Faking it

Psykiateren jeg hadde da jeg var innlagt er verdens mest geniale mann. Ihvertfall når det kommer til å gjøre Muriel så flink og frisk som mulig.

Psykiateren min:

«Det er ingen vits i å tenke at du skal gjøre det du har lyst til å gjøre. Newsflash: du er deprimert og ofte har du ikke lyst til noen verdens ting. Du må gjøre det du likte å gjøre før du ble syk, omtrent late som om du har det moro. Når du har gjort det mange nok ganger vil til slutt gledesfølelsen være ekte.»

Eksempel 1: bestekompis spør om jeg vil være med ut på byen på lørdag.

Muriel tenker: «åå neeeiii, ikke byen! Masse mennesker som er plagsomt fulle og plagsomt blide og plagsomt kontaktsøkende. Slitsomt. Og på vorspielet spør sikkert folk hva jeg holder på med for tida, og så må jeg bestemme meg for om jeg skal fortelle at jeg psyk eller ikke. Slitsomt! Mye enklere å bli hjemme.»

Muriel sier: «ja, klart jeg blir med på det, det blir kult! Hvor er det vors?»

Resultat: Muriel får veldig nødvendig påfyll av sosial omgang, er sliten på den gode måten på søndagen, og får mange fine fylleminner i hodet sitt.

Eksempel 2: venninne spør om jeg blir med på kafe i kveld.

Muriel tenker: «åå neeeiii, ikke kafe! Det blir sikkert kjedelig for jeg har jo ingenting moro å fortelle, og så spør hun sikkert om jeg søker på jobber eller om jeg bare går hjemme og så blir jeg flau og skamfull og irritert samtidig og det blir bare pliktprat og tvangshøflighet. Slitsomt. Mye enklere å bli hjemme.»

Muriel sier: «ja, det blir koselig, lenge siden sist nå! Gleder meg!»

Resultat: Muriel har en skikkelig fin kveld sammen med venninne, de mimrer om alle de sære tingene de har gjort sammen og venninna påminner Muriel om alt det hun fikk til før hun ble psyk, og sier at den friske delen av Muriel fortsatt er der.

Begge disse eksemplene er ikke bare sanne historier, de er sanne historier som har skjedd utallige ganger etter jeg ble psyk*.

Moralen er: det er bullshit at en skal være fullstendig tro mot følelsene sine. Ihvertfall når en er en psyk Muriel. Hvis jeg bare skulle gjort det jeg føler for så hadde jeg ikke kommet meg ut i det hele tatt, og jeg hadde gått glipp av mye moro og mange fine kvelder. For psyke Muriel funker det i lengden mye bedre å, i hvertfall til en viss grad, fake glede. Da blir gleden faktisk ekte til slutt. For er det en ting jeg har lært, så er det at det går an å ha det gøy selv om en er psyk, det er fullt mulig å faktisk kose seg med å treffe mennesker – og å ha det bra. En må bare prøve å overhøre de første krisemaksimerende, negative tankene og komme seg ut.

* Dessverre gir jeg altfor ofte etter for hva jeg først tenker. Jeg har mye å jobbe med når det gjelder å lære meg å drite i sånne tanker.

Les også: Lysbryteren, En hippie og Stress og stolthet

Advertisements

6 responses to “Faking it

  1. Så bra, nå ble jeg glad 🙂

    Jeg tenker at det handler litt om å samle positive erfaringer også, jeg. For man kan sitte hjemme og forestille seg hvordan kommer til å bli, og lage seg bilder i hodet.. og de er jo ikke alltid spesielt positive, også ender det med at man vil jo ikke være en del av alt dette negative som kommer til å skje, og man går ikke. MEN! Man har jo ikke peil på hvordan ting blir, man vet jo ikke før man faktisk gjennomfører.

    Og nå har du positive erfaringer med det å gå på fest og på kafe, så kanskje neste gang du blir spurt, så vil det være enklere å føle at det kan bli bra, og sjansen for at det BLIR bra, blir større og større? 🙂

  2. Så absolutt, det hjelper meg mye at jeg har mange positive erfaringer å se tilbake på 🙂

    Da mormor fylte 80 år sa hun at hun skulle aldri mer bruke tid på å bekymre seg, for hun hadde gjennom et langt liv erfart at 90% av det hun bekymra seg for aldri skjedde, og de resterende 10% fikk hun ikke gjort noe med uansett! Smarte mormor 😀

  3. Ja, noen ganger må en bare være med selv om en tenker at alt er bare dritt. De to eksemplene du nevnte var kjempegode; jeg har opplevd neste det samme og du har helt rett. Det går faktisk an å ha det moro selv om en er psyk.

  4. Kjempebra innlegg! 🙂

  5. Dette kjenner jeg meg igjen i; aner ikke hvor mange problemer og bekymringer jeg har hatt – jeg vet imidlertid at det bare er en svært liten andel som faktisk har skjedd… 😉 Ønsker deg en god start på ei ny uke! Gleder meg til ny mandagsreise 🙂

  6. @MartiParti: Ja, når en er psyk må en presse seg selv av og til. Det er som oftest verdt det 🙂

    @Lin: Tusen takk 🙂

    @S: De færreste av bekymringene våre går i oppfyllelse, heldigvis, hehe. Ha ei fin uke du også 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s