Svevende, levende

Helt siden jeg først ble syk har jeg vært kaos og brått skiftende vær.

Ett lite øyeblikk inneholder som oftest lag på lag av følelser og tanker. Et ras fram og tilbake, glad, forventningsfull, nervøs, bekymra, redd, avslappa, tvilende, optimistisk, engasjert, motløs, trist, apatisk. Alle hint av lykke har vært blanda med en god porsjon bekymring for hvor lenge det fine kommer til å vare.

Men nå er det fem dager siden jeg tok min siste tablett med Remeron, og jeg har altså bare en type anti-depressiva i kroppen istedet for to. Det er litt intenst. Alt er så nært innpå meg. Følelsesraset er der fortsatt, jeg er like ustabil, men på en annen måte.

Følelsene er reinere, det er lettere å skille dem fra hverandre. Og jeg er mer tilstede i øyeblikkene, de virker i meg.

I dag snakka jeg med en som betyr veldig mye for meg, og han sa noe som smelta meg helt. For første gang på lenge hadde jeg vakre, lekne sommerfugler i alle slags herlige farger dansende i magen min. Når jeg skriver dette blir jeg fortsatt helt matt, elektrisk, i kroppen av tanken på den varme, myke, nære stemmen hans og ordene som fikk meg til å bruse, lyse, beve, sveve. Leve.

Det er sånne ord, vet du. Sånne ord som gjør at vi lever.

Les også: Bagatellene og bildet, Jeg lover og Myk