Livet skjer med meg

Drama og omveier, livet i et nøtteskall...

Av og til får jeg følelsen av at jeg bare sitter helt i ro mens livet skjer med meg, skjer mot meg.

Tenk positivt!, sier folk. Vær optimistisk! Hvis du tenker negativt tiltrekker du deg kjipe ting!

Jammen… jeg prøver jo. Jeg tenker positivt. Jeg tviholder på de fine tingene i livet, jobber hardt med å se fram til ting som skal skje istedet for å bekymre meg for hva som kan gå galt.

Jeg har prøvd både en passiv taktikk og en aktiv taktikk. I perioder av livet mitt har jeg stått på, vært vanvittig sosial, utfordra meg selv, blitt kjent med masse nye folk, hatt hundre verv på en gang. Kasta meg inn i lidenskapelige forelskelser, tatt sjansen på å bli rasert av kjærlighetssorg. Flydd til India selv om jeg har hatt vanvittig flyskrekk. Gått den kronglete, karrige veien istedet for den lette, trygge, i håp om å få se flere ville dyr, kjenne pirrende lukter og møte eksotiske mennesker.

Andre perioder har jeg isolert meg, unngått å bli kjent med nye folk for å slippe å bli svikta. Jeg har pakka meg inn i tjukke lag av beskyttelse for å unngå å bli såra. Latt vær å gå på byen for ikke bli rørt ved. Holdt meg på den kjedelige grunna istedet for å svømme lenger ut mot det mer spennende og farlige dypet. Laga min egen lille verden som er liten nok og oversiktlig nok til at jeg kan håndtere den, i den tro at da har jeg full kontroll.

Men uansett hvilken taktikk jeg velger så havner jeg borti drama. Som om det er noen som vil teste meg, se hvor mye jeg kan tåle før jeg knekker helt. Og det eskalerer. Jaså, så du takla å bli dumpa? Da skal vi se om du takler det om eksen din får seg ny dame dritfort*! Javelja, så du kom deg igjennom det også? Da må vi finne på noe enda heftigere!

Jeg trenger ikke gjøre noenting egentlig, ting skjer rundt meg uansett. Konstant er jeg i stormens øye. Det går ikke an å flykte fra det. Jada, det er spennende. Det er langt ifra A4. Det er til og med jævlig gøy til tider. Men slitsomt.

Livet skjer med meg. Kanskje jeg bare skal slå meg til ro med at det er sånn livet er? Men jeg vil så gjerne bestemme over mitt eget liv. Jeg vil at de valgene jeg tar skal bety noe. Hvis jeg bestemmer meg for å begynne å studere til høsten, så vil jeg ikke at det skal bli ødelagt av at enda en uforutsett dramasituasjon oppstår. Når livet skjer med meg, mot meg, uansett hvilke valg jeg tar, føler jeg meg så maktesløs. Det dukker liksom opp nye omveier og blindveier hele tida.

Jeg vil planlegge livet mitt selv.

Men kanskje det er dette som gjør livet mitt til akkurat Muriels liv? Hvis jeg ikke hadde havna borti alle de merkelige folka, de rare situasjonene, hadde jeg kanskje ikke vært meg?

Og. Jeg er fortsatt ikke ødelagt. Jeg står oppreist. Noen ganger gjemmer jeg meg. Men da jeg ikke fikk Nestenidealjobben la jeg meg ikke ned og grein, jeg starta min egen bedrift istedet. Av og til åpner omveiene opp for noe helt nytt og spennende.

Les også: Lysbryteren, Jeg kan være både stjerne og taper

* det er forrige eks jeg snakker om her.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s