Psyk søker jobb

En av hovedgrunnene til at jeg skriver anonymt, er at jeg etter hvert har tenkt til å bli så frisk at jeg får til å jobbe. Jeg søker på en og annen jobb nå også, når det dukker opp noe som jeg vet jeg hadde takla. Og jeg er bekymra for om min framtidige potensielle arbeidsgiver ville ha googla meg, funnet fram til bloggen og at jeg dermed ikke hadde fått jobben.

Da jeg kom hjem fra India i mars i fjor var jeg ikke deprimert mer og angsten hadde nesten forsvunnet. Psykiateren min friskmeldte meg, og jeg var kjempeglad da jeg i mai fant en jobb som på mange måter var helt ideell for meg, la oss kalle den Nestenidealjobben. Jeg har hatt en lignende jobb før som jeg gjorde det veldig bra i og fikk flotte referanser fra.

Men jeg fikk ikke Nestenidealjobben. De var redde for at jeg ikke kom til å takle stress – basert på et lite sykefravær jeg hadde i min forrige jobb. Det var som om de holdt fortida mi mot meg – de tenkte nok at ettersom jeg hadde vært syk før, så kunne jeg fort bli syk igjen. Dette gjorde meg først forbanna, men så forsvant kreftene fra meg, og jeg gikk inn i en ny depressiv periode (selvoppfyllende profeti, anyone?). Der er jeg altså nå. Jeg er veldig usikker på når jeg klarer å søke jobber for alvor igjen. Men jeg syns det skal være opp til meg og behandleren min å avgjøre om jeg er istand til å takle arbeidslivet eller ikke.

Nestenidealjobben var for en organisasjon som blant annet kjemper for toleranse. Når ikke engang de viser større grad av toleranse for psykisk sykdom, så tør jeg rett og slett ikke å gå offentlig med at jeg er psykisk syk. Jeg skulle så gjerne stått på barrikadene og gitt psykisk sykdom et ansikt, men jeg tar ikke sjansen på å miste en framtidig jobb på grunn av det.

Hva synes dere om dette? Er det riktig av meg å blogge anonymt, eller er det feigt?

Les også: Er jeg sykdommen?

Advertisements

9 responses to “Psyk søker jobb

  1. Synes overhode ikke det er feigt av deg å blogge anonymt. Psykisk helse er desverre den dag i dag i Norge fokusert for lite på. Det fører jo til at de fleste mangler kunnskap om det med psykisk helse.

    Synes det er bra at du står fram med dine historier, og at du forteller verden hvordan det er å leve slik du lever. Mange får god kunnskap av det. Så lenge du ikke henger ut folk, eller lignende, så synes jeg ikke det feigt, ikke i det hele tatt.

  2. Godt å høre, Lisa 🙂

  3. Hei Muriel.
    Jeg synes ikke du er feig som skriver anonymt. Du gir likevel ting ikke alle andre kan sette seg inn i.
    Vit at selv om jeg ikke spør om noe eller kommenterer når vi prater sammen, så er det ikke fordi jeg ikke bryr meg. Jeg vil bare ikke grave selv om jeg leser bloggen din. Men vit at hvis du vil kan du si akkurat hva du selv vil på tunge eller lette dager.

    Klems

  4. Tusen takk Od 🙂 Setter stor pris på det. Og du må bare spørre altså, jeg har ikke noen problemer med å snakke om det 🙂

    Klem tilbake

  5. Nei, syns overhodet ikke det er galt av deg å blogge anonymt, jeg skjønner valget kjempegodt jeg!

    Nå vet ikke jeg om du går på attføring, er sykemeldt eller hva – men det går jo an, gjennom Nav, å finne en praksisplass for deg, et sted du jobber «gratis» samtidig som du får økonomisk støtte fra Nav. På den måten kan du ha mindre krav på deg selv i praksisperioden, samtidig får du en ny attest på at du er en god arbeidstaker = enklere å søke jobb på et senere tidspunkt, og få fast jobb. Jo flere hull du har i cven, jo verre er det jo, selv om det har sin naturlige forklaring. Men, det vil jo ikke alltid kjennes like naturlig og forklare dette på et fremtidig jobbintervju.

    Lykke til! 🙂

  6. Takk for kommentar, Marita 🙂

    Jeg er sykmeldt, men driver mitt eget firma (uten å tjene på det) på hobbybasis når jeg har overskudd til det. Sånn unngår jeg heldigvis at det blir kjempestore hull i CV’en.

    Hvis det tar veldig lang tid før jeg fungerer tilnærma normalt igjen kommer jeg nok til å be NAV om å finne en praksisplass til meg. Jeg har et håp om at jeg skal klare å ta opp igjen studier til høsten, men om ikke det går er nok praksis det beste alternativet.

  7. Jeg synes du gjor bra a ikke fortelle. Det jeg kan ikke forsta er at organisasjon som kjemper for toleranse er sa discriminerende! Du har jo en sykdom men du er utrolig flink og kan selv bestemme (med psykiater) nar du kan takler arbeidslivet igjen.

    Klem!

  8. Jeg ble også sjokkert over behandlinga jeg fikk fra den organisasjonen. Greit nok at jeg ikke fikk jobben, men under intervjuet oppførte seg direkte ufint. Jeg følte meg tråkka på, rett og slett.

    Klem til deg også, J 🙂

  9. Harald Ottesen

    Genialt grep dette å være åpen og anonym på samme tid. Ble først litt bekymret over åpenheten din (og imponert over selvinnsikten og språket). Tenkte litt på Knausgårds prosjekt! Så gikk det opp for meg at jeg ikke aner «hvem» du er. Samtidig som jeg opplever en slags nærhet. Her har du visst funnet en stor frihet. Lykke til videre på ferden!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s