Maska

Da jeg gikk på videregående skreiv jeg en gang ei nynorsk novelle som het «Maska».  Det tok meg mange år før jeg skjønte at det var meg selv jeg hadde skrevet om. Novella handla om ei dame som var avhengig av store mengder sminke for å bevege seg utendørs. Dette var selvsagt en metafor for den maska mange av oss (de fleste?) tar på oss hver eneste dag før vi går ut blant folk.

For noen år siden ble jeg bevisst maska mi, og begynte å styre selv når jeg ville bruke den. Jeg tar den på ved forskjellige anledninger, det er ikke alltid jeg har bruk for den. Den har særlig blitt flittig brukt når jeg har holdt kurs og foredrag. Ofte har folk sagt til meg at de ikke kan skjønne hvordan jeg tør sånne ting. Jeg hadde aldri tort det uten maska! Maska lar meg late som jeg er ei selvsikker og flink dame. Når jeg tar den av meg igjen er jeg alltid helt utslitt.

I perioden da jeg var på vei inn i en alvorlig depresjon (som til slutt førte til at jeg ble lagt inn), var maska på meg nesten konstant. Og det var ikke nok med ansiktsmaske, jeg måtte spille skuespill med hele kroppen.

Hvis noen spurte meg hvordan det gikk, svarte jeg «Bra!». Og så et bredt glis. Hvis det bare rykka såvidt i munnvika, så kunne demningen briste. Derfor måtte maska holdes på for enhver pris. Ikke faen om noen skulle få se demningen briste.

En god venn av meg er en sånn type person som alltid har vært klassens klovn. Han er så til de grader dyktig i maskebruk at de fleste tror ikke han er istand til å være sint, sur eller lei seg. De få som får se bak maska oppdager en usikker og frustrert mann som har opplevd mye vondt. Hadde han hatt det lettere om han hadde lagt bort maska oftere?

Søstra mi sier ofte at hun synes jeg er mye lettere å forholde seg til og forstå nå som jeg tør å vise fram og leve ut det som er inne i meg av depressive og bipolare sider. Jeg er mer ekte nå, sier hun.

Selv synes jeg det er vanskelig å si hva som er best. Grunnen til at jeg ikke bruker maska like mye nå, er jo at jeg ikke klarer å undertrykke sykdommen min mer. Det å kunne bruke maska ga meg en følelse av kontroll. Jeg viste fram akkurat det jeg ville. Folk ble på en måte lurt til å tro at jeg sto fjellstøtt og kunne klare det meste.

Men samtidig var det dette som gjorde at sykdommen fikk utvikle seg altfor langt før jeg fikk hjelp. Ikke engang mamma skjønte at jeg var på vei ned i det djupeste mørket før jeg ble akutt syk og måtte legges inn. Hvis en bruker maska for mye, kan en bli avhengig av den til slutt. Det gikk ikke noe særlig bra med dama i novella jeg skreiv heller, hun hoppa ut et vindu en dag hun oppdaga at hun hadde glemt å sminke seg.

Maska bør vel kanskje brukes med måtehold for at vi ikke skal bli for knytta til den. Enig?