Krusninger

Tårene. De peker noen ganger framover og noen ganger tilbake. Og noen ganger betyr de stagnasjon.

Noe skylles ut. Det brenner mens det står på. Smerten før de kommer. Jeg gråter aldri foran folk.

Tårene er den nakneste sida av meg. Det som er inni meg renner ut, legger seg på utsida, jeg vil ikke miste kontrollen på den måten. Ikke foran folk.

Det er så vondt like før, det eneste som hjelper er valium, eller. Tårene. La meg få slippe å miste kontrollen foran deg. La meg føle at dette styrer jeg selv. La dem komme. Tårene. Det brenner sånn. Det svir. En slørete verden som blinker og blender meg, blått, gult og sjøgrønt skimrende lys. De små krusningene i vannet.

Hikstene går gjennom kroppen, ut i armene i øyeblikkene før. Feber som kun kan leges av tårene. Musklene avspennes. Øyelokkene som glipper, øynene lukkes og alt kaoset står tydelig fram, overflaten er klar. Tårene balanserer.

Når du rekker ut hånda og stryker meg over kinnet, der hvor tårene renner, da vet jeg. Og det letner.

Les også: Bagatellene og bildet og Sorgen

Reklamer

One response to “Krusninger

  1. Tilbaketråkk: Vekk meg « ~ psykisk ~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s