Lakshmi

Solnedgang på stranda "vår" i Anjuna. Alle solnedgangene der hører også med til de fineste øyeblikkene i livet mitt.

Livet mitt er fullt av fantastisk fine øyeblikk. Det er dem jeg klamrer meg fast til når det stormer som verst, eller når det er helt, helt stille. Og jeg prøver å tenke at disse øyeblikkene veier opp for alt som er vanskelig. Jeg har lyst til å skrive ned noen av øyeblikkene som en egen serie her på bloggen, i tilfeldig rekkefølge.

Fine øyeblikk #1:

Det første fine øyeblikket skjedde faktisk i går, det var en telefonsamtale med ei venninne jeg ikke har snakka med på ett år.

I fjor på denne tida bodde jeg et par måneder i Goa, India. Der var de nærmeste naboene mine en indisk familie som jeg ble godt kjent med. De bodde i en garasje og eide nesten ingenting. Faren i huset, Bapu, jobba med å lempe stein dagen lang. Han tjente 70 rupi om dagen (ca 9 kr). Mora i familien, Lakshmi, var på min alder. De hadde to unger, ei jente på 10 år og en gutt på 12 år.

Hele familien var utrolig imøtekommende og koselige. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet for at jeg hadde så mye når de hadde så lite. En familie på fire som bodde i en garasje på kanskje 25 kvm tilsammen?! Lakshmi og barna delte seng. Bapu sov på gulvet.

Lakshmi jobba som hushjelp hos flere vestlige fastboende i Goa, og hun vaska huset vårt også. Dette syns jeg, som svoren sosialist, var rart og egentlig ganske ubehagelig i starten. Men jeg tenkte som så at Lakshmi var avhengig av det hun tjente på å vaske for oss. Jeg ga henne alltid mye mer penger enn det hun ba om, det skulle bare mangle.

Det tok ikke lang tid før Lakshmi og jeg ble venninner, på grunn av hennes åpne og vennlige natur. Hun snakka dårlig engelsk, men kommuniserte godt likevel. Lakshmi var alltid blid, hun smilte og lo og klagde aldri. Hun var så snill og god.

Dessverre har ikke Bapu og Lakshmi telefon eller tilgang til internett, derfor har jeg ikke hatt kontakt med dem etter jeg kom til Norge. Men i desember dro en kompis av meg nedover, og han har bragt hilsener fram og tilbake mellom meg og Lakshmi. Og i går ringte han meg mens han var innom Lakshmi en tur, og så fikk jeg snakke med henne.

Det var så godt å høre stemmen hennes. Hun lo masse og sa at jeg måtte ta vare på meg selv, og at hun håpa jeg kom tilbake snart. Fine Lakshmi. Jeg håper jeg treffer henne igjen en gang.

Les også: Hvordan går det?

Advertisements

4 responses to “Lakshmi

  1. Det er så godt med savn iblant. Og det å dele fine øyeblikk sammen. Finne venner, og finne tråden selv etter lang tid borte fra hverandre. Deg blir jeg å følge mer med på. 🙂

  2. Tusen takk for en kjempefin kommentar 🙂 Enig med deg at savn noen ganger kan være en god følelse. Og veldig fint å vite at Lakshmi og jeg er venninner uansett hvor lang tid det går mellom at vi har kontakt.

    • Null problem, jeg er bare sånn! Fin. 🙂
      Venner er godt å ha, og det er de ekte som tåler avstand og lang tid uten kontakt. Noen ganger, slik som deg og Lakshmi, så vet dere at mulighetene for å snakke hver dag eller oftere er vanskelig pga hennes bo-forhold.

      • Ja, ikke sant. Jeg snakka forresten med kompisen min som er i Goa nå i dag, og Lakshmi har fått telefon! Så nå kan jeg kanskje snakke med henne litt oftere 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s