La meg vise deg noe

I et vindu sitter det ei dame, rundt 40 år, det ser ut som hun har en tekopp i hånda. Det kunne egentlig like gjerne vært kaffe, men hun ser mer ut som den tedrikkende typen. Vinduskarmen er så bred at hun får plass til å sitte i den. Hun ser ut vinduet, tydelig fastlåst i sine egne tanker. I øynene hennes kan vi lese nostalgi, men ikke tristhet. Det er som om hun ser tilbake på noe bittersøtt. Kanskje på en mann hun elska en gang i tida. Kanskje tenker hun tilbake til barndommen, til da hun kappløp med kusina si på besteforeldrenes gård og alltid kom på andreplass, ikke sist.

Gjennom vinduet ved siden av kan jeg se en gjeng med unge menn som har fest, de er vel litt over 20 år ser det ut som. Når jeg går litt nærmere ser jeg at det er ei jente der også, hun har langt, mørkt, flokete hår og dyprøde lepper. Hun står lent mot ei bokhylle, poserende, nesten arrogant. Jeg hører «Killing in the name of»  fra høyttaleranlegget, og alle i rommet vugger, rykker, nikker, lar kroppen styres av rytmene. Alkoholen i samspill med musikken fyller rommet med energi. Noen synger med. Jenta gliser, kritthvite tenner i kontrast mot leppene. Hun har på seg en hvit tanktopp og ei svart slitt dongribukse som framhever linjene i kroppen hennes. Et par av guttene ser på henne og ordløse setninger utveksles. Gleden hennes når helt ut til meg, som elektrisitet.

Jeg går videre og stiller meg opp foran neste vindu. Der er det ganske mørkt, men jeg skimter en mann som sitter aleine ved et bord. Det er tydeligvis kjøkkenet jeg titter innpå. Ei dame står med ryggen til ved kjøkkenbenken, håret er samla i en rotete hestehale, og det ser ut som hun tar oppvasken. Mannen sitter bare og stirrer ned i bordflata. Så kommer ei lita jente inn fra naborommet, hun hopper og smådanser bortover gulvet, mannen ser opp og smiler, jenta kryper opp i fanget hans. Dama står fortsatt med ryggen til, men nå ser jeg tydelig at hun beveger seg i takt med musikken fra naboleiligheten. Hun snur seg plutselig og mimer «Fuck you, I won’t do what you tell me!» med oppvaskbørsten som mikrofon, skvetter når hun ser ungen, rødmer og bryter ut i latter.

Bli med bort til naboleiligheten, så kikker vi inn på stua. Der kan jeg se ei jente som ligger i sofaen og gråter. Det ser ut som hun prøver å gjøre seg så lita som mulig, hun er helt sammenkrøpet i sofaen. Kroppen rister og hun hulker. Det er ingen andre der. Stua er lys, men rotete. På bordet foran jenta ligger mange sammenrullede papirtørklær. Det er vanskelig å anslå alderen hennes, men hun er nok et sted mellom 20 og 30 år. Dette er en sånn gråt som aldri tar slutt. Hun kommer til å sovne der på sofaen med tårene rennende nedover kinnene, de kommer til å treffe håret slik at det blir vått og i morgen våkner hun med hovne øyelokk og rødsprengte øyne.

La meg bare vise deg ett vindu til. Ser du det vinduet lengst unna? Der sitter det en familie og spiller spill. Mor, far og tre døtre. Den eldste datra er åpenbart veldig engasjert, reiser seg og gestikulerer. Spinkel og litt usymmetrisk i ansiktet, typisk fjortis. Mora reiser seg hun også nå, går bort til vinduet. Hun har sett oss. Nå åpner hun vinduet. Hun roper noe, men jeg klarer ikke å høre hva, så jeg går litt nærmere. Da hører jeg det:

«Vet du hvor du er på vei?»

Les også: Den andre og Krusninger