Musesteg

Husker dere den leiken vi leika da vi var små? Der vi fikk beskjed om å gå enten musesteg, menneskesteg eller elefantsteg når vi gikk framover? Musestegene var bittesmå, det var såvidt vi bevegde oss i det hele tatt. Menneskestegene var normal gange. Og elefantsteg betydde å ta laaange skritt.

I dag var jeg hos psykologen min. Jeg fortalte at jeg sitter fast i gjørma for tida. At jeg vet ikke når, og om, jeg kommer til å bli helt frisk igjen. At jeg kanskje ikke skal fokusere kun på å bli frisk lenger, men også på hvordan jeg kan gjøre det beste ut av at jeg er psyk.

Før jeg ble psyk foretrakk jeg ofte elefantskritt. Ting skulle gå fort framover. Jeg kasta meg hodestups inn i forelskelser (for et par år siden flytta jeg sammen med en mann jeg hadde kjent i et par dager). Den standard dateprosessen gjorde meg utålmodig og frustrert, for jeg kjente fort om en mann var noe for meg eller ikke.

I studiene var jeg skippertaksmenneske. Skreiv de fleste semesteroppgavene på noen få heseblesende dager. Å jobbe langsomt og detaljfokusert var ikke noe for meg, det viktigste var å være effektiv og bli fort ferdig med ting. Dette funka faktisk veldig bra for meg, jeg har alltid hatt svært gode karakterer. Jeg var flink til å økonomisere arbeidet: ta inn mye informasjon på kort tid, og på å kartlegge hva som var relevant for oppgaven og ikke. På fritida hadde jeg frivillige verv hvor jeg fikk mye ansvar på kort tid og steig raskt i gradene. Elefantsteg.

Den siste tida, jeg vet egentlig ikke helt hvor lenge, dagene flyter sammen og tida går både fort og sakte på en gang, men uansett, den siste tida har gjørma steget rundt meg igjen. Hvordan det skjer er jeg ikke sikker på, om det er gjørma som kommer sivende inn på meg eller om det er jeg som uforvarende tråkker uti den. Når jeg sitter fast i gjørma går alt sakte og jeg blir mer eller mindre apatisk. Å ta elefantsteg er fysisk umulig. Og jeg får vanvittig dårlig samvittighet. Det gjør vondt.

Det gjør så jævlig vondt at jeg må nøye meg med musesteg. Jeg har akseptert at jeg ikke får til elefantskritt på samme måte som før.  Men at jeg faktisk må glede meg over hvert eneste museskritt jeg går, hver minste lille ting jeg får til, den skumle telefonsamtalen til NAV, å komme meg til psykologen, gå på fest, kle på meg stilige klær istedet for slitte, det gjør at følelsen av å være mislykka blomstrer.

Jeg sa til psykologen min at målene jeg setter meg må være oppnåelige. Derfor måler jeg nå framgang i musesteg. Det river og sliter i meg bare å skrive dette, for det er jo ikke meg dette! Det er ikke meg å feire at jeg greier å ta oppvasken! Jeg må jobbe hardt med meg selv for å akseptere denne delen av psykdommen, for nå er det mest konstruktivt å være glad for det jeg faktisk får til. Utålmodigheten må jeg bare legge bort inntil videre. Og selv musesteg får meg framover.


Les også: Jeg lover og Å gruble eller ikke gruble

Advertisements

4 responses to “Musesteg

  1. Dette var veldig sant… men så mye lettere sagt enn gjort… i dag har jeg f.eks klart både å spise lunsj med gamle kolleger, og vært i stallen, ikke mye å rope hurra for for ett par år siden, men i dag er det faktisk ganske bra til meg å være!

  2. Jeg liker sammenligningen med den leken, vi kjenner alle til den. Det er ingen nederlag å ta musesteg, det er veldig riktig og veldig smart. Det går fremover, selvom det tar tid. Faren med elefantskritt er at man kan falle før man rekker å sette foten ned

  3. @Cathrin: Enig, det er lettere sagt enn gjort. Men vi må jobbe med oss selv for å få det til, for det er nok det beste for oss akkurat nå 🙂

    @Liseliten: Det er sant at det ikke er noe nederlag. Det er det fornuften min sier. Jeg må bare få følelsene mine til å bli enig om det samme…

  4. Jeg snublet over denne posten din. Syns den er fin. Noen ganger endrer livet seg. Jeg måler mitt eget i Før og Etter. Det er en kjempeomveltning å skulle tilpasse seg at det faktisk er annereldes Etter, og det er et stort skritt å erkjenne at den forskjellen er virkelig. Men jeg tenker at museskritt også går fremover, og er mye bedre enn å så stille. Av og til håper jeg at når ting ikke må gå så sinnsykt fort, så får man kanskje med seg litt mer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s