Perfeksjon

En bra kveld for meg begynner med at jeg føler meg fin når jeg går hjemmefra. Jeg bruker gjerne litt tid foran speilet, sminker meg med sterke farger. Som oftest føler jeg meg som crap, føler meg stygg, føler at alle kan se hva som foregår inne i hodet mitt (kaos, mørke, selvhat, osv osv osv). Ved å fikse litt ekstra på håret og bruke fargerik sminke dempes dette inntrykket (ja, jeg vet det bare er innbilning, men sånn funker jeg altså). En bonus er hvis jeg også klarer å glede meg litt til å komme meg ut, til å møte folk.

Føle meg fin, glede meg. Det er en bra start. Men så kommer et kritisk punkt. Velkomsten jeg får når jeg møter folk, for eksempel på fest. La oss si at jeg kommer inn på en privat fest med masse mennesker. Hvis noen ser meg og smiler til meg, viser at de er glade for å se meg, da får jeg den gode følelsen som booster selvtilliten min. Det er en stor bonus hvis jeg ser mange kjente fjes, folk som jeg ikke har møtt på lenge og som jeg har savna. Og at musikken i bakgrunnen er den salige blandinga av fint, sært og teit som jeg liker best.

En typisk bra kveld fortsetter med at jeg får statusrapport og oppsummering av den siste tidas hendelser fra de jeg kjenner fra før, og diskuterer alt fra Nobels fredspris til de mange betydningene av ordet «fargerik» med både kjente og ukjente. Selvsagt med sterke innslag av allsang, latterkramper og dansing på bordet.

Men den viktigste ingrediensen i en vellykka fest nå som jeg er psyk, er at jeg må få være åpen om psykdommen uten at folk freaker ut. Det er naturlig i sosiale sammenhenger å fortelle litt om hva en driver med, og da vil jeg ikke at psykdommen min skal være en hemmelighet. Når andre fletter anekdoter fra jobben eller studielivet sitt inn i samtalen, vil jeg fortelle historier fra da jeg var innlagt eller fleipe med hvordan jeg har lagt på meg av medisinene jeg bruker. Uten å skjemmes, og uten at folk blir pinlig berørte eller så overmanna av medlidenhet at de ikke klarer å snakke normalt med meg lengre.

Psykdommen er en del av hverdagen min nå, akkurat som den kjipe sjefen på jobben til Kåre, den slitsomme masteroppgaven til Emma eller musearma til Pernille. Når jeg slapper av og koser meg er jeg veldig åpen om situasjonen min, og da er det så godt når folk ikke behandler meg annerledes når de får høre at jeg er psyk.

I går var akkurat en sånn kveld. Alle ingredienser var på plass. Jeg fikk være Muriel som er psyk, men som er mange andre ting også. Det var en sånn kveld som var perfekt fordi perfeksjon ikke var målet. Det var bare en samling av folk, alle med sine skavanker, samla i et rom, i noen timer der alt var bra.

Les også: Hvordan går det? og Er jeg sykdommen?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s