg fikk god kontakt med flere av de andre pasientene også.

Stemninga på dagligstua på et psykatrisk senter er spesiell. Selv om de aller fleste ser helt normale ut og i grunnen oppfører seg normalt også, er det naturlig nok mange som har et trist drag over ansiktet. For å bruke meg selv som eksempel, så var det mange dager jeg ikke orka å prate, rett og slett. Jeg hadde ikke nok konsentrasjon til å føre en samtale, og for mange voldsomme tanker i hodet til å klare å bidra med noen ting. Likevel syntes jeg det var fint å oppholde meg på dagligstua. Godt å være sammen med andre mennesker istedet for å isolere meg på rommet.

Det var avslappende og befriende  at vi ikke trengte å late som vi ikke var psyke. Er man innlagt, så er man innlagt. Stirring ut i lufta og grining på dagligstua ble ikke sett rart på eller kommentert, for å si det sånn.

Vi var ganske mange som var innlagt samtidig over lengre tid, og flere av oss ble en sammensveisa gjeng etterhvert. På et sånt sted så klamrer en seg til de små lyspunktene som dukker opp. Humor ble vår felles medisin. Vi hadde det veldig gøy med å lese gjennom en temabrosjyre om anti-depressiva der alle bivirkningene ble ramsa opp. Lista over bivirkninger er nemlig så lang at det blir bare komisk til slutt. En av bivirkningene var nedsatt sexlyst – og sexevne. «Herregud, blir vi dårlige i senga av medisinen vi tar?» ropte R. Vi vred oss på stolene i latterkrampe. Teit? Barnslig? Oh yes indeed, men det var sånn vi kom oss gjennom dagene.

Etter som ukene gikk begynte noen av oss å friskne til, og med det steg frustrasjonen over å bli passa på av pleierne. Jeg vil ikke gå i detalj på alt som foregikk, men det skjedde en del ting som ikke var helt bra fra pleiernes side. Dette gjorde at samholdet ble enda sterkere blant pasientene. Vi kjente hverandre egentlig ikke, og vi var spredt i både alder, utdanning og verdier, men vi hadde det aller viktigste til felles: vi var innlagt på samme sted.

En dag jeg hadde det helt forjævlig, jeg var så deppa at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, ble det mine gode venner blant medpasientene som fikk meg opp igjen. Vi var flere som var på en nedtur denne dagen. Som vanlig satt vi i dagligstua og småprata litt. Etterhvert begynte vi å komme i litt sånn leirskole-fjortis-modus. Fniste og lo av alt mulig, både av oss selv, sykdommen vår, medisiner, behandling, pleiere, det å være innlagt.

Vi rota oss inn i opprørsplaner (bare for moro, vi er jo ikke heelt gale), noen skulle rive ut alle bøkene på biblioteket, noen skulle hive planter veggimellom, noen skulle bære ut alle møblene (midt på vinteren). Det var så utrolig godt å bare le og ha det moro, vi glemte alt det vonde en stund og ga faen, og vi forsto hverandre og det gjorde ikke pleierne, så vi trengte denne stunda, trengte å bygge hverandre opp med latter og latterligheter.

Mennesker er vanvittig sterke. Vanvittig tilpasningsdyktige. Jeg er stolt over at vi klarte å fjase og gjøre hverandre i godt humør istedet for å trykke hverandre lenger ned.

Her er de andre fine øyeblikkene jeg har skrevet om.