McDonalds i Berlin

Fine øyeblikk #4

Vi skal ganske langt tilbake i tid, til sommeren da jeg var 18 år. Lillavenninna og jeg var på vei ut på vårt livs eventyr: interrail gjennom Europa. Vi gleda oss enormt mye, og var også ganske imponerte over foreldrene våre som hadde gitt oss interrailbilletter i 18-årsgave. Kudos til dem for at de tok sjansen på å sende to gale, fjollete, naive 18-åringer nedover i Europa!

Ei stund før vi skulle reise hadde jeg skada kneet mitt. Det gjorde styggvondt å gå innimellom, men jeg hadde ingen planer om å la det forhindre meg i å reise. Jeg pakka på meg støttebandasje og reiste av gårde.

Vi tok ferja over fra Larvik til Frederikshavn. Fra Frederikshavn hadde vi tenkt å ta nattog rett til Berlin. Ferjeturen starta med at vi gikk helt av skaftet av lykke ved tanken på å kunne reise hvor vi ville i Europa i en måned framover. Men så starta bølgene. Jeg har tatt danskebåten en god del ganger, og har aldri opplevd maken til sjøgang. For å gjøre en lang historie kort: jeg ble sjøsyk, og tilbragte det meste av overfarten på do. Jepp. Følte meg svært høy i hatten.

Da vi kom fram til Frederikshavn oppdaga vi at nattoget til Berlin var kansellert på grunn av arbeid på toglinja. Istedet tok vi buss til Aalborg, for å ta tog derfra til Berlin morgenen etter. Vi kom fram til Aalborg kl 01.30 i full interrailmodus. På interrail tar man ting på sparket, ikke sant? En stopper på tilfeldige plasser og tar inn på vandrerhjem, eller en sover på togstasjonen. Problemet var, fant vi raskt ut, at Aalborg var særdeles uegna for hardcore interrailturister (eventuelt at vi ikke var fullt så hardcore som vi ønska å tro). Togstasjonen var nemlig stengt, alle vandrerhjem fulle, og det var ingen stall i sikte. Vi måtte altså vandre rundt på måfå etter et sted å tilbringe natta, fortsatt ugne etter ferjeturen. Og på dette tidspunktet begynte kneet mitt å gjøre sabla vondt.

Den berusende lykkefølelsen over å være på vårt livs eventyr hadde allerede avtatt betraktelig. Opp som en løve, ned som en skinnfell, er det ikke det det heter? Det var ikke så kult å stavre seg gjennom en ukjent by midt på natta med verkende kne, og jeg tenkte i mitt stille sinn at målet om å erobre Europa muligens var en smule overambisiøst. Etter først å ha vurdert å gjøre noe kriminelt for å få sove i fengselet, fikk vi smiska oss til et par timers søvn på noen benker på et pensjonat. Og så kom vi oss på toget til Berlin.

Framme i Berlin seint søndag kveld trua kneet med å si takk og farvel, og jeg begynte å bekymre meg for om jeg skulle klare å fortsette turen. Interrail krever en stor grad av gåing hadde jeg nå erfart, og kneet var ikke spesielt samarbeidsvillig. Jeg var egentlig drittlei hele situasjonen. Vi fant et greit vandrerhjem, tok en dusj og gikk ut for å få oss noe å spise.

Vi slo fort fast at Berlin er en utrolig stilig og kul by, men jeg tenkte likevel «whatever, jeg orker ikke mer uansett jeg nå.» Middagen inntok vi McDonalds. Og der øste jeg ut hele min frustrasjon til Lillavenninna. «Det gjør så forbanna vondt, klarer jo nesten ikke gå, skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg rundt i hele Europa med et sånt kne!» Jeg begynte faktisk å gråte. På McDonalds. Og da beviste Lillavenninna at hun er ei fantastisk venninne. Hun fritok meg nemlig for skyldfølelse. «Vi ser hvordan det går her i Berlin, og om det blir for vondt så reiser vi rett til Nederland og så hjem til Norge igjen.» sa hun. Det var akkurat det som skulle til. Jeg grein litt til, og så traff det komiske i situasjonen meg med full kraft og latterkrampa tok meg. Jeg tror det er den mest terapeutiske gråteøkta jeg noen gang har hatt, for etterpå var alle bekymringene fullstendig borte og jeg lo av meg selv for i det hele tatt å ha hatt så negative og pessimistiske tanker.

Den søndagskvelden i Berlin var en av de morsomste i mitt liv. Av høydepunkter kan jeg nevne dama med den gule pytonslangen rundt halsen, og at vi møtte verdensmesteren i grimaser. I kid you not. Han hadde show på gata, en stor folkemengde sto og så på, og han henta Lillavenninna og meg fram for å stå og posere sammen med han. Med store klovnebriller på. Resten av interrailen humpa av gårde i samme stil, vi hadde det så gøy at det er et under at vi kom oss helskinna gjennom det (når jeg tenker meg om så gjorde vi ikke det heller, jeg avslutta interrailen med å få hjernerystelse da jeg kælva på sykkel i Nederland. Men det får bli en annen historie). Tårepersen på McDonalds var rett og slett startskuddet på en ellevill, fantastisk ferie.

Les også: Lakshmi, Benken og En hippie

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s