Nå skal jeg prøve å skrive om sorgen mens jeg kjenner den sterkest. Bare å skrive den setningen der får det til å rykke i munnvikene mine. Skulle til å skrive feil nå, og da begynte jeg å hate meg selv med en gang.
Sorgen min sitter i brystet. Det gjør vondt, som om noe sitter fast der som må ut. Jeg føler for å hyle.
Jeg kjenner sorgen i huden også, særlig nedover armene. Der sitter den som en kribling, det kjennes som feber.
Magen er tung av sorg og det svir.
Sorgen får meg til å hate meg selv og alt går sakte. Når jeg sminker meg blir det feil, armene veier for mye og jeg får jo ikke til noen ting! Sorgen gjør meg kvalm. Alt jeg vil gjøre er patetisk. Æsj, så blurry alt er, jeg må hogge meg gjennom et tjukt lag av ingenting for å komme meg igjennom dette.
Les også: Jeg kan være både stjerne og taper
Sterkt innlegg, Muriel. Fikk nesten en klumpen i magen av å lese om sorgen du føler. Sender deg varme tanker.
SV: enig med deg, omat slike hendelser ikke må ties i hjel. Det var en sterk opplevelse å være på områdene.
Glad i deg!
Klem, S
Nåde: tusen takk for varme tanker. Det er vanskelig å skrive om sorgfølelsen når jeg ikke er i den, så i går tenkte jeg å prøve å sette ord på det mens jeg kjente sorgen så sterkt. I dag går det bedre igjen altså
S: glad i deg også!
Tilbaketråkk: Vekk meg « ~ psykisk ~