Myk

Du gjorde meg myk.

Smilet ditt. Den første natta, sommer, lyst, varmt. Og smilet ditt. Det gjorde at jeg fokuserte fullstendig på deg. Uansett hva som skjer, om vi mister kontakten, begynner å hate hverandre, om du finner en annen, om jeg finner en annen. Tanken på smilet ditt vil alltid gjøre meg myk.

Øynene dine. Intense, gnistrende. I starten syntes jeg de var skumle, farlige, og du så på meg konstant, fanga meg, jeg slapp aldri unna blikket ditt. Øynene dine borra seg rett igjennom det betongtykke laget av beskyttelse rundt hjertet og sjela mi. Du så meg. Du meg. Du så meg og forsto meg, Muriel den merkelige som ikke passer inn noe sted eller sammen med noen. Det gjorde vondt, men det var fascinerende befriende, følelsen av å ikke ha noe valg, jeg forandra meg, ble motstandsløs og myk.

Du var myk. Du er myk. Å være inntil deg, når du tok tak i meg, dro i meg, først med blikket, så med hele deg, hendene, kroppen, omsluttende, trygt. Hvordan du følte hva jeg trengte, og hvordan det harmonerte med hva du selv trengte, og du ville gi meg det uansett tid og sted, på matbutikken, på bussen, på legevakta, armene dine rundt meg, uansett.

Å sveve mot de skimrende, dype, rike fargene dine, la dem gli over meg og sette avtrykk, det gjorde meg myk.

Les også: Bagatellene og bildet og Savn

Advertisements

2 responses to “Myk

  1. Du skriver så bra… 😥

    • Tusen takk, Liljen 🙂 Kjærlighet er noe av det vanskeligste å skrive om… både fordi det er sårt og vondt, men også fordi det er vanskelig å sette ord på det uten at det blir bare kliss og klisjeer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s