Hvordan går det?*

Tittelspørsmålet med det tilhørende svaret «Bra!» er et kroneksempel på norsk pliktprat uten egentlig innhold. Det er ikke meninga at en skal svare utfyllende på det spørsmålet. Jeg undres bare mer og mer på hvorfor det egentlig er sånn. For å teste reaksjonen til folk har jeg til og med prøvd å svare mer detaljert, og det har ikke vært noen suksess, for å si det sånn. Det er mulig at jeg er litt sær, og at de fleste faktisk så og si konstant har det bra, hverken mer eller mindre. Men jeg tror ikke det det, for da hadde livet og samfunnet vært flatt og forutsigbart og grått, og det er det ikke.

I fjor på denne tida tilbragte jeg to måneder i Goa, India. En kan si mye rart om Goa, men jeg kan med hånda på hjertet si at de to månedene der var de lykkeligste i mitt liv. Hippienes herlige peace and love – filosofi lever i beste velgående der nede, og det passet ypperlig for meg som nettopp hadde blitt utskrevet fra DPS og var veldig mottakelig for kjærlighet og omsorg. I Anjuna hvor jeg bodde, fins det tre forskjellige typer mennesker (hvis jeg skal generalisere veldig); de indiske innfødte, hippier (både nyhippier og gammelhippier) og vestlige partyfolk. Det som slo meg med særlig de to førstnevnte gruppene, var det at de virkelig andre mennesker. Jeg ble kjent med alle mulige slags folk der nede, fordi de var så åpne for kontakt.

En dag jeg satt og grein på stranda, kom kokosnøttdama bort til meg og trøsta meg. Jeg gikk inn på en kafe en dag jeg følte meg litt nedfor, og da kom det en servitør bort til meg og spurte om det gikk bra med meg. Og han mente det, han ville ha et ærlig svar fra meg og han kom med oppmuntrende kommentarer da jeg fortalte at jeg hadde en dårlig dag. Slike opplevelser gjorde at jeg slappa av på en helt annen måte der nede enn jeg gjør her hjemme i Norge. Hvis en servitør i Trondheim hadde kommet bort og spurt meg hvordan jeg har det, så hadde det vært en rystende sjeldenhet, jeg tror jeg nærmest hadde følt meg støtt.

Men jeg var i peace-and-love-modus ganske lenge etter jeg kom hjem i fjor, og det har altså gitt seg utslag i situasjoner hvor jeg har vært litt for åpen og ærlig ovenfor bekjente som stiller meg spørsmålet «Hvordan går det?». Jeg innbilte meg at folk faktisk ville ha et ærlig svar på dette spørsmålet og at de gjerne også stilte oppfølgingsspørsmål. Men her i Norge klarer de fleste ikke å forholde seg til det svaret jeg har å gi.

Hvorfor er det så skummelt å komme litt nærmere inn på hverandre enn «Bra» og været, egentlig? Jeg har snakka med flere venner her i Norge om dette, og de har forskjellige svar å gi, men ingen fullgode. Nordmenn har det ikke mer travelt enn indere (og ja, hippiene jobber de og!), og vi har ihvertfall ikke større personlige problemer enn det folk i India har.

Nordmenn er kalde, folk lenger sør er varme, blablabla, fordom, klisje. Men altså. Det er noe i det.

*jo takk som spør, er litt trøtt og sliten, men dette er egentlig en av de bedre dagene, har en god periode nå. Hva med deg da?

Advertisements

7 responses to “Hvordan går det?*

  1. Bra innlegg! Er enig med deg om at spørsmålet og «plikt svaret» er totalt uten innhold! Jeg har som deg, prøvd å svare litt mer detaljert. Det skal jo være lov å si det som det er! He he. Jeg liker ikke pliktsvar!

    Vurderte å reise til Goa i fjor, men valgte Smiletsland. Her er jeg forresten nå. Thaiene har også mye varme og omsorg å gi! Helt herlig!

  2. hei!:)
    utrolig fin blogg du har!
    Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver om bipolar lidelse. Er i ferd med å mulig få diagnosen selv og liker å lese folks egne opplevelser i stedet for skrekkhistorier andre har hørt.
    Keep up the good work!

  3. Nåde: ja sant, det hadde vært så godt om vi bare kunne si det som det er! Jeg anbefaler Goa altså 🙂 Men Thailand står høyt på lista mi over steder jeg drømmer om å reise, kunne godt tenkt meg å vært der istedet for Trondheim akkurat nå, hehe!

    Nina: tusen takk for koselig kommentar 🙂 Jeg syns også det er godt å snakke med/lese om andre som er bipolare, vi kan lære mye av hverandre.

  4. Hei.
    Jeg har tenkt på akkurat dette spørsmålet, hvordan går det?
    Jeg er ikke enig i at det er pliktprat uten innhold, det er en av mange standardspørsmål som vi kjører for å starte en snakkeprossess, evt bare si til hverandre at hei, jeg sier hei til deg nabo eller bekjent og vi kan snakke om sneen som laver ned og nå må de vel brøyte snart, det er sosialt lim.

    Men, jeg er enig med deg i at akkurat dette overfladiske spørsmålet er uheldig. For den som får spørsmålet og som ikke føler for å lyve og si joda, neida, men heller ikke starte med å si at det går temmelig dårlig faktisk, blir satt i en pine. Det har hendt at jeg har svart direkte på det: Det går ikke bra.

    Jeg velger andre standardåpninger for snakk, hva driver du med for tiden, da kan man lett svare at jeg hører endel på, eller jeg jobber på som vanlig. Det er slett ikke alle vi sier hei til og ikke alle omstendigheter som passer til å fortelle den andre hvordan det egentlig står til.

  5. Takk for kommentar, Fr.Martinsen 🙂
    Jeg skjønner hva du mener, og selvsagt er det ikke alle situasjoner der det passer å gå detaljert inn på sin egen livssituasjon.

    Men jeg synes likevel, sånn generelt sett, at det er for mye tomsnakk i Norge. Og dette er noe jeg egentlig ikke tenkte over før jeg ble syk, og før jeg hadde vært i India. Når folk spør meg hva jeg driver med for tida, så kan til og med det være vanskelig å svare ærlig på, for folk blir gjerne ille til mote om jeg forteller at jeg er psykisk syk og at det derfor er varierende hvor produktiv jeg er. I India hoppa vi liksom over disse overflatespørsmålene og snakka heller sammen om hvordan vi virkelig har det. Sånn er det ikke i Norge, stort sett i hvertfall. Og det savner jeg.

  6. Nordmenn er vel egentlig ganske overfladiske. Tror jeg. Det er nok fordi vi får så lite sol på oss. De sørlige landene ser sola mere, og da blir de gladere og bryr seg mere? Jeg vet ikke…

    Hvordan har du det i dag?

    • Det er godt mulig det har noe med sola å gjøre, jeg merka i hvertfall at jeg fikk mer energi og ble mer bevegelig i kroppen i India, og det gjør kanskje at det er lettere å ta seg tid til andre mennesker også.

      I dag har jeg det veldig fint, hele helga har egentlig vært overraskende sosial og morsom 🙂 Enn du?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s