Moki

Hvis du ber meg om å beskrive meg selv, så svarer jeg at jeg er litt sånn Moki, med innslag av Vips i perioder.

Fragglene Moki og Vips, altså.

Jeg identifiserte meg sterkt med Moki da jeg var barn. Og det var ikke fordi jeg var kjempefan av henne, det var jo Gobo som var forbildet mitt, den kuleste. Nei, Moki var meg liksom. (Jeg var nok en rar unge). Drømmende, filosoferende, glad i å male og skrive, og opptatt av rettferdighet og å hjelpe vennene sine. Det var Moki som i beste mening overtalte Fragglene til å ikke spise Dosernes konstruksjoner i en periode (noe de måtte gjenoppta fordi Fraggleberget ble stappfullt av doserbyggverk).

Etter som tida gikk fortsatte jeg, som Moki, å være glad i å lese, og jeg var veldig opptatt av filosofi fram til jeg som 17-åring måtte på filosofi-avvenning fordi jeg holdt på å gjøre meg selv gal med alle grubleriene mine (Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hvordan ble jorda til?). Jeg følte jeg mista bakkekontakten litt ei stund, kan du si.

Etter videregående var ikke likheten med Moki så framtredende lenger. Da jeg var ferdig på videregående ble jeg forma i akademias støpeskje som en realist, og jeg slutta å lese skjønnlitteratur en periode. Men å kjempe for rettferdighet ble viktigere og viktigere for meg, og drømmen om at «kan ikke alle bare være venner?» irriterte vettet av han jeg bodde sammen med på den tida.

Min indre Moki har blitt tydeligere igjen etter jeg ble syk, og det er nok mange grunner til det. Nå har jeg tid til å lese skjønnlitteratur, jeg har inspirasjon til å skrive andre ting enn oppramsing av fagkunnskap (selv om jeg fortsatt setter stor pris på å ta til meg ny kunnskap). Da jeg var innlagt ble jeg pressa til å begynne å male og strikke, og jeg likte det faenmeg. Etter at jeg var i India har jeg blitt litt sånn alternativ av meg også, litt lilladame. Jeg ønsker meg fred på jord i julegave, drømmer meg bort når jeg ser fine farger og jeg synes Moki er KUL og hadde alle vært som henne så hadde det vel ikke vært krig noen steder.

Tror jeg må få meg en Moki-tatovering, jeg. Neida. Joda. Hehe…

Hmm. Er Moki bare et naivt blomsterbarn eller har hun noe konstruktivt å bidra med? Og er det egentlig noen motsetning der?

Les også: Mandagsreise 2: Goa

Advertisements

7 responses to “Moki

  1. Kult innlegg! Syns det er fint å sammeligne seg med slike figurer, jeg. Hun var jo ikke akkurat den verste av dem 😉

  2. Så fin bloggen din har blitt nå!! Har ikke fått vært innom de siste dagene. Jeg elska fraglene da jeg var liten!

  3. @Frk. Speilvendt: tusen takk 🙂 Nei Moki var absolutt ikke verst, hehe.

    @Liseliten: Tusen takk, jeg er fornøyd selv også 🙂 Elsker fragglene fortsatt jeg.

  4. Moro med fraglene – og Moki er fin 🙂 Klem

  5. Fraglene!!! 😀 Nå i dag vil jeg vel heller sammenligne meg med en av gorgene! Like stygg og feit :p

    • Jeg vurderer faktisk å kjøpe hele Fraggleserien på DVD, de har den av og til på Platekompaniet 😀 Og du er ikke stygg og feit, Liljen, det må du ikke si.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s