Knuter

Rett før jeg skulle legge meg, var det noen som prikket meg på skuldra. Det var henne. Jeg trengte ikke å snu meg for å skjønne det. Det var noe med måten hun prikka på, ganske hardt og bestemt, og med en særegen rytme. Tamtam-tam-tamtam.

«Hva gjør du her? Jeg har ikke bedt deg om å komme, og jeg har jo tenkt å ta kvelden nå» sa jeg. Hvordan hun hadde klart å snike seg innpå meg uten at jeg merka det gadd jeg ikke å spekulere over, det var ikke akkurat første gangen det skjedde. Hun hadde ikke kommet til å forklare hvis jeg hadde spurt heller.

«Du vet hvorfor jeg er her». Hun så på meg med et utålmodig, småirritert blikk. «Du må se på de knutene nå. Det kan ikke vente lengre. De er der. Du kan ikke ignorere dem for alltid».

«Åkei. Fortell meg om de jævla knutene da» svarte jeg med en stemme som såvidt bar. Som vanlig følte jeg meg invadert av henne. Nærværet hennes kjentes som kløe, som om hun skrudde på et ekstra gir i hodet mitt som fikk meg til å føle mer, merke mer, kjenne mer. Prikkinger nedover armene, som feber. Et konstant hyl som satte seg fast i halsen fordi jeg klarte ikke å uttrykke hva jeg egentlig syns om henne. Hele tida dytta og pirka hun borti overarmen min. Dytt dytt dytt dytt dytt.

«Det er ikke noe å fortelle, men du kan få se på dem» sa hun, fortsatt utålmodig.

Tauene hun viste meg var sammenfiltra i et kaos av  floker og knuter, det var umulig å se hvor tauet begynte og slutta. Jeg tok det fra henne og reiv litt prøvende i det. Noen knuter var bittesmå og harde som stein, andre var store og uoversiktlige. Enkelte steder hadde flere knuter klumpa seg sammen til en massiv klynge, som en labyrint uten ende.

«Bare glem det. Dette orker jeg ikke. Ikke nå, jeg orker ikke. Ta det bort, vær så snill, ta det bort». Jeg ba på en sånn måte at hun måtte høre på meg. Så var hun borte, like umerkelig som når hun dukket opp. Alt som var igjen var tomhet.

Les også: Det eneste jeg vil si om angst, Vekk meg og Å gruble eller ikke gruble

Advertisements

3 responses to “Knuter

  1. Du skriver så fryktelig bra, du drar meg liksom inn i fortellingen.

  2. Tilbaketråkk: Avhengighet | Muriel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s