Jeg ble innlagt

For et og et halvt år siden kom det store smellet. Når jeg skal forklare for folk hva som skjedde, så sier jeg at det klikka for meg. Det var sånn det kjentes, som om jeg holdt på å bli gal.

Jeg orker ikke å forklare i detalj hva som skjedde, men jeg ble til slutt så syk at jeg måtte bo hos foreldrene mine. En kveld knakk jeg totalt sammen. Mamma tok meg med på legevakta, det var seint på kvelden, og jeg sa til legen at «nå må jeg legges inn. Jeg greier ikke dette mer, jeg må ha hjelp.»

Jeg fikk komme inn på et akuttmottak her i byen. På turen til sykehuset var jeg så utrolig letta, endelig skulle jeg bli passa på av folk som visste hva jeg trengte for å bli frisk. Jeg snakka med en mann der som fikk meg til å slappe av, aner ikke hvem han var, avdelingslederen antagelig, jeg var for herja til å få med meg det.

Så fikk jeg en sovetablett, og jeg sov så inderlig godt. Dagen etter fikk jeg prate med en psykiater. Jeg prøvde å forklare situasjonen min, og sa at jeg var veldig glad for å ha fått kommet dit. «Jeg klarer ikke å være aleine, jeg er for redd.»

«Dessverre er det ikke plass til deg her, det er stappfullt, ingen ledige senger.» sa psykiateren. Så ble jeg sendt hjem igjen, motløs og redd.

Heldigvis fikk jeg komme tilbake til en ny samtale etter noen dager. Jeg hadde øvd meg på hva jeg skulle si for at de skulle skjønne hvor desperat jeg trengte å ha fagfolk rundt meg. Og jeg greide å overbevise hun jeg snakka med. Hun tok kontakt med et distriktspsykiatrisk senter (DPS), og et par dager seinere ble jeg lagt inn der.

Det var vanvittig flaks. Og så jævlig fortvilt, jeg ville ikke være en sånn person, men jeg så ikke noen annen løsning heller. Jeg hadde store fordommer mot hva slags folk som blir lagt inn på psykiatriske institusjoner. At jeg nå hadde blitt en av dem var likevel ikke et nederlag – det var mer som en brikke som falt på plass. Og fordommene mine mot psykiatriske institusjoner og de innlagte ble raskt avkrefta. Det går ikke an å sette psykiatriske pasienter i bås, alle slags typer og aldre var representert der.

Å få komme til DPS var redninga for meg. Da jeg kom dit starta den vanskeligste og mest slitsomme arbeidsoppgaven jeg noen gang har hatt, en jobb som jeg ikke kunne ta pause fra. Det å arbeide med meg selv, med tankemønsteret mitt, med å bli et fungerende menneske igjen.

Advertisements

4 responses to “Jeg ble innlagt

  1. Takk for at du deler, Muriel! Og så bra for deg, at du klarte å si i fra – det er en styrke, husk 🙂

    Klem, klem! 🙂

  2. Så bra at du klarte å si fra akkurat hva du trengte, det er mange som ikke klarer det.

  3. @Marita: klem tilbake 🙂

    @Liljen: jeg sa i fra alt for seint. Tror ikke jeg hadde blitt så syk om jeg hadde sagt fra tidligere…

  4. Tilbaketråkk: Å få hjelp « ~ psykisk ~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s