Å få hjelp

Da jeg nærmest måtte trygle meg til å bli innlagt var noen av motargumentene til psykiateren jeg snakka med at det kunne bli ei hvilepute for meg, at det ville isolere meg fra samfunnet og hindre meg i å utfordre meg selv. Sannheten var at jeg var så ødelagt inni meg at jeg så ikke noe annet alternativ der og da. Jeg ville bli passa på, og få bort det helvetet som foregikk i hodet mitt så fort som mulig.

Og jeg tenkte faktisk det. At det skulle gå fort. Jeg så for meg at det å bli lagt inn var et tryllemiddel som skulle rense ut alt det vonde i løpet av ei uke eller to. Så jeg pakka ikke med meg mye. Jeg skulle jo ikke flytte dit, skulle bare få ut dritten og dra hjem igjen.

Det første som slo meg da jeg kom til DPS var at det var utrolig flott der. Jeg fikk ikke institusjonsfølelsen, det var nytt og åpent og det var brukt mye sterke farger på interiøret, sånn som jeg liker. En sykepleier tok meg med til rommet mitt. Enkeltrom, heldigvis, jeg hadde frykta dobbeltrom. Og det var stort og fint, herlig bad, nesten som et hotellrom. Høyt under taket.

Så fikk jeg min første samtale med psykiateren min, og fikk tillit til han med en gang. Han utstrålte kunnskap og erfaring, hadde god humor og fikk meg til å slappe av. Etter samtalen med han var  jeg overlatt til meg selv. Jeg rusla litt rundt på avdelinga, men følte meg brått urolig. Satte meg på rommet og fikk ensomhetsfølelsen dumpa i hodet. Visste ikke hvem jeg skulle sette meg sammen med ved middagen, hvordan funka det egentlig, ble folk kjent eller skulle en holde seg aleine? Det var mye usikkerhet de første dagene. I dagligstua var folk stort sett stille, pleierne holdt praten i gang. Det var en stor lettelse å dra hjem på perm etter et par dager, men også veldig godt å komme tilbake igjen da permhelga var over.

Usikkerheten gikk fort over, og da jeg hadde vært der ei uke følte jeg meg hjemme. Jeg hadde begynt å forstå hvem av pasientene som var klare i hodet og hvem som helst ville være i sin egen verden. De fleste kom jeg fint overens med. Størsteparten av pasientene var smarte, ressurssterke folk som bare hadde for mye rot og kaos i hodet.

Jeg trivdes lenge veldig godt DPS. Da jeg kom dit var jeg så langt nede at det var deilig å ha pleiere rundt seg, de ble som tanter eller bestemødre. Om natta  kunne jeg trykke på en rød knapp hvis jeg ikke fikk sove, og så kom det en pleier med varm melk med honning til meg. Jeg strikka, malte og sang. Var med på herlige turer i skog og mark. Sto opp tidlig hver morgen og spiste sunt. Hver fredag fikk vi vafler. Stemninga mellom oss pasienter ble bedre og bedre, og vi hadde mange morsomme stunder. Utvikla vår egen interne humor som fikk oss gjennom dagene.

Selv om usikkerheten min gikk over, gikk det mer og mer opp for meg at jeg var virkelig, virkelig syk. Da jeg først kom dit så jeg på meg selv som en av de friskeste. Men jeg skjønte etterhvert at problemene mine satt minst like dypt som hos de andre pasientene.

Det var selvsagt mange tunge, vonde stunder der også. Mange søvnløse, beksvarte netter. Jeg klarte ikke å være på rommet mitt på dagtid fordi nattas tanker hang i rommet som ei tett, tung tåke. Dager der angsten klamra seg rundt kroppen min slik at jeg ikke fikk til å snakke med noen, bare stirra ut i lufta. Men det var det rom for på DPS. Det var ingen vits i og ingen grunn til å ta på seg maska der. Vi var i samme båt alle sammen og det var litt av poenget. Hvis en av oss hadde en stirre-i-lufta-dag prøvde ingen å «muntre opp» den personen. Vi visste akkurat hvordan det føltes.

Jeg orka ikke snakke med venner mens jeg var innlagt, og hadde lite kontakt med familien min. Prosessen jeg gikk igjennom var for intens og jeg var så naken og sårbar. Orka ikke å vise meg sånn for folk som sto meg nær. Da var det bedre å forholde seg til andre innlagte, andre som visste hvordan det føles å miste seg selv, og at sykdommen okkuperer det meste av personligheten i en periode.

Oppfølginga jeg fikk var helt fantastisk. Jeg hadde samtaler med psykiateren min to ganger i uka, samtale med psykolog omtrent en gang i uka og fysioterapi to ganger i uka. I tillegg fikk jeg snakke med kontaktpleieren min flere ganger i uka hvis jeg trengte det. De andre pleierne var også tilgjengelig for kontakt, men det fikk jeg ikke særlig utbytte av ettersom jeg var en litt spesiell og vanskelig case og kunnskapene deres er veldig generelle.

Jeg var innlagt i to måneder, og i de to månedene var det akkurat det jeg trengte. Jeg angrer ikke ett sekund for at jeg ba om å bli lagt inn. Mye av det jeg lærte på DPS vil jeg fortelle om her på bloggen, for jeg fikk så mange geniale tips og råd og gullkorn om mestring av symptomer som jeg kommer til å ha bruk for resten av livet, og som jeg vet kan være til hjelp for andre også. Og så lærte jeg utrolig mye om meg selv, om sykdommen min, hvordan hjernen fungerer og hva medisinene jeg tar gjør med meg.

Etter to måneder var det nok. Jeg begynte å bli lei av å bli passa på, følte meg mer og mer behandla som en unge og ville bestemme over meg selv igjen. Ble trassig og gadd ikke være med på utfluktene lenger, for jeg ville ha følelsen av å planlegge dagen min selv. Ville ta en valium hvis jeg hadde lyst uten å måtte spørre en pleier om lov.

Dette er visst en typisk utvikling for innlagte, og et tegn på at en er klar for å bli skrevet ut. Og ut bar det. Ut for å bli selvstendig igjen, og finne fram til Muriel bak sykdommen. Oppholdet på DPS hadde gjort meg godt rusta til det.

Les også: Min historie, Det store smellet og Jeg ble innlagt

Advertisements

6 responses to “Å få hjelp

  1. Takk for at du deler! Så flott å høre at du hadde en positiv opplevelse med det å være innlagt 🙂 Og supert at du følte deg klar for utskrivelse da den tiden kom, det er jo ikke alle «forunt» 🙂

  2. Jeg har visst ikke helt skjønt hav et DPS er. Jge trodde det besto av poliklinisk behnadling og «nødplasser» for veldig kortvarige opphold (noen få dager). Har jeg altså misforstått?

  3. @Marita: Det var i det store og hele en bra opplevelse for meg (i den grad ting kunne føles bra på den tida), selv om det skjedde ting på slutten som dro ned inntrykket mitt av stedet. Men alt i alt så ble oppholdet på DPS redninga for meg 🙂

    @Sigrun: Da er det mulig du er feilinformert. De aller fleste jeg var lagt inn samtidig med var der over en lengre periode, de fleste i over en måned. Sånn er det så vidt jeg vet på alle DPS’ene her i regionen ihvertfall (Trøndelag). Der jeg var lagt inn var det i tillegg poliklinikk og avdeling for spiseforstyrrelser.

  4. Jeg tror dette med DPS er lagt opp litt forskjellig rundt om i kommunene. Noen har kun poliklinisk behandling, noen har i tillegg enkelte kortidsplasser, mens andre igjen er lagt opp mere som psykiatriske institusjoner med langtidsopphold.

  5. Jeg setter pris på å lese bloggen din 🙂 Veldig godt å høre at oppholdet var bra. (Latterlig sagt av han psykiateren da). Jeg har hatt mange innleggelser, som regel 1-5 uker per gang, men i for halvannet år siden var jeg innlagt i 3 måneder. Det var akkurat det jeg trengte. Endelig noen som så meg og ikke bare sparka meg ut igjen.

    • Tusen takk, er glad for å høre at du setter pris på bloggen 🙂 Tror det var rein taktikk av psykiateren, det var stappfullt overalt og de ville vel helst ikke ha meg inn, hehe. Kynisk som f***. Jeg hadde flaks som fikk plass, måtte virkelig ta i bruk talegavene mine for å få komme inn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s