Havet

Fine øyeblikk #5

For noen år siden var jeg på vei til noe jeg grudde meg en smule til. Men jeg visste at dette var en once in a lifetime mulighet, så ingen kunne fått meg fra å gjøre det.

Jeg skulle på seiltokt med et av verdens største seilskip, Statsraad Lehmkuhl bygd i 1918. Vi skulle reise fra Bergen til Orknøyene, deretter til Shetland og tilbake til Bergen igjen. Grunnen til at jeg var nervøs, var at jeg ikke hadde anelse om hvordan det var å seile med ei sånn skute. Murielgrublinga gikk på høygir. Men på vei ut sundet tok fascinasjonen og adrenalinet over for nervøsiteten. Jeg kjente med hele kroppen at dette var noe helt spesielt, dette var stort. Jeg følte meg rett og slett beæra over å få seile med et så erverdig skip.

Alle som var med på toktet ble sett på som en del av mannskapet. Vi ble delt inn i tre arbeidslag som skulle jobbe på skift, fire timer hver to ganger i døgnet. Jeg skulle jobbe fra 8 til 12 og fra kl 20 til midnatt. Om natta skulle vi sove tett i tett i hengekøyer.

Etterhvert som vi kommer lenger ut på det åpne havet lærte vi oss skipets bevegelser og klarte å sette sjøbein. Det er ganske hard sjø i Nordsjøen, men Statsraad Lehmkuhl var ett med havet kjentes det ut som. I stedet for å bryte bølgene slik som moderne passasjerferjer gjør, var det som om Statsraaden  seilte med bølgene. Skipet vugga sakte fra side til side, og opp og ned på dønningene.

Mørket senka seg etterhvert over oss, men det var helt stjerneklart. Himmelen har aldri vært så stor som ute på havet den gangen. Stjernene har aldri vært så mange. Og så. I det fjerne. Sterkere lys, både gule og røde, borte i horisonten. Oljeplattformene. Jeg husker at vi var helt stille da vi så dem. De var så overraskende vakre, vi var ute på åpent hav og langt der borte så vi lys som fortalte om andre mennesker.

Da neste dag kom var tilværelsen på skipet salig avslappende, vi begynte å kjenne en del av hemmelighetene hennes, på finurlig vis hadde hun tatt imot oss og vist oss hvordan livet arter seg på havet. Vaktene var morsomme og det var godt å få gi tilbake gjennom det arbeidet vi gjorde. I løpet av dagen ble bølgene kraftigere, og kapteinen forklarte at vi seilte i utkanten av et stormbelte. Det var kaldt og vannspruten slo innover rekka, så vi måtte pakke på oss alt vi hadde av klær, uten at det la noen demper på stemninga.

Da 20-skiftet begynte ble jeg tildelt baugvakt. Baugvaktas oppgave er å stå helt forrest i skipet og holde utkikk, og ringe i ei bjelle hvis en ser andre skip eller objekter på sjøen.

Dønningene var sterke. Jeg sto der helt aleine, lente meg mot rekka. Vinden blåste i ansiktet mitt. Opp og ned, opp og ned duva vi, sakte, i havets favn. Aldri har jeg følt meg så i ett med naturen, dønningene vugga meg, lykkerusen økte i takt med dem. Jeg så og så og så utover det mørke, dype havet, så på krusningene, hvordan fargene skifta, harmonien i bevegelsene blanda med de stadige forandringene, etter ei stund så jeg forskjell på dønningene og forberedte meg på krengningene som kom slik at kroppen var helt i samspill med havet.

Følelsen av å være fullstendig i elementenes makt, men samtidig å oppleve at de gir, det kan ikke sammenlignes med noe. Livet mitt fikk en ekstra sjattering som aldri vil viskes ut.

Her finner du de andre fine øyeblikkene jeg har skrevet om.

Advertisements

3 responses to “Havet

  1. Det var virkelig helt fantastisk fint! 🙂

  2. Så flink du er til å skrive. Artig å lese 🙂

  3. @S: Ja fy søren, heldige oss som fikk oppleve det der 🙂

    @Line Berg: Tusen takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s