How to deal with it

Jeg har tidligere fortalt om hvordan psyken min har utvikla seg gjennom livet mitt, om da sammenbruddet mitt kom og om forløpet for at jeg ble innlagt på DPS. Nå vil jeg prøve å sette dette i sammenheng med diagnostisering og terapien jeg fikk da jeg ble innlagt.

Hovedårsaken til at jeg ble lagt inn var at jeg hadde forferdelig, lammende, ødeleggende angst. De siste dagene før jeg ble lagt inn var jeg mer angst enn menneske. Det kjentes ihvertfall sånn ut. Jeg var vant til at jeg av og til hadde nedstemte perioder, men slik pasifiserende angst hadde jeg aldri opplevd før.

Etter å ha kommet i orden på rommet mitt på DPS fikk jeg min første samtale med psykiateren min. Vi kom fram til at det viktigste for meg der og da var å mestre angsten min. Men så sa han at «Diagnosen din er alvorlig depresjon og angstlidelse». What?, tenkte jeg. «Angsten er bare et utløp for depresjonen din». What? Av en eller annen grunn ble jeg helt knekt av dette. Alvorlig depresjon. Det assosierte jeg med suicidalitet, å være unormal, å være helt ødelagt. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle få medisin og noen mestringsstrategier for angsten, og så kom jeg til å bli frisk i løpet av noen uker. Men alvorlig depresjon. Alvorlig.

Jeg skjønte at nå, nå er jeg faenmeg syk. Dette kommer ikke til å ta et par uker. Jeg har en jævlig stor jobb å gjøre.

Å behandle psykisk sykdom er ingen enkel affære, hverken for behandleren eller pasienten. For meg var det et blodslit, et helvete, men utvilsomt den viktigste og mest omfattende arbeidsoppgaven jeg noensinne har hatt. Heldigvis var psykiateren min flink, stødig, smart, morsom og sympatisk. Jeg fikk tillit til han med en gang, og klarte å åpne meg helt. Det er svært nødvendig for å få til framgang i terapien.

Vi fant ganske raskt ut jeg hadde en relativt sær, kronisk type angst. Mye av terapien gikk ut på å ufarliggjøre angsten. Psykiateren min lærte meg utrolig mye om hvordan angst oppstår, hva som skjer i hjernen og hva som kan være årsakene til slik angst. Noe av det viktigste for meg var at psykiateren min gjorde meg trygg på at jeg kommer ikke til å miste kontrollen. Det er veldig liten sjans for at jeg går inn i en psykose og skader meg selv, og det er virkelig godt å vite.

Medisinering jobba vi også med. Hva slags type anti-depressiva, hvor raskt kunne jeg trappe opp, hvor stor mengde. Det fins ingen oppskrift for hvilken medisin som fungerer best i psykiatrien, så en må rett og slett prøve seg fram til en finner det somhar best effekt. Jeg fikk ikke lov til å ta valium mens jeg var innlagt, og det er jeg vanvittig glad for i dag. Det lærte meg å takle angstanfallene og turene ned i mørket selv.

Det vondeste med behandlinga var å nøste, hale, dra i alt det ekle, vonde, fæle som jeg hadde lagra aller bakerst i underbevisstheten. Roten til psykdommen min. Traumene. Svikene. Alt det vonde jeg hadde opplevd gjennom livet måtte gjennomgåes, og vi fant sammenhenger, mønstre, det ble klarere hvorfor jeg er som jeg er. Noe av det sentrale i behandlinga er faktisk å finne ut hva det egentlig er som er problemet.

Etter rundt seks uker på DPS begynte jeg å få taket på angsten. Den var der fortsatt i veldig stor grad, men den styrte meg ikke like mye som før. Som psykiateren sa det, poenget er ikke først og fremst å fjerne angsten, det viktige er at jeg skal ha så høy livskvalitet som mulig selv om jeg har angst. Så min strategi var å anerkjenne angsten, la den være der og holde på med sitt, mens jeg la opp livet mitt ut i fra mine egne ønsker. Jeg bestemte meg for at angsten aldri skal diktere mine planer og handlinger.

Tida for utskrivelse begynte å nærme seg. De siste par ukene på DPS brukte jeg og psykiateren min på å legge en plan for mestring av depresjonen min. Vi diskuterte igjennom hvordan jeg skulle forholde meg til depresjonen i hverdagen, hvordan jeg skulle legge opp dagene. Et par uker før jeg skulle skrives ut var jeg hjemme på perm 10 dager i strekk for å teste hva som fungerte og ikke. Tilbake på DPS igjen satte jeg opp en detaljert timeplan for den første uka etter utskrivelse i samarbeid med kontaktpleieren min.

Oppholdet på DPS var starten på en langvarig prosess som fortsatt ikke er ferdig. Redskapene jeg fikk med meg derfra bruker jeg hele tida. Jeg går til psykolog en gang i uka for å bearbeide traumene og vedlikeholde mestringsverktøyene. Og selv om det kanskje ikke vises, så jobber jeg hardt. Hver. Eneste. Dag. Til og med de dagene jeg ikke får til å gjøre noenting.

Det er dette som er jobben min nå. Jeg har ingen planer om å gi meg.

Advertisements

10 responses to “How to deal with it

  1. Det er en uendelig viktig jobb som jeg er sikker på at du er flink til. Stå på! 🙂

  2. Åh Muriel – tårer i øynene etter de siste setningene dine!

    «Og selv om det kanskje ikke vises, så jobber jeg hardt. Hver. Eneste. Dag. Til og med de dagene jeg ikke får til å gjøre noenting.

    Det er dette som er jobben min nå. Jeg har ingen planer om å gi meg.»

    Dette er jobben din nå. Og som jeg har lært deg å kjenne hittil, så gjør du en strålende jobb, og du jobber hardt.

    Jeg beundrer deg – stor klem!

  3. Jeg er glad for at du fant noen som du kunne ha tillit til. Tillit er en gave, ikke noe andre mennesker kan eller skal forvente av oss. Det er noe vi gir.

    Det er en krevende jobb dette her. Og heller ikke noe å ta lett på – fordi det jo er livet det handler om. Ditt liv. Og ditt liv er viktig!Jeg beundrer deg for jobben du gjør!Og igjen – jeg synes du er modig – ærligheten din skaper gjenkjennelse og gir flere en mulighet til å forstå.

  4. @Pusetante: Jeg gjør så godt jeg kan 🙂

    @Marita: Nå får jeg tårer i øynene også… Jeg beundrer deg også vet du 🙂

    @Maryathome: Tusen takk for en flott kommentar 🙂 Er glad for at jeg når ut til noen med skribleriene mine, synes det er godt at det kommer noe bra ut av sykdommen min.

  5. Jeg ble også rørt av de siste setningene dine, slik Marita ble. Du skriver så utrolig bra. Du gir meg mye!

  6. Jeg ble det og. Du virker som ei kjempesterk dame, Muriel! Jeg har tro på deg!

  7. Tilbaketråkk: uberVU - social comments

  8. Fantastastisk beskrevet Muriel. Det er spennende å følge deg, opplevelsene dine, erfaringene dine. På en merkelig måte er det vakkert å se folk kjempe – å se livsgnisten komme tilbake, å se at det nytter å stå på, å se at det er mulig å forbedre alt og ingenting.! Jeg er stolt av deg!

  9. @Liseliten: Takk i like måte, Lise 🙂

    @Liljen: Å det er godt å høre at noen har tro på meg 🙂 Tusen takk!

    @Glasskår: Tusen hjertelig takk 🙂

  10. Var litt godt å lese om dette..trengte å vite litt om hva som skjedde når man ble innlagt. Og det er godt å se at det fungerer, og at man kan få hjelp.
    Ekskjæresten min er innlagt nå, føler det er pga meg så klart fordi jeg slo opp, og når jeg leste dette fikk jeg litt tro på at det faktisk kunne bli bedre…håper han innser det selv etter hvert. Trist å se at mennesker man bryr seg om, gi opp alt, og ikke ønsker å leve mer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s