Sjatteringer

Jeg er veldig glad jeg har mitt alter ego Den andre. Her er noe av det jeg har skrevet om henne tidligere:

Hun er magisk. Hun får anspente muskler til å slappe av og forandrer kroppen så den blir lett, elegant, rytmisk. Hun legger et slør rundt bekymringer så de framstår som bagateller. Hun forstørrer positive inntrykk så de blir alt som betyr noe. Hun er berusende, hun er rus.

Hun har redda meg mange ganger. Muriel hadde ikke vært Muriel uten Den andre. Nå vil jeg la henne overta litt. Jeg trenger at hun sier noen ord.

Kjære Muriel

Du har det tungt for tida, sier du. Jeg kommer ikke så ofte som du skulle ønske. Og når jeg først kommer har jeg det travelt. Jeg haster flyktig forbi, vi rekker såvidt å veksle noen ord, jeg ser at det lyser litt av deg, men jeg rekker ikke å være hos deg lenge nok til å skape en jevn, stabil flamme.

Jeg vet at jeg er viktig for deg. Vi utfyller hverandre. Men det er jeg som må jobbe hardest, det koster så mye krefter å dra deg opp. Det er liksom… for få knagger å henge ting opp på. Jeg prøver og prøver, henger mange ting på samme knagg, men da bare raser de ned igjen, altfor fort.

Det mørket du har i deg er så sterkt, så tungt, mektig, skremmende. Jeg klarer å få tent lyset hos deg, men så jager mørket meg bort. Eller jeg blir rastløs, sliten, og må videre. Kreftene til mørket gjør meg svakere… det holder deg fast, og jeg føler meg nesten latterlig, ynkelig i møtet med det. Selv om jeg er sterk i meg selv, like sterk som mørket.

Du har slagside. Du vingler, snubler, og det er som oftest mørket du lener deg mot. Det er som om du ikke tror helt på meg. Stiller du spørsmålstegn ved meg? Kaller du meg naiv, godtroende? Betviler du hensikten min, nytteverdien min? Jeg tror du gjør det, Muriel. Og at det er derfor mørket har overtaket.

Det er slitsomt å kjempe mot mørket. Men du kommer aldri til å gi opp, det vet vi begge. Til og med når mørket fanger deg klarer du å huske på meg, se meg for deg. Striper av knallrosa, rød, oransj, og varme skygger i sjøgrønt og lilla holder deg våken. Og du er aldri nede i de dypeste dalene lenge av gangen. Vi kjemper sammen, og vi mister ikke håpet.

Du vet at det fins en vei ut av depresjonen. Du har funnet veien mange ganger før. Husker du Goa? Var du deprimert da? Nei, du var ikke det. I to måneder var du ikke nede i mørket i det hele tatt. Det er bare ett år siden! Ta fram dagboka di. Slå opp på 22. januar i år. Bla deg fram til 29. januar. Hvert eneste innlegg i den perioden begynner med «Dette har vært en kjempebra dag!». Ser du? For mindre enn to måneder siden var du lykkelig flere dager på rad!

Jeg gir deg ikke lov til å slå deg til ro i mørket. Du får det ikke til heller, for du trekkes mot fargene som omgir deg. Mørket er aldri helt svart, det har sjatteringer, glimt, nyanser av alle farger som finnes. Og fargene drar i deg. Hvis det blir farger nok, eller du klarer å se dem på den rette måten, så kommer du deg opp igjen.

Du vet, Muriel, at jeg forsvinner aldri helt. Jeg kommer alltid tilbake. Kanskje en dag er jeg hos deg for godt.

Les også: , Lysbryteren og Øyeblikket


Reklamer

7 responses to “Sjatteringer

  1. heidinilima

    Utrolig godt skrevet -og beskrevet.
    Jeg har også en «Den Andre»: Superwoman -og det er ganske digg!
    Håper «Den Andre» kommer på besøk til deg snart -et besøk som varer 🙂

  2. Vanskelig problemstilling, men forstå hva du mener. Har selv den strategien at jeg ikke kjemper mot noe som helst, da føler jeg mørke krefter mister makt. Godtar stemning og de indre regimet som til en hver tid hersker i meg. Har vel aldri hatt særlig tro på å fortrenge å holde på avstand som verktøy for å få det lettere med seg selv. Men nå har man ulike og subjektive oppfatninger av sitt indre liv, og ulike ord for å forklare, så ingen fasit og ingen mal…dessverre

  3. Dette var sterkt og fint skrevet Muriel! Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at Den andre har så rett, så rett… Hør på alter egoet ditt. Ikke slå deg til ro i mørket…

  4. Sender deg en sang til glede og erkjennesle….

  5. Nok en gang får jeg frysninger over måten du skriver på. Du beskriver ting på en så god måte.

  6. @HeidiNilima: Tusen takk! Kjekt å ha sin egen Superwoman 😀

    @Geir: Fortrenge gjør ikke jeg heller lenger. Gjorde det før, men nå har jeg lært meg å bare akseptere det vonde. Men det betyr ikke at jeg ikke kjemper mot det! Og tusen hjertelig takk for sangen, Afzelius er en av mine favoritter 🙂

    @Liljen: Tusen takk, kommentarene dine gjør dagen min mye bedre 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s