Den andre

Da natta kom bestemte jeg meg for å være en annen, være den andre. Det var en trygghet i det. Legge bort Muriel den miserable, Muriel den tragiske, Muriel den stygge, mislykkede. Være den andre.

Hun som har farger som smitter over på andre. Varme. Trygghet. Spenning. Utstråling. Uansett hvor mørkt det er kommer det lysstråler fra henne. Hun er alltid i bevegelse, du ser omrisset av henne, men du klarer aldri å fange henne helt, vet ikke hvor du har henne, vet bare at hun er ei som det er godt å være sammen med. Ei som du vil være sammen med. Ei som får deg til å le. Og hun bare gjør ting.

– Hva som fins inne i øynene hennes? Langt der bak, innenfor… ? Det er ikke viktig. Hun er ikke her for at du skal leite og analysere. Muriel den miserable gjør det seinere. La henne ta seg av det.

– At det ikke virker ekte? Ser det påtatt ut, sier du? Da har du misforstått. Hun kan ikke måles og vurderes i forhold til virkeligheten. Om hun er falsk eller ekte er irrelevant. Det du skal se på og ta inn, det er pusterommet hun skaper rundt seg. Hun er magisk. Hun får anspente muskler til å slappe av og forandrer kroppen så den blir lett, elegant, rytmisk. Hun legger et slør rundt bekymringer så de framstår som bagateller. Hun forstørrer positive inntrykk så de blir alt som betyr noe. Hun er berusende, hun er rus.

Store hårtjafser falt ned på gulvet. Og der, der kom hun fram. Den andre.

(Jeg skulle ønske hun kom fram oftere)

Les også: Maska og Lysbryteren

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s