Post-traumatisk… vekst?

Via Sigruns blogg kom jeg over en sak som jeg ikke klarer å gå forbi i stillhet. Det har seg sånn at TV2 har laga en sak på noen amerikanske psykologiprofessorer som har kommet fram til at traumer ikke nødvendigvis kun er negativt. Mange traumatiserte personer sier nemlig at de har opplevd personlig vekst og positive forandringer i livet sitt i etterkant av traumet. I følge forskerne er det faktisk

vanligere at folk oppleveler vekst etter traumer enn at de får psykiske lidelser.

Eeeh jaha? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Det er mange gråsoner, definisjonsspørsmål og problemer her. For det første så regner jeg med at med en psykisk lidelse så mener de en diagnose. Det vil si at de som for eksempel sliter med nedstemte perioder uten å ha fått diagnosen depresjon ikke hører til i kategorien «folk med en psykisk lidelse». For å bruke meg selv som eksempel: jeg ble mobba fra jeg var 7 til 13 år. Som jeg forklarer her, så har jeg slitt med en ustabil psyke etter det. Men noen diagnose fikk jeg ikke før høsten 2008. Jeg var heller ikke syk før høsten 2008. Regnes jeg likevel som en person med en psykisk lidelse i årene fra jeg var 13 år fram til 2008?

For det andre så lurer jeg på hvordan de egentlig har gått fram metodisk sett. Jeg så jo på meg selv som en frisk person helt fram til høsten 2008. Faktisk så følte jeg virkelig at jeg hadde lagt barneskoleårene bak meg, at de var jeg ferdig med å bearbeide. Jeg følte også at traumene hadde gjort meg til en sterkere person, og at mange av mine positive kvaliteter var en direkte årsak av hva jeg opplevde på barneskolen. Hvis forskere hadde tatt kontakt med meg da jeg var 22 år, ville jeg svart dem at traumene ikke hadde påført meg noen psykisk lidelse, men heller at jeg hadde vokst som person. Men så ble jeg jo til slutt syk, og det er ingen tvil om at traumene har en stor del av skylda for det. Har forskerne tatt høyde for at deltagerne i undersøkelsen faktisk kan bli psykisk syke på et seinere tidspunkt?

For det tredje så spekulerer jeg på hvordan de har klart å måle personlig vekst, og hvordan de kan være sikre på at denne veksten er direkte korrelert til traumet? Jeg føler for eksempel at jeg er en empatisk og omsorgsfull person med sterk rettferdighetssans, og evne til å fokusere på de positive tingene i livet. Det kan godt hende jeg har en slik personlighet fordi jeg er traumatisert, men det er jo ikke sikkert? Og det kan jo være at disse egenskapene mine kunne blitt utløst av ikke-traumatiske hendelser også. Da jeg reiste til India i fjor og fikk oppleve virkelig fattigdom fikk jeg så absolutt et nytt perspektiv på livet og jeg vokste som person, uten at opplevelsene var traumatiske. Jeg tror at kvinnen som uttaler at hun har blitt en bedre person etter hun mista sønnen sin i krybbedød allerede hadde potensialet for vekst i seg, og at det er en tilfeldighet at det var et traume som utløste veksten.

Til slutt så synes jeg det er ubegripelig at det i saken på TV2 ikke blir nevnt noe om hvilke farlige signaler slik forskning kan sende ut i samfunnet. Ta lærere og foreldre som et eksempel ved mobbing. «Det er da ikke så farlig med litt mobbing, folk blir jo ikke psykisk syke av traumer uansett.» For meg høres det ut som en bagatellisering av selve opplevelsen av det som utløser traumet. Kanskje jeg har vokst som person på grunn av traumene jeg har opplevd, men til hvilken pris??? Samme hva som var hensikten med denne forskningen, så tror jeg den kan være med på ytterligere stigmatisering av psykisk syke folk.

Jeg synes det er en tendens til stigmatisering og bagatellisering i media og i samfunnet generelt; det er mye snakk om trygdesnyltere, og kjendiser som Jenny Skavlan får massiv dekning når hun uttaler at sykmeldte folk må legge ting bak seg og komme seg mer ut. Jeg har selv fått høre at «de fleste har da opplevd kjipe ting i barndommen, det er ikke noen vits i å legge seg ned og syns synd på seg selv av den grunn». Forskning som dette er drivstoff til «skjerp deg og tenk positivt»-tankegangen. Jeg skulle ønske de forskningsmidlene hadde blitt brukt til noe annet.

Advertisements

12 responses to “Post-traumatisk… vekst?

  1. du skriver utrolig bra! 🙂

  2. Fantastisk innlegg…Det er ikke ofte jeg kommer over blogger som reflekterer og debatterer så bra. Jeg vil følge deg.

    Ps: «Kanskje jeg har vokst som person på grunn av traumene jeg har opplevd, men til hvilken pris???» It says it all!

  3. Nina: tusen takk 🙂

    Liseliten: oj, tusen takk for en utrolig fin kommentar 🙂 Jeg måtte bare sette meg ned og skrive da jeg kom over denne saken, det var akkurat som om de forskerne snakka rett til meg og hånte meg… de har ikke opplevd å være traumatiserte selv, tydeligvis.

  4. Kjempegode poeng du har! (Og enig, du formulerer deg på en veldig god måte.)

    Jeg tror vel egentlig ikke at man nå vil se lettere på dette med traumer.. at det blir sånn at «jaja, pytt, han blir mobbet, men gud så mye han kommer til å vokse på det!!» =)

    Fra artikkelen på tv2: » Det finnes ikke en riktig eller gal måte å håndtere et traume på, påpeker Hafstad.» Et kjempegodt poeng, vi reagerer alle ulikt. Noen vokser, og kommer styrket ut av traumer, andre knuses og klarer aldri å reise seg igjen. Det ene er ikke mere riktig enn det andre – det bare er sånn, og vil alltid være sånn all den tid vi er ulike mennesker som er utrustet forskjellig.

  5. Tusen takk, Marita 🙂

    Det som er skummelt, er at tendensen til å ta lett på traumer allerede er der. Da mamma for første gang skulle konfrontere lærerne mine på barneskolen sa de «Pssj, litt erting er da ikke så farlig, hun må tåle såpass, vi kan jo ikke sy puter under armene på henne.» All forskning som bidrar til slik tankegang er farlig, i mine øyne.

    At alle takler traumer forskjellig er jo en selvfølge, det trengs det ikke forskning for å finne fram til 🙂

  6. Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal ta lett på traumer 🙂

    Hm, hvordan skal jeg forklare meg riktig.. Altså, jeg mener bestemt at man kan trekke noe positivt ut av alt man opplever, også traumer. Men misforstå meg rett, jeg mener slett ikke at traumer er en «velsignelse» som er folk forunt..

    Men som du poengterer – hvordan måler man personlig vekst? Er ikke det en subjektiv opplevelse?

    Så forskningen i dette tilfellet blir vinklet uheldig, om de kommer med «traumer er ikke alltid så dumt, det gir i stor grad personlig vekst».

    Mulig jeg ikke klarer å formidle tydelig nok hva jeg mener her, det var dette med å holde tunga rett i munnen.. 😉

  7. Jo, men nå skjønte jeg godt hva du mente 🙂 Tror egentlig vi er helt enige jeg. Jeg har fått positive ting ut av traumene mine, for all del. Men det er uheldig om det er den vinklinga traumer skal få i media/samfunnet. Tendensen til bagatellisering er der allerede, og det kan bli verre av slik forskning.

  8. Tror vi er enige jeg også 🙂

    Mm, uheldig om det blir bagatellisert ja. Jeg er lei denne holdningen hos enkelte om at «folk må da tåle såpass!» Spesielt om det etterfølges av «jeg har vært igjennom nøyaktig det samme, og jeg sipper da ikke av den grunn».

    Vi er forskjellige, vi reagerer ulikt!

  9. Takk for kloke ord Muriel. Dette bør ikke handle om at «det ikke er så farlig». Å gå gjennom noe traumatisk er vondt. Ofte er det slik at man svært gjerne ville ha sluppet å oppleve akkurat DET. Punktum.

    Etter noen svært vonde hendelser for et par år siden, og en periode med depresjoner og tunge tanker, fulgt av behandling og bedring, ble jeg gjort oppmerksom på «posttraumatisk vekst» av en god fagperson. Det ble litt aha for meg. Da var jeg på god vei ut «på den andre siden», det vonde var bearbeidet, det var fortsatt vondt, men nå på avstand.

    Jeg kjente etter på alt som var godt i livet mitt, og var i en situasjon der jeg begynte å kjenne glede over livet igjen. Var det vekst? Jeg tror det selv. Det er noe med verdier og prioriteringer som er endret for alltid. Har man vært nær ved å dø er det å glede seg over livet egentlig ganske nærliggende. Det blir også nærliggende å prioritere annerledes. For min del handler det om å gripe dagen – helst resten av livet. Alt dette er subjektivt. Men det fins inni meg likevel.

    Dette er ikke bagatellisering. Men om det kan gi håp og bedret livskvalitet, så er det vel fint?

    • Takk for kommentar, Erke 🙂 Det er klart at en vokser på vonde opplevelser. Og det er viktig å ta med seg de positive ringvirkningene slike opplevelser kan ha. Men jeg synes fortsatt ikke det er verdt det å ha gått igjennom alt jeg har gjort, på tross av at det har gjort meg sterkere.

    • Jeg flytta forresten kommentaren din over til den nye bloggen min, det er den jeg bruker nå: http://birdmuriel.com

  10. Jeg fant din nye blogg, Muriel og fikk lyst til å skrive en kommentar til. Jeg er helt enig med deg i at det ikke er verdt å gå gjennom alt det vonde – «DET» – som de av oss som har vært gjennom noe hvet hva er. Det er mye som burde vært anderledes, i mitt, sikkert også ditt og mange andres liv. Det er noen ting jeg helst ville ha sluppet å oppleve. Men jeg har nå vært der likevel.

    Jeg kan skjønne at begreper som posttraumatisk vekst kan oppleves provoserende, spesielt hvis man er langt nede og ikke ser noen vei ut. Det er jo der vi er når vi er deprimert! Å introdusere noen for et sånt begrep på feil tidspunkt kan kanskje være farlig, ihvertfall feil. Likevel fins det tider der det er rett å reise seg opp, se seg rundt, kjenne på alt på nytt? Er jeg her? Er du der? Er fargene, følelsene, ungene, alt det gode, er det der…kan jeg oppleve det igjen? Å kjenne at jeg har savnet det, og at det er godt at det er der – nå.

    Jeg har vært nær ved å dø. jeg var nær ved å være smadret, ydmyket, så urettferdig behandlet at jeg ikke har ord – og jeg har en voldsom aggresjon i meg mot noen – som jeg NÅ kan bestemme meg for at jeg ikke gidder å bry meg om. Vil ikke kaste bort energien min mer! Jeg kan kontrollere tankene mine igjen. Jeg er meg igjen. Forandret, men meg.

    Det vonde er der fortsatt, men på avstand. Noe av det gamle er tilbake, mye av det gode. Og så er det noe nytt – noe som jeg – nå – opplever positivt. Kanskje vekst er et provoserende ord, men jeg tror jeg holder meg til det likevel.Det er ganske banalt, men for meg handler det om en del mindre ambisjoner med karriere og denslags – og en større tilstedeværelse der jeg er nå, hjemme, på arbeid, blant venner, blant og hos familien.

    Forresten – posttraumatisk vekst er ikke et amerikansk akademiafenomen – begrepet er i bruk i Norge, og blir forsket på også her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s