Tilbake

Det er en person jeg gjerne skulle ha møtt igjen, ei jente som jeg trenger å fortelle noe til.

For å finne henne må jeg reise tilbake i tid, til en barneskole i ei lita bygd. Året er 1990. Den massive, mørkebrune treklossen av en barneskole sender frysninger nedover ryggen min, og jeg blir kvalm. På hjørnet av skolen står det ei jente aleine helt i utkanten av virvaret av unger som løper rundt, det er henne jeg vil snakke med. Hun er ikke helt som jeg husker henne. I mitt hode så hun grå og kjedelig ut. Nå ser jeg bare en helt vanlig 9-åring, det er ikke noe som skiller henne fra de andre.

Jeg går bort til henne og sier «Det er ikke din feil. Du vet det egentlig, men nå sier jeg det til deg for at du skal være helt sikker: det er ikke din feil. Du har ingenting å skamme deg over, det er de andre i klassen din som skal skjemmes. Fortell mammaen din hva de gjør. Fortell hvorfor du har vondt i magen hele tida. Vær så snill, fortell det til henne. Ikke vent. Ikke skån henne, ikke tenk at det er feigt av deg å be om hjelp. Hun vil vite det. Hun vil hjelpe deg. Tro på meg når jeg sier at alt kommer til å bli bedre.»

Jeg har ikke noe stort behov for å skru tida tilbake for å gjøre ting på nytt, på en annen måte. Riktignok kan jeg av og til såvidt kjenne på følelsen av anger. Tenke at jeg skulle ha valgt mer fornuftig, skulle ikke stolt på henne, skulle ikke latt han komme inn i livet mitt, skulle stolt mer på han, skulle sluppet meg mer løs, ikke tenkt så mye på hva folk synes om meg, skulle ikke latt selvbildet mitt bli så styrt av andres bilde av meg.

Men samtidig så vet jeg at det er dette som er meg, livet mitt. Ja, en del av valgene jeg har tatt har fått negative konsekvenser. Men de har også ført positive ting med seg. Mennesker, opplevelser og erfaringer som jeg aldri ville ha vært foruten. Derfor har jeg valgt å ikke dvele så mye ved hva jeg kunne gjort annerledes.

Hadde jeg faktisk fått mulighet til å forandre noe, så ville jeg reist tilbake til der det starta, for å snakke med Muriel 9 år. Jeg ville prøvd å få henne til å skjønne at det marerittet hun gjennomgår på skolen kommer til å rive, slite og klore i henne, i tankene, sjela, hjertet, i altfor mange år framover om hun ikke ber om hjelp til å få slutt på det. Jo lenger hun venter med å fortelle om hva hun blir utsatt for, jo dypere sår kommer hun til å få.

Men først og fremst trenger hun å tenke bedre om seg selv. Tankemønsteret som holder på å innarbeides hos Muriel 9 år består av mørke, selvdestruktive strofer som bryter ned selvtilliten. Til slutt går det negative tankekjøret helt automatisk, og blir en vane det vil bli et blodslit å komme seg ut av.

Dessverre så tror jeg ikke den sta, stolte Muriel 9 år hadde hørt på meg.

Les også: Det store smellet og Post-traumatisk… vekst?

Advertisements

4 responses to “Tilbake

  1. Wow.. fikk tårer i øynene av dette innlegget Muriel, du har en stor evne til å formidle!

    Så godt for deg at du ikke dveler for mye av det som har vært! Det er en stor egenskap, handler kanskje om tilgivelse av fortiden sin? At man tilgir historien, og tar den med seg? Jeg vet ikke, bare undrer.. 🙂

    Og som du sier – dette har jo også gitt deg opplevelser og erfaringer som er positive, og jeg er så glad for at du tenker sånn! 🙂

  2. Man kan nok ikke gå videre inn i voksenlivet uten å gjøre noe med potensielle barn/ungdoms traumer. Man må se på hendelsene, føle på dem, og så erkjenne at dette er en del av meg som jeg ikke kan endre på….. da mister traumene sin kraft, og en kan gå videre, kanskje noe klokere og kanskje noe mer empatisk..

  3. Så sårt innlegg. Får frysninger…

  4. @Marita: Tusen takk, kjempegodt å få en sånn kommentar 🙂 Jeg har jobba MYE med meg selv for å innarbeide denne tankegangen. Tror nok det er det som er mest konstruktivt i lengden. Jeg har tilgitt mobberne, men har ikke klart å tilgi lærerne som ikke greip inn… Og fortsatt kan jeg faktisk få tilbakefall der jeg tenker at det var sikkert min egen feil at jeg ble mobba, at det var ett eller annet galt med meg.

    @Geir: Det er veldig viktig å bearbeide traumer ja, ellers kan de komme tilbake igjen seinere. Det var det som skjedde med meg da jeg fikk sammenbrudd nesten 20 år etter mobbinga skjedde.

    @Liljen: Det er et sårt tema for meg dette ja… Glad jeg har klart å formidle det 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s