Snart dukker jeg opp på eget domene! Jeg gir beskjed når alt er klart, fram til da finner dere meg fortsatt her, og målet er som alltid å skrive minst en bloggpost om dagen.

Jeg setter veldig stor pris på dere lesere, det skal dere vite. Så jeg håper dere følger med meg over til mitt nye hjem når den tid kommer.

Egentlig klarer jeg det ganske fint. Jeg gjør det, det er sant. Men det er en stor usikkerhet der inne. Angst og paranoia. I tankene, i hjertet. Grunnen til at jeg står oppreist, om enn vaklende, er at jeg har styrke og håp. Hvis jeg hadde gitt meg hen til tvilen og angsten for å bli svikta hadde det vært ute med meg.

Men hva om bekymringene blir til visshet? Visshet om det som for meg vil bety enda flere måneder med blodslit? Hva om det jeg ønsker meg mest viser seg å være tapt for alltid? Hva om det jeg frykter mest blir virkelighet?

Da. Da blir det vanskelig å være Muriel.

Derfor holder jeg usikkerheten unna så mye som jeg klarer. Nekter å snu og vende på faktorer for og imot, analysere, gruble. Jeg tviholder på håpet.

Å håpe er rein selvoppholdelsesdrift for meg. Den gnistrende kula med smerte og vonde tanker er der inne i meg, den brenner meg. Av og til svir det sånn at jeg må la den få slippe til i noen minutter. Men resten av tida klarer jeg ikke annet enn å håpe.

Håpet er nærende, beroligende balsam. Håpet er et glass med rødvin som sprer varme i kroppen. Håpet er et kyss som sender ilinger nedover ryggraden. Håpet er min avhengighet.

Les også: Knuter

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg må vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Les også: Sorgen og Krusninger

Det er egentlig umulig å beskrive den spesielle stemninga i Hampi. Veldig mye av stemninga utløses nok av estetikken. Byen i seg selv er søt og sjarmerende, og omgivelsene tok pusten av meg. Menneskene i Hampi er sympatiske og morsomme, og får deg til å føle deg velkommen.

Bøfler på vandring gjennom ei gate i byen.

En skoleklasse på ekskursjon til noen av tempelruinene. Ungene syntes at oss turister var mye mer spennende enn ruinene!

Tempel under vann, helt nydelig. Det var så stille der inne. Vi tok av oss skoene og vassa i knehøyt vann.

Søyler i svart marmor i et av templene. Stor rikdom!

Det hvite på toppen av fjellet er et tempel til ære for apeguden Hanuman. Der bor det to babaer (hellige menn) og 350 aper. Vi gikk opp 700 trappetrinn for å komme dit.

I denne båten fløt vi nedover elva for å komme til apetempelet. Vannet var helt rolig, så turen var ren meditasjon.

Ved tempelet møtte vi blant annet denne karen, en black faced hanuman monkey.

En av babaene som bodde i tempelet. Utrolig kul fyr! Bak han en apemamma med babyen sin.

Utsikt fra apetempelet.

En morgen gikk vi opp på et annet fjell for å se soloppgangen, og da ble jeg kompis med han her. Han holdt meg i hånda til og med!

I tempelet på det fjellet fikk jeg være med og spille da disse mennene hadde morgenrituale.

Soloppgang over Hampi.

Steinformasjoner. Sånne var det fullt av rundt hele byen.

Her finner du de andre stedene jeg har skrevet om.

De hadde reist et lite stykke for å komme dit. Ingen av dem var spesielt glade i å kjøre bil, men det fortrengte de fordi de trengte å kjenne på sangene, smilene og det vakre i landskapet som suste forbi. Som om det var landskapet som bevegde seg og ikke bilen. Et slags magisk, levende maleri som pulserte og smøg seg inn i sansene deres. Innover, innover.

Det var en sånn biltur med gamle sanger på radio,  skrål og latter og fyllehistorier og verdens beste venner, som i en teit amerikansk high school movie, men så er det bare livet. Livet som av og til tar over styringa, kjører showet, og lar deg få nyte det.

Da de gikk ut av bilen hadde energien fra livet og maleriet og sangene satt seg i dem som adrenalin, og Marco var venneflørtende som alltid, han tok mye på henne, holdt henne i hånda der de rusla bortover, Ava skravla ivei om Kafka på stranden og var gira.

Vinden blåste rundt dem, himmelen var grå, nesten svart, skyene danset. Naturen spilte for dem, og de melankolske, dramatiske tonene forma dem, øynene deres fikk høytid og alvor i seg.

Tett sammen satte de seg på klippa. Tett. Vinden ruskende i håret. Alle tre på samme frekvens, stille, naturen snakka for dem og de var sammen.

Les også: Grønne drømmer og Øyeblikket

I går for eksempel. Det var den fineste, mest spennende, koseligste dagen på lenge. Jeg møtte en jeg har savna skikkelig og mange av de fine vennene mine. Dagen og natta var fylt av latter, mimring, skitsnakk, gode ord til hverandre.

Likevel stakk Miserable Muriel fram hodet ved flere anledninger. Den bitre, negative, pessisimistiske Muriel som ser mørkt på alt. Miserable Muriel er opptatt av å fortelle folk at livet hennes er totalt mislykka, og at det sannsynligvis kommer til å fortsette sånn.

Det er heldigvis kun i korte glimt sånne tanker kommer til overflata. Det er som om impulskontrollen min skrues av i et øyeblikk, og at de tankene jeg vet er depressive, irrasjonelle og virkelighetsfjerne plutselig kommer til uttrykk i form av patetiske og pinlige utbrudd. Gårsdagens to mest miserable utsagn var:

- Det er ingen vits for meg å legge planer for framtida, det kommer til å skjære seg uansett. Jeg får bare la dagene gå.

- Jeg har egentlig begynt å innfinne meg med at i livet mitt skjer det kjipe ting hele tida. Er ikke noen vits i å kjempe mot det mer, det kommer nok til å fortsette sånn bestandig.

Vennene mine blir fortvila når jeg sier sånt, for jeg høres jo helt… miserabel ut. Som om jeg har mista håpet fullstendig. Men det har jeg ikke. Det er bare sånn at de mørkeste tankene mine, de som jeg jobber så hardt for å bekjempe, de kommer av og til til overflata og tvinger seg ut.

Jeg er lei. Vil ikke være sånn mer.

Heldigvis lar jeg ikke Miserable Muriel få slippe til lenge av gangen. Med en gang ordene forlater munnen min hører jeg hvor tåpelige slike tanker er. Jeg nekter å se på meg selv som ei som er skjebnebestemt til et trist liv. Jeg skaper livet mitt selv.

Les også: Livet skjer med meg og Sjatteringer

Hva var det jeg skulle gjøre nå? Jeg må vaske litt. Nei, først må hunden ut en tur. Og så er jeg egentlig litt sulten. Men det var jo veldig spennende det som ble sagt på twitter akkurat nå, så. Ja. Nei, jeg må begynne et sted. Men det bobler sånn. Bobler sånn! Jeg klarer ikke å kjenne om dette er bra eller dårlig. Kanskje begge deler. Jeg tror kanskje det er begge deler.

Beina snurrer, hodet snurrer, livet snurrer rundt meg, og akkurat nå aner jeg ikke hvor dette ender. At livet mitt holder på å ta en vending, det er helt sikkert. Men, opp, ned, hit, dit, fram og tilbake, en vending i livet mitt kan fort bli til en sirkel og så er jeg tilbake der jeg starta.

Selv om vingene mine er rufsete, så klarer jeg å flakse litt. Og om jeg får nok luft, eller noen skyver meg i gang, så kan jeg komme meg et godt stykke på vei. Hvis vinden tar tak i meg kommer jeg til å sveve langt avgårde, høyt over bakken.

Fredag er D-dag. Fredag er D-dag. Eller kanskje bare fortsettelsen på en neverending story.

Jeg gleder meg, jeg. Men det er hemmelig.

Les også: Svevende, levende og Lysbryteren

Leppene prikker. De kjennes hovne. Jeg trekker pusten, slår armene rundt meg selv. Øynene prøver å fokusere, men det flimrer, lyset er for skarpt.

Du vet at jeg ikke liker dette. Det er som om du vil gjøre meg nervøs. Du vil at jeg skal stå klar. Alltid stå klar. Vente. Avvente. Litt til, bare litt til. Fortvilelsen rykker i meg, strekker meg, jeg vil ikke vente, men jeg klarer ikke å… klarer ikke. Det er kaldt. Du vet at jeg ikke klarer å svømme så langt. Men du vil at jeg skal gjøre det likevel.

En tanke streifer meg. Tanken som alltid dukker opp i slike situasjoner. Jeg kan snu. Jeg kan gi opp. Gå tilbake til det som venter meg. Det kjente. Det svale, det som svøper meg i lette silkelakner, bærer meg, lar meg synke ned i en varm, myk himmelseng, og bare lar meg være i fred.

Det er så langt å svømme. Du er der ute, langt ute, jeg ser deg flyte, gli, du blir ført av gårde i det brusende vannet. Og i horisonten… fremmed land. Du har fortalt meg om hva som finnes der, frihet, krefter, eventyr. Det jeg savner, næring, det som er ekte.

Jeg merker plutselig at jeg står med  tærne ute i vannkanten, i lette bevegelser skyller vannet over dem, jevnlig, jevnlig, suggererende, insisterende. Det er derfor jeg er nummen. Eller…

… jeg kjenner det nå, det er ikke nummenhet, det er frykt. Vannet er ikke kaldt. Det er bare… overveldende.

Les også: Regnbuen, Sjatteringer og Den andre

Da jeg var innlagt på DPS hadde jeg faktisk mange morsomme og gode stunder midt oppi alt det jævlige. Ei av mine nærmeste venninner ble jeg kjent med på DPS, og jeg fikk god kontakt med flere av de andre pasientene også.

Stemninga på dagligstua på et psykatrisk senter er spesiell. Selv om de aller fleste ser helt normale ut og i grunnen oppfører seg normalt også, er det naturlig nok mange som har et trist drag over ansiktet. For å bruke meg selv som eksempel, så var det mange dager jeg ikke orka å prate, rett og slett. Jeg hadde ikke nok konsentrasjon til å føre en samtale, og for mange voldsomme tanker i hodet til å klare å bidra med noen ting. Likevel syntes jeg det var fint å oppholde meg på dagligstua. Godt å være sammen med andre mennesker istedet for å isolere meg på rommet.

Det var avslappende og befriende  at vi ikke trengte å late som vi ikke var psyke. Er man innlagt, så er man innlagt. Stirring ut i lufta og grining på dagligstua ble ikke sett rart på eller kommentert, for å si det sånn.

Vi var ganske mange som var innlagt samtidig over lengre tid, og flere av oss ble en sammensveisa gjeng etterhvert. På et sånt sted så klamrer en seg til de små lyspunktene som dukker opp. Humor ble vår felles medisin. Vi hadde det veldig gøy med å lese gjennom en temabrosjyre om anti-depressiva der alle bivirkningene ble ramsa opp. Lista over bivirkninger er nemlig så lang at det blir bare komisk til slutt. En av bivirkningene var nedsatt sexlyst – og sexevne. “Herregud, blir vi dårlige i senga av medisinen vi tar?” ropte R. Vi vred oss på stolene i latterkrampe. Teit? Barnslig? Oh yes indeed, men det var sånn vi kom oss gjennom dagene.

Etter som ukene gikk begynte noen av oss å friskne til, og med det steg frustrasjonen over å bli passa på av pleierne. Jeg vil ikke gå i detalj på alt som foregikk, men det skjedde en del ting som ikke var helt bra fra pleiernes side. Dette gjorde at samholdet ble enda sterkere blant pasientene. Vi kjente hverandre egentlig ikke, og vi var spredt i både alder, utdanning og verdier, men vi hadde det aller viktigste til felles: vi var innlagt på samme sted.

En dag jeg hadde det helt forjævlig, jeg var så deppa at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, ble det mine gode venner blant medpasientene som fikk meg opp igjen. Vi var flere som var på en nedtur denne dagen. Som vanlig satt vi i dagligstua og småprata litt. Etterhvert begynte vi å komme i litt sånn leirskole-fjortis-modus. Fniste og lo av alt mulig, både av oss selv, sykdommen vår, medisiner, behandling, pleiere, det å være innlagt.

Vi rota oss inn i opprørsplaner (bare for moro, vi er jo ikke heelt gale), noen skulle rive ut alle bøkene på biblioteket, noen skulle hive planter veggimellom, noen skulle bære ut alle møblene (midt på vinteren). Det var så utrolig godt å bare le og ha det moro, vi glemte alt det vonde en stund og ga faen, og vi forsto hverandre og det gjorde ikke pleierne, så vi trengte denne stunda, trengte å bygge hverandre opp med latter og latterligheter.

Mennesker er vanvittig sterke. Vanvittig tilpasningsdyktige. Jeg er stolt over at vi klarte å fjase og gjøre hverandre i godt humør istedet for å trykke hverandre lenger ned.

Her er de andre fine øyeblikkene jeg har skrevet om.