Det store smellet

Jeg gikk og venta på det lenge. Faktisk så var det en periode jeg håpa det skulle skje. Syntes det hørtes deilig ut å bli helt gal, så jeg kunne bli lagt inn og slippe å gå rundt og late som jeg var flink og normal.

Gjennom hele barneskolen ble jeg mobba, og det er nok først og fremst det som er grunnen til min skjøre psyke. En del av angstsymptomene jeg hadde da jeg ble innlagt, utløses kun hos folk som har opplevd ekstreme traumer. De fleste av de traumatiske episodene hadde jeg fortrengt, og de var pakka inn i et tjukt lag: ei maske av flinkhet og smil. Men dypt inne i underbevisstheten lå de, og hadde tydeligvis som funksjon å lage sår i de delene av hjernen min hvor fenomener som «medgang», «stabilitet», «glede» og «selvtillit» er plassert.

Det store smellet kom da jeg hadde en fin jobb som jeg trivdes kjempegodt med, jeg skreiv master om noe av det jeg interesserer meg mest for i verden, jeg hadde det godt materielt sett; fin leilighet og nok penger, og jeg hadde akkurat møtt en flott fyr. Jeg merka på mamma og flere andre at de var glade på mine vegne, endelig skulle det ordne seg for meg, endelig var det min tur til å være lykkelig. Det var da jeg begynte å tenke.

Herregud, så bra alt går nå. Hele verden ligger foran meg, så og si, jeg har alt jeg trenger og kan få enda mer. Det MÅ jo bare gå til helvete nå. Ett eller annet må gå galt. Det kan ikke fortsette sånn, jeg kan jo ikke bare fortsette å være heldig?  Jeg vet det nok, snart begynner kjipe ting å skje. Noe forferdelig kommer til å skje.

Jeg begynte å vente på – og forvente– at helvetet skulle brake løs. I bakhodet mitt surra «Noe forferdelig kommer til å skje, noe forferdelig kommer til å skje, noe forferdelig kommer til å skje.» Jeg skalv mye, og var nervøs stort sett hele tida. Det var som om kroppen min sto klar til å sette utfor hoppkanten konstant, jeg slappa aldri av.

Smellet kom såklart til slutt. Jeg ble så livende redd at jeg ikke så noen annen løsning enn å bli lagt inn på psykiatrisk sykehus. Traumene mine, som jeg hadde pakka aller lengst ned i underbevisstheten, hadde nå klart å rive ned alt av stabilitet og glede i livet mitt.

Det er uten sammenligning det vondeste jeg har opplevd, og da det sto på som verst, kjentes det ut som om jeg holdt på å forsvinne helt. Men jeg har nå skjønt at for å finne fram til de traumene som dreiv og laga trøbbel for meg måtte den beskyttelsen jeg hadde rundt meg brytes helt ned. Så kunne jeg starte fra scratch.

Plutselig hadde jeg en diagnose, jeg var en psykisk syk person og måtte lære meg å fungere i samfunnet på nytt igjen. Jeg slapp å late som jeg var flink og normal lengre. Og det var da jeg oppdaga jeg fortsatt var meg. Det store smellet reiv opp mange sår, men jeg er den samme uansett. Det tjukke laget som hadde pakka inn traumene er nå borte, og det er bare jeg som står igjen.

Jeg er naken og sårbar, men også fri. Og sterkere enn noen gang før.

Les også: Maska

Psyk søker jobb

Advertisements

7 responses to “Det store smellet

  1. Veldig bra innlegg!

  2. Tusen takk, Heidi 🙂

  3. Wow, sterkt og flott innlegg. Er selv psykisk syk, og gleder meg til å følge bloggen din videre.
    🙂

  4. Tusen takk, Line 🙂 Koselig at du vil følge bloggen min, nå skal jeg ta en titt på din også 🙂

  5. Det er vel såkalt «medgang» som er verst å takle, man går bare å venter på neturen, slitsomt….

    • Nåja, jeg syns motgang er verre å takle enn medgang for å være ærlig, men du har rett i at medgang er ikke bare enkelt det heller.

  6. Tilbaketråkk: Å få hjelp « ~ psykisk ~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s